Haarstad skriver videre¹:

«Det var Overvåkningssentralens kontraetterretningsseksjon som hadde med disse sakene å gjøre, og som også oppdaget at Beljajev opprettholdt kontakt med Arne Treholt på en halvveis konspiratorisk måte. Noe grunnlag for konkret mistanke mot Treholt forelå ikke da. Men for ham, som for en rekke andre som ble pleiet av KGB-folkene, var det nødvendig for oss å skaffe opplysninger om bakgrunn, arbeidsfelt m.v. Treholt var aktiv i partiarbeidet og journalist i Arbeiderbladet.»

Dessuten²:

«… Ronald Bye (forteller) i sin bok ‘Sersjanten’ at hans venn Erik Næss fra overvåkingspolitiet ‘allerede i 1970 (kanskje tidligere)’ varslet ham om Arne Treholt som da ‘inngikk i en gruppe unge mennesker fra arbeiderbevegelsen som ble intenst kurtisert fra den russiske ambassade’. Jeg kan ikke huske at Næss ble bedt om å snakke med Bye om dette. Det er mulig, men han kan også ha gjort det på eget initiativ.»

«Det hemmelige Norge» og «det hemmelige Ap» var altså spesielt oppmerksom på Treholt senest fra 1970. Er det særlig sannsynlig at det tette og sikkerhets/etterretnings- og overvåkingsbevisste systemet på Youngstorget klarte å holde slik informasjon unna sentrale personer f.eks. i Aps utenrikspolitiske utvalg i særlig lang tid?

Det må ihvertfall ha vært satt et spesielt merke ved Treholt da forsvarssjefen, general H. F. Zeiner Gundersen, nektet å utstede klarering for NATO Cosmic Top Secret/Strengt Hemmelig for Treholt i 1974, i forbindelse med Treholts virksomhet i Handelsdepartementet. Formelt ble søknaden trukket tilbake etter at det ble klart at den ikke ville bli innvilget. POT hadde lagt frem ny informasjon som styrket spionmistanken. Haarstad opplyser³:

«FO/S fikk nærmere detaljer om en KGB-mann Evgenij Beljajevs kontakt med Treholt – en kontakt som i alle fall fra Beljajevs side langt på vei ble lagt opp etter velkjent konspirativt mønster …»

Til tross for at Treholt altså var en av de som var sterkest i søkelyset av «Gerhardsens barn» gjennom 70-årene, ble han i tur og orden engasjert på NUPI (1971), gitt spesialoppdrag for UD (1972), tatt opp på aspirantkurset uten embetseksamen (1973), utnevnt til personlig sekretær i Handelsdepartementet (1973) og Havrettsdepartementet (1974), utnevnt til statssekretær i Havrettsdepartementet (1976), konstituert som ambassaderåd for FN-delegasjonen (1979), og tatt opp på Forsvarets Høyskole (1982), hvoretter han tiltrådte som byråsjef i UD (1983).

Ved alle disse korsveier ble Treholt undergitt sikkerhetsundersøkelser eller andre former for sikkerhetsvurdering⁴. Det sier svært mye om hans posisjon i partiet, kontaktnett og innflytelse at han likevel avanserte så raskt til tross for at POTs advarsel fra 1970 må ha kommet opp igjen og igjen, til tross for at han ble nektet klarering i 1974, og til tross for manglende formell utdannelse og manglende avsluttet aspirantkurs. Det var som en høyere makt beskyttet ham og førte ham fremover. Eller kanskje det sier mer om Aps lemfeldighet – eller Trond Johansens innflytelse, med sitt foraktelige syn på «haukene» i POT? Et slikt syn på POT hersket ihvertfall i Handelsdepartementet⁵:

«Daværende statssekretær Magnussen ga som vitne i senere rettsmøte i Treholtsaken en god beskrivelse av hvordan Treholt, han og andre så på sikkerhetstjenesten og overvåkingstjenesten og hvordan de moret seg over det tjenestene drev med …»