Hittil har nesten all oppmerksomhet knyttet seg til beslutningen om å sikkerhetsklarere Treholt. Nesten alle har tatt UDs unnskyldning for god fisk: Bare noen få i ledelsen visste om spionmistanken, men de visste ikke at Treholt var på vei til Høyskolen før det var for sent. «Vanlige rutinen» hadde allerede låst saken slik at det ville virke påfallende å snu.
I utgangspunktet burde det vært stilt flere spørsmålstegn ved dette. Norske departementer – selv ikke UD – er ikke større enn at det ihvertfall flyter rundt endel sladder, særlig om posisjoneringer og personer. Det er rimelig at det ikke ble sladret om spionmistanken, men at det ikke ble snakket såpass om fremmedelementet og politikeren Treholt, eller om hvem skulle få årets plass på Forsvarets Høyskole, slik at en liten alarm ringte i hodet på en av de informerte er usannsynlig, men selvsagt mulig.
Et annet moment er at man hadde helt usannsynlig uflaks når den som kom øverst ut av utvelgelsesprosessen viste seg å være UDs eneste spionmistenkte, av en gruppe på mulige kandidater som må ha utgjort minst 100 personer1. Hadde man fulgt tombolametoden hadde det derfor vært mindre enn 1% risiko for å treffe spionen. «Rutinene» burde vil sikre bedre mot å få personer med sikkerhetsrisiko inn på Høyskolen enn tombola?
Vi har sett på hver enkelt fase frem til den endelige beslutning i UD om å hjemkalle Treholt til Høyskolen:
1 Av «Utenriksdepartementets kalender 1979» fremgår det at DU da hadde 56 embetsmenn og 8 helårsengasjerte på minst tilsvarende nivå (byråsjef og over, som var kravet for opptak). Dessuten var det 107 sendemenn I-III, ambassaderåder og spesialråder og 7 helårsengasjerte tilsv. i utenriksrepresentasjonen, til sammen 178. Selv om Forsvarets Høyskole kanskje var under verdigheten for toppsjiktene, må ihvertfall rundt 100 personer være i den aktuelle kategori.