Bare en måned senere – 29. oktober 1990 – innleverte Jan P Syse sin avskjedssøknad. Den hadde ikke direkte sammenheng med «Brønnøysund-sakene», men skyldtes at koalisjonspartiene gled fra hverandre i spørsmål tilknyttet EØS-forhandlingene. Det var imidlertid på det rene at det ikke var selve forhandlingene som på dette tidspunkt nødvendiggjorde splittelsen. Det var mer et snakk om politisk posisjonering. Det er liten tvil om at «Brønnøysund-sakene» hadde skapt et klima som gjorde at det etterhvert ble mindre som holdt partiene sammen.

Denne siden av saken må nå tillegges større vekt og sammenholdes med Gro Harlem Brundtlands samtidige iverksettelse av en kraftig sjarmoffensiv mot Senterpartiet.

Allerede midtveis mellom «oppvarmingen» og Brønnøysund-oppslaget i VG – 29. august – skal Gro Harlem Brundtland under en Afrika-reise med utenrikskomiteen ha gått i gang med bearbeidingen av Senterpartiets daværende parlamentariske leder, Anne Enger Lahnstein, ifølge VG¹:

«Det finnes indikasjoner på at de to snakket forholdsvis fortrolig sammen om regjeringssituasjonen allerede under utenrikskomiteens tur til Afrika …»

Omtrent på dette tidspunkt startet den synlige prosessen i Senterpartiet som førte til Syse’s avgang.

Den 19. september 1990 fortalte statssekretær Anton Skulberg (Sp) i Miljøverndepartementet til to av sine statssekretærkolleger fra Høyre (Arne Eidsmo og Odd R. Olsen) at Sp hadde bestemt seg for at Syse måtte gå². Den 20. september innkalte Sp sitt Landsstyre til møte 13, og 14. oktober.

I hele perioden fra 8-dagers-kjøret til regjeringen gikk av fortsatte Gro Harlem kanonaden. Etter Løchen-rapporten forsøkte hun i VG 24. september³ å skape tvil om rapportens riktighet, insinuere at det likevel kunne være vinnings hensikt, påstå at det likevel forelå brudd på borettsloven og spørre om det forelå unndragelse av arveavgift. Ifølge VG hadde hun «slaktet rapporten»⁴. Likevel brukte hun rapporten mot Syse i Aftenposten⁵ (det var det ikke grunnlag for):

«(Det er) … umulig å utvikle full tillit til statsminister Syse etter det vi nå vet om innholdet i materialet som foreligger fra revisor og skattejurist.»

Alt var rene påstander tatt ut fra luften. Thomassen:

«Her var det såvisst ikke almenpreventive eller moralske hensyn som lå under, men rene kyniske, partipolitiske vurderinger. Saken skulle åpenbart brukes i kampen om regjeringsmakt. Statsministeren skulle svekkes så mye som mulig. Da spilte det mindre rolle at Gro Harlem Brundtland måtte oppkaste seg som dommer på et ytterst tynt juridisk grunnlag for å få det til. Ettertiden har da også vist at hennes anklager overhode ikke holdt. Tåler hun gjensynet med sine uhyre sterke uttalelser fra den gang?»

Den 27. september skrev Gro Harlem Brundtland på vegne av Aps stortingsgruppe til Regjeringen med krav om «iverksetting av en uavhengig gjennomgang av statsminister Jan P Syses befatning med to aksjeselskaper med videre.»

Senterpartiet vaklet da dette kravet ble fremsatt. Anne Enger Lahnstein uttalte til NTB 27. september⁶:

«Når det største opposisjonspartiet ber om en uavhengig gransking, skal det meget gode grunner til for å si nei.»

Men nå gikk bl.a. professor dr. juris. Johs Andenæs på banen⁷:

«Ingen av regelbruddene er av den art at de reiser tvil om Syses personlige moral og hederlighet Riksadvokaten og skattedirektøren har funnet at forholdet ikke er av den art at det gir grunn til strafferettslig etterforskning. Det må man ta til etterretning.»

Regjeringen avviste 5. oktober 1990 alle krav om ekstraordinær granskning og henviste til de ordinære instanser som hadde behandlet eller ville behandle saken. Men fortsatt krevet Ap saken tatt opp i Stortinget.

Den 14. oktober 1990 vedtok Sps Landsstyre at man ikke skulle felle Regjeringen på Brønnøysund-saken. Derimot la man opp en sikker strategi for å få Regjeringen felt på forholdet til EØS. Det gjorde man ved å fatte et vedtok som innebar et krav om at industrikonsesjonsloven måtte forbli uendret, dette visste man var umulig, fordi denne loven – faktisk i motsetning til jordkonsesjonsloven – inneholdt direkte nasjonale diskrimineringer. Denne dagen brøt Sp Lysebu-erklæringen, der man bl.a. gikk inn for «konsesjonsordninger som gir nasjonal kontroll med forvaltningen av ressurser og miljø, bygget på gjensidighetsprinsippet …». «Nasjonal kontroll» er ikke i strid med EU/EØS-prinsippene, bare privilegier for bestemte nasjoners statsborgere. Disse forutsettes gjensidig fjernet, dvs. «gjensidighetsprinsippet». 8. juni samme år hadde Anne Enger Lahnstein selv sagt at «vi må selvsagt på norsk side være innstilt på å vurdere en omlegging av vår konsesjonslovgivning».

Gro Harlem Brundtland oppfattet straks signalet, og fortsatte sin fisketur på dette temaet under trontaledebatten 18. og 19. oktober. Hun snakket nå om «å ta vare på våre nasjonale styringsredskaper», «være varsom med privatiseringsiveren» etc. Videre la hun frem en «sekspunktsplan» for å styrke norsk kontroll over næringslivet. Det meste av dette var gammelt nytt som alle kunne være enige i, men nå var det politikk i gang. Brundtland fridde til mellompartiene, og Lahnstein lot som om hun hadde hørt at Brundtland gikk inn for å «opprettholde dagens konsesjonsordning» (det gjorde Brundtland ikke, tvert imot ble den selvsagt endret til å være ikke-diskriminerende senere).

Den 25. oktober holdt handelsminister Kaci Kullmann Five (H) sin redegjørelse i Stortinget for forhandlingene mellom EFTA og EF. Redegjørelsen ble satt opp til debatt 29. oktober. Slik som industrikonsesjonsloven var fokusert ville Regjeringen måtte ha en klar holdning i denne debatten. Hadde man ønsket, kunne man holdt det gående lenger, men Sp’s kjør i trontaledebatten gjorde det helt klart at denne saken nå ville bli kjørt frem på spissen i alle fall. Regjeringen nedsatte en egen statsrådsgruppe for å løse saken, men Sp ville ikke fire en tomme. Både Høyre og KrF forsøkte med en rekke kompromissforslag.

På regjeringskonferanse 28. oktober var det klart at Regjeringen ville sprekke. Statsminister Syse gjennomgikk da alle mulighetene for å fortsette samarbeidet uten Sp i regjeringen mens EØS-forhandlingene ble sluttført. KrF hadde et landsmøtevedtak som hindret partiet i å regjere sammen med Høyre alene (hadde Venstre vært representert i Stortinget da, hadde saken vært løst). Syse forsøkte da å få tilslutning til at en ren Høyre-regjering kunne ta mellomperioden basert på et bredt samarbeid med de andre partiene i Stortinget. KrF ga positive signaler, Sp ga skeptiske signaler, men ingen av partiene forpliktet seg for eller mot denne løsningen. Det lå an til et meget krevende balansespill i Stortinget.

Akkurat neste morgen, 29. oktober 1990, presterte nå Tromsø-ordføreren Erlend Rian (H) å uttale at Høyre måtte ha ekstraordinært landsmøte for å kaste partiledelsen. Rian hadde da som formann i valgkomitéen et halvt tidligere anbefalt og fått tilslutning til valg av nettopp denne ledelsen. Noen måtte ha lurt ham trill rundt. Nå virket denne uttalelsen bare til å underminere ledelsens autoritet – på et tidspunkt da det var sjanser for å få fortsette med en ren Høyre-regjering! Rian ble da også raskt klippet ned av en rekke andre Høyre-talsmenn.

Den planlagte EØS-debatten ble utsatt. 29. oktober 1990 redegjorde Syse for Stortinget om at han ville innlevere sin avskjedssøknad og gjorde dette straks etterpå på Slottet. Han anbefalte Kronprinsregenten om å benytte stortingspresident Jo Benkow til å undersøke grunnlaget for den neste regjering. Høyre gikk nå inn for en ren Høyre-regjering som skulle basere sitt arbeide på Lysebu-erklæringen inntil de andre ville være med igjen – et meget generøst tilbud! Forslaget ble straks støttet av Kristelig Folkeparti. Sp lot imidlertid spenningen bygge seg opp, og valgte å bekjentgjøre sitt standpunkt på direkten i Dagsrevyen. Ap måtte overta. Det var to begrunnelser: Ap hadde ikke tatt formelt ja-standpunkt til EF-medlemskap, og en Høyre-regjering ble antatt å gi en viss innflytelse til Fremskrittspartiet. Under de interne drøftelser hadde man bl.a. trukket frem Erlend Rians uttalelser for å «vise» at Syse ikke hadde full oppslutning i eget parti – og da kunne han vel heller ikke være statsminister!

Det hadde vært uenighet innad i Sp. Partiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, var uenig i at Sp gikk ut av Regjeringen i det hele tatt. Bistandsminister Tom Vraalsen var lite fornøyd. Johan J Jacobsen selv var svært fornøyd med regjeringssamarbeidet. I Stortinget sa Magnus Stangeland klart fra om at Høyre burde ha fått jobben.

Arbeiderpartiet hadde arbeidet hardt med Sp i Stortinget, først for å skape mest mulig tvil og mistillit mot Syse personlig, så for å friste Sp politisk.

Petter Thomassen skriver:

«Arbeiderpartiet var fortsatt ikke fornøyd. (Brønnøysund