Det er også dette de aller fleste av bokens 260 sider handler om. Jacobsen beskriver hvordan Vilhelm Evang, Kristian Gleditsch, Trond Johansen og Ola Evensen ble rekruttert inn i E-staben etter krigen og reaksjonene fra flere hold på at så mange tidligere Mot Dag-ister – Mot Dag var en erklært kommunistisk organisasjon – kom inn via sin krigsinnsats for Arbeiderpartiet. Dette fremstiller nå Jacobsen – bl.a. i en kommentar til CCs spørsmål om dette og om Evangs manglende militærutdannelse – som «destillert infamitet» fra CC, som også beskrives som «giftflodens illeluktende kilde, selve mistenksomhetens egentlige utspring». Jacobsen er flink til å finne på skjellsord mot CC, som Jacobsen altså beskriver som sin egen tidligere kilde og læremester¹. Men hans fremstilling er fullstendig fri for «de lange linjene bak enkeltavsløringene» som Stanghelle roser ham så sterkt for. Her gjøres intet forsøk på å sette diskusjonen inn i en riktig historisk sammenheng, som selvsagt lå bak CCs problemstillinger.

Jacobsen ser helt bort fra hva slags Arbeiderparti vi hadde før og i mange år etter krigen: Det første nasjonalbudsjettet som var et rent GOSPLAN-dokument for detaljregulert planøkonomi; striden om de ytterliggående pris- og rasjoneringslovene som ville gi all makt over næringslivet til Finansdepartementet, og kanskje mest skremmende: Striden om beredskapslovgivningen, som i sine første utkast (og ganske mye i det som ble vedtatt) ville satt Ap-regjeringen i stand til når som helst å innføre politistaten. Når man samtidig husker hvordan sovjetrusserne i tur og orden nedla randstatene og statene i mellom-Europa ved hjelp av korrumpering av ofte nettopp de radikale arbeiderpartiene, må man begripe at denne systematiske foringen av den militære E-tjeneste med troende Ap-folk, forbi profesjonelle militære, vakte bekymring i samtid.

Et annet sted i boken – og i en annen hensikt – kommer Jacobsen uforvarende til å bringe frem et forhold som måtte ha gitt enda mer saklig begrunnelse for denne bekymring. I 1942 var Evang og Gleditsch etablert under London-regjeringen som et eget etterretningskontor, med oppgaver som postsensur, listeføring av nazister og generell overvåking av nordmenn i London. En annen etat under London-regjeringen, Forsyningsdirektoratet, oppdaget at deres arkiver jevnlig ble brutt opp om natten og gjennomgått. Det viste seg å være Evang og Gleditsch som sto bak på grunnlag av et rykte som viste seg å være feilaktig. Dette startet allerede da en debatt i London om mulig partipolitisk misbruk av E-tjenestens overvåking. I 1943 kom statsadvokat Andreas Aulie i Bergen til London der han ble «rikspolitisjef». Han viste til at all overvåkingstjeneste før krigen lå under Justisdepartementet, og ville av rettssikkerhetsmessige grunner overta den sivile overvåking i henhold til foreliggende instruks. Men Evang/Gleditsch slo tilbake, ifølge Jacobsen²:

«I tillegg var i hvert fall Evang imperiebygger av natur. Frivillig kom det ikke på tale å gi fra seg makt til politifolk på den reaksjonære fløy.»

De var ifølge Jacobsen imidlertid enige i at Justisdepartementet overtok overvåkingstjenesten med bl.a. postsensur, men forlangte selv å beholde avhør av nyankomne, all kontakt med britiske tjenester, kontraspionasjen, kartotekene over nazister og angivere etc.

«I virkeligheten ville man skyfle alle trivielle oppgaver over til politiet og selv beholde kontrollen over de vitale etterretningskildene.»

Dette førte ifølge Jacobsen til en «hvitglødende debatt», særlig etter at også daværende politifullmektig Asbjørn Bryhn kom til London. Det førte til at Bryhn etter regjeringsbeslutning fra 1. januar 1944 ble leder for det nye Rikspolitiets Etterforskningskontor, som bl.a. skulle ha avhør av nyankomne, den lokale overvåkingstjenesten og utarbeiding av arrestlister foran rettsoppgjøret. Jacobsen hevder riktignok at det ikke ble trukket opp klare grenselinjer mot Evangs militære etterretning, men slår fast med dårlig skjult skadefrohet:

«Men Gleditsch og Evang beholdt sine forbindelser til britisk hemmelig tjeneste og fortsatte å føre egne lister over mistenkte nazister og angivere.»

