25.1 Syse-saken

Som man husker, ble det endelig bragt orden i Aps hus da Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1981. Partiet hadde til da vært preget av intens fraksjonsstrid. Nettverket av bakspillere og andre som fra rundt 1970 bygget opp «den fjerde tjeneste» var engasjert i å ta tilbake makten i Ap fra «venstrefløyen», en oppgave som etterhvert nesten løste seg selv gjennom den indre oppløsningen av Bratteli- og Nordli-regjeringene. Gro Harlem Brundtland ble hentet frem for å fylle den dobbelte oppgave å gjenskape enheten innenfor partiet og mellom partiet og bakmennene/«den fjerde tjeneste».

Tett integrert i alle de interne Ap-bruduljene var den såkalte Engen-saken.

Hvem var møbelhandler Arvid Engen? I Stortinget ble det i 1989 stilt spørsmål om hans eventuelle tilknytning til både POT og E-tjenesten. Statsråd Else Bugge Fougner (H) svarte vedrørende POT enkelt at POT ikke ga slike opplysninger, og at spørsmålet hverken kunne besvares eller kommenteres1. Spørreren, Magnar Sortåsløkken (SV), mente det var grunn til å tro at Engen hadde vært engasjert av POT.

Statsråd Per Ditlev-Simonsen (H) svarte på en annen måte vedrørende E-staben2:

«Etter grundige undersøkelser i Etterretningsstaben må jeg fastslå at svaret på spørsmålet er nei. Møbelhandler Arvid Engen har ikke vært deltaker i eller på noen måte hatt kontakt med gamle beredskapsgrupper eller senere aktiviteter innen etterretningstjenesten, ingen ledd innen etterretningstjenesten har hatt kontakt med Arvid Engen. Det gjelder også den tjenestemann som er spesielt nevnt i boken.»

Spørreren, Magnar Sortåsløkken, regnet da saken ute av verden og konstaterte at Engen ikke hadde vært engasjert av E-tjenesten.

Her har man jo ingen garanti for at en statsråd får riktige opplysninger. Det som er sikkert er at det som foreligger om Engen peker mot det totale Ap-apparatet – «den fjerde tjeneste». Muligens var Engen en overvintrende del av Ap/LO’s egne etterretningssystemer lenge etter at disse var inkorporert i de andre tjenestene som del av «den fjerde», og da med sitt gamle kontaktpunkt i POT i behold.

Han var imidlertid venn med og hadde i alle år direkte kontakt med Tor Aspengren, som er en nær venn av Jens Chr Hauge og i mer enn 20 år var LOs og Aps viktigste kontaktmann til og talentspeider for Stay Behind (se kap. 24.3.2.8.6). Engen hadde også god kontakt med tidligere forsvarsminister Rolf Hansen. Spilhaug/Stay Behind hadde som vi husker som oppgave å spane, overvåke og angi «suspekte offiserer». Engen var på Ap-nettet og var i mange år kantinebestyrer på Gardermoen – en glimrende utkikkspost for observasjon av og innsamling av informasjon om offiserene der! Her ligger nok forklaringen på Engen-fenomenet.

Det er sannsynlig at han var en etterhvert mer og mer frispillende del av «den fjerde tjeneste» som ble beruset av den makt dette apparatet skaffet ham og at han til slutt falt som offer for denne beruselsen. Men i mellomtiden utøvet han makt. Forfatterne Viggo Johansen/Pål T. Jørgensen spør3:

«Kan en møbelhandler på Jessheim felle en statsminister i Norge? Nei, svarte det politiske miljøet her i landet da spørsmålet ble reist i forbindelse med Engen-saken sommeren 1989. Men er svaret virkelig så enkelt?»

La oss minne om at det systemet Engen tilhørte også gjorde sitt beste for å få avsatt både politimester Willy Haugli (se kap. 21.12) og overvåkingssjef Jostein Erstad (se nedenfor), og at Ronald Bye i sin «faction»-bok «Spillet»4 beskriver at man i de hemmelige tjenesters subgrupper fra tid til annen endog diskuterer statskupp her hjemme i Norge.

Kan hele det systemet Arvid Engen var en brikke i felle en statsminister i Norge?

Men det har det da allerede gjort, minst én gang, da statsminister Odvar Nordli ble erstattet av Gro Harlem Brundtland, se kap. 8.13. Nordli var riktignok klar til å gå likevel; kuppet besto i å få inn en statsminister nesten ingen andre enn hun selv og «systemet» på det tidspunkt ønsket – og det var litt av en operasjon!

Når et «internt kupp» kunne gjennomføres på denne måten av bakmennene/gamlegutta sammen med Aps folk fra og rundt E-staben, er det neppe mye som holder dem tilbake fra tilsvarende operasjoner mot andre partier.

Som f.eks. mot statsminister Jan P. Syse.

Fra Gro Harlem Brundtland ble statsminister og partileder i 1981 kunne dette systemet – «den fjerde tjeneste» – fordi all konkurranse internt i partiet var slått til bakken – konsentrere seg om å arbeide mot ytre motstandere: «Bruke makten for å beholde makten», for å sitere Lars Sponheim (V) (se kap. 24.1). Allerede avlyttingen av regjeringen Willoch fra 1981 (se kap. 21.37) var et resultat av «den fjerde tjenestes» mobilisering for å skaffe Ap regjeringsmakten.

Men dette apparatet var fortsatt i 1989 ikke sterkt nok til å hindre at de ikke-sosialistiske partiene i juni 1989 la frem «22-punkts-erklæringen» der de forpliktet seg til å forhandle om en regjeringsdannelse, at det pånytt ble ikke-sosialistisk flertall i Stortinget i 1989, at de ikke-sosialistiske partiene på Lysebu ble enige om et felles regjeringsgrunnlag, eller at regjeringen Syse ble dannet.

Lysebu-erklæringen var ikke verdens mest solide regjeringsfundament. EØS-saken lå under som et uløst problem. Men partiene var blitt enige om å leve med dette problemet så lenge som mulig, i praksis inntil det måtte tas en avgjørelse om EØS. De fleste mente at Regjeringen satt på oppsigelse, men det var umulig å kjenne oppsigelsestiden. «Den fjerde tjeneste» var fast bestemt på å gjøre den så kort som mulig.

1 Stortingstidende s. 995 f. (1989-90). 29. november 1989-

2 Stortingstidende s. 1655 (1989-90). 13. desember 1989.

3 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989. Side 70.

4 Ronald Bye: «Spillet». Tiden 1995.