Gjennom siste del av 70-tallet kom det frem stadig mer som styrket mistanken mot Treholt. Det må ha bekymret Trond Johansen og Knut Frydenlund enormt, og også eventuelle andre som kjente til deres bruk av Treholt. Tryggheten om at Treholt var «deres mann» må ha gradvis endret seg til tvil, mistanke og endelig visshet.

I POT ble man etter Haavik-arrestasjonen i januar 1977 bestyrket i mistanken om at det fantes minst en større agent, og at vedkommende var å finne i UD eller andre statsorganer som stelte med utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål (dvs. FD, tjenestene og NUPI!). Ulike forhold pekte på at presseattaché Vladimir I. Zjizjin hadde noe med denne agenten å gjøre. Senere i 1977 ble oppmerksomheten konsentrert om UD. Haarstad¹:

«l det omriss vi kunne skimte på bakgrunn av de sparsomme opplysningene, var det flere som kunne passe inn – og Arne Treholt var en av dem …

Noen kunne vi nokså snart stryke fra listen. Av de som sto igjen, var det av flere grunner Arne Treholt vi festet oss ved som den mest sannsynlige»

Den 3. januar 1978 ble Knut Frydenlund og hans utenriksråd Georg Kristiansen formelt orientert av POT om de foreliggende opplysninger (da ble nok Trond orientert dagen etter, om nødvendig). Det ble presentert «noen navn», herunder Treholts, uten at dette navnet ble fremhevet². Ingen andre i UD skulle gjøres kjent med opplysningene. Kristiansen og Haarstad skulle holde kontakten personlig seg imellom. I slutten av mars 1978 ble justisminister Inger Louise Valle orientert på samme måte. 15. oktober 1979 ble Andreas Cappelen, ny justisminister, orientert, og senere også Leif Eldring da han tiltrådte som departementsråd.

I august 1980 dukket Zjizjin opp i New York. I POT hadde man ventet på å se om dette skjedde, fordi KGB var kjent med å forsøke å holde de personlige forbindelsene i slike saker. Mistanken mot Treholt ble nå atskillig sterkere³. I september ble FBI koblet inn. 10. oktober ble enda en ny justisminister, Oddvar Berrefjord, orientert, også om nye tiltak som var iverksatt i USA. I UD hadde den nye utenriksråd Kjell Eliassen overtatt ansvaret, og Frydenlund og Trond Johansen ble naturligvis holdt løpende orientert.