Det ser ut som om Jacobsen finner det heltemodig at Evang/Gleditsch fortsatte denne listeføringen selv om den opplagt av Regjeringen var tillagt Bryhn. Men den konklusjon Jacobsen ikke trekker, er at Bryhn således allerede fra London hadde god grunn til å være skeptisk mot denne grupperingens manglende lojalitet til lovlig fattede beslutninger. Evangs E-tjeneste var allerede i ferd med å bli en stat i staten.

Etterhvert gjennomgår Jacobsen i tur og orden alle store konfliktsaker mellom POT v/Bryhn og E-tjenesten v/Evang. En dominerende del av Jacobsens bok er viet Lygren-saken, Haavik-saken, Werna Gerhardsen-saken, U-2-saken osv., som alt dreier seg om forholdet mellom Bryhn og Evang. Jacobsens tese er at Bryhn lot seg friste til å arrestere Ingeborg Lygren på grunnlag av svake bevis fra amerikanske avhoppere og CIA-folk og sin egen umettelige tørst etter å få knekket Vilhelm Evang. Evang og Trond Johansen fremstilles på sin side som forfulgte uskyldigheter og heltene som senere avslørte Gunvor Galtung Haavik. Dette er tyngden av Jacobsens bevismidler for at det i alle år skal ha vært en gjeng hevngjerrige «konservative» på jakt etter Evang og senere Trond Johansen. Men intet er nytt stoff. Jacobsen har selv skrevet bøker om disse tema tidligere.

Men denne striden mellom Bryhn og Evang er i virkeligheten helt uinteressant i forhold til spørsmålet om Arbeiderpartiets bruk og misbruk av de hemmelige tjenestene (særlig i nyere tid). Faktum er jo at de begge lot seg bruke, dels parallelt, dels med ulik vekt i hver sine perioder.

F.eks. bekrefter han det som alle vet fra perioden like etter krigen³

«… overvåkingstjenestens økonomiske midler var sterkt begrenset, og det ble derfor til at Fst II finansierte en vesentlig del av det apparat som ble bygget opp for å kontrollere virksomheten i fagbevegelsen.

Jeg tror E-staben (Fst II) på dette tidspunkt allerede hadde startet et samarbeid med Sjømannsforbundet om å registrere kommunister. …»

Om avlyttingen i Folkets Hus på 50-tallet skriver han:⁴

«Alt taler idag for at romavlyttingen ble utført av et helt annet, tilknyttet apparat, LO’s kommunistjegere – med teknisk støtte av folk som arbeidet for politiet og den militære etterretningstjenesten.»

Og i en fotnote bekrefter Jacobsen det alle vet, og som nylig også ble bekreftet av Haakon Lie i NRK-TV, nemlig at⁵

«Aps apparat i Ronald Byes tid (fra 1967) ikke hadde noe som helst med E-staben å gjøre. Det ble drevet som en filial av overvåkingspolitiets politiske avdeling.»

Det er ikke nødvendig å føre dette videre. Vi viser til vår egen fremstilling om forholdet mellom Ap og de hemmelige tjenester i kap. 8. Uansett strid mellom POT og E-tjenesten, opererte de begge i mange år under det uforstyrrede Ap-hegemoniet frem til i praksis 1965 som ulike etater i et «storkonsern» der det også befant seg en etat med sete på Youngstorget. (Etter dette er det spunnet et nett rundt alle deler av det hemmelige Norge som skal sikre Aps tilgang til mest mulig av dets ressurser uansett hvem som «vikarierende» ikke-sosialistiske regjeringer måtte klare å plassere i ulike sjefsstoler, ved at disse enkelt og greit omgås i de reelle beslutningslinjer inntil de kan fjernes.)

Striden mellom Bryhn og Evang var således en strid innenfor Ap-konsernet. Den kan ikke brukes som bortforklaring av mistankene om Aps bruk og misbruk av alle de hemmelige tjenestene. Var det noen «giftstrøm» i denne striden, var det en helt annen enn den påstått brede giftstrøm fra den påståtte samordnede «konservative» side. Og sistnevnte giftstrøm blir det fint lite igjen av når vi fjerner alle strømmene mellom Bryhn og Evang.

Dessuten kan disse forholdene heller ikke brukes til å bortforklare at det nære forhold mellom maktelitene i Norge og Israel har medført Mossad-operasjoner på norsk jord over stokk og stein. For også på dette punkt har begge tjenestene vært like gode.