14. mai hadde Haarstad et møte med oberst Inge Torhaug, sjefen for Sikkerhetstjenesten i Forsvarets Overkommando¹ om en helt annen sak. Under møtet nevnte Torhaug likevel søknaden fra Høyskolen om klarering og at han for sin del var lite villig til å innvilge søknaden siden en tilsvarende søknad tidligere var avslått. Torhaug kjente ifølge Haarstad ikke til mistankene mot Treholt.

Først ved dette tilfeldige møtet fikk Haarstad kjennskap til klareringsnektelsen av 1975, først nå fikk han bekreftet at UD/Eliassen hadde gitt opp alle forsøk på å hindre skandalen, og først nå at det i tillegg var et stort klareringsproblem i mellomtiden, med risiko for voldsomme reaksjoner fra Forsvarssjefen og Regjeringen (han kunne jo ikke vite at forsvarssjef Hauge var snill som et lam eller hvorfor!). Haarstad forsto at det nå var nødvendig å gi Forsvarets toppledelse full orientering. Han tok opp saken i et møte med justisminister Mona Røkke og hennes departementsråd Leiv Eldring 19. mai². Dette var første gang regjeringen kom i berøring med problemet Treholt på Høyskolen, mer enn to måneder etter at det oppsto.

Haarstad sa på møtet at han ikke kunne godta noen løsning som ville ødelegge etterforskningen, og måtte på dette møtet gi uttrykk for at man heller fikk ta opp Treholt og gi ham den klarering som trengtes hvis det ikke fantes noen annen løsning på tvangssituasjonen. Han fikk full støtte av departementsråd Eldring.

Den 21. mai ble forsvarsminister Anders C. Sjaastad og forsvarssjefen, general Sven Aage Hauge, formelt orientert av POT³ (men Hauge hadde fra 1970-1982 vært Trond Johansens sjef i 11 år, herunder 5 år som seksjonssjef i E-staben, 2 år som E-sjef og 4 år som stabssjef i FO⁴,så vi er temmelig overbevist om at Hauge hele tiden fra 1975 visste like mye som Trond visste om Treholt, dvs. adskillig mer enn han nå fikk vite av Haarstad). Reaksjonene fra de to som skulle passe på landets sikkerhet blir av Haarstad kun beskrevet som «motvilje». Det eneste de ba om var at det skulle gås en ny runde med UD, men Eliassen fastholdt at det ikke fantes noen løsning uten at Treholt ville forstå årsaken.

Statsminister Kåre Willoch fikk ikke mange dagene på seg til å behandle denne enormt vanskelige saken etter at den var havnet i hans fang; et umulig dilemma i valget mellom landets sikkerhet på kort eller lang sikt. Allerede 26. mai godkjente statsminister Kåre Willoch, utenriksminister Svenn Stray, forsvarsminister Anders C. Sjaastad og justisminister Mona Røkke at Regjeringen skulle gi Treholt den klarering Forsvarssjefen selv nektet å gi på egen hånd. Senere ble dette Willochs aller vanskeligste sak å håndtere. Kritikken haglet fra alle kanter, og kravene om Riksrett fikk nesten ingen ende da Hauges etterfølger som Forsvarssjef, general Fredrik Vilhelm Bull-Hansen, i retten skarpt uttalte at Regjeringens avgjørelse hadde kostet flere forsvarsbudsjetter verd 50 milliarder kroner samt skader som aldri ville la seg reparere⁵. Vi tror nok han adresserte sin forgjenger – general Hauge.

Det forunderlige var at de bakenforliggende begivenheter; selve prosessen i UD, nesten ikke fikk noen oppmerksomhet i debatten. Bare da Dagsrevyen meldte om flere søkere, ble det et lite blaff rundt dette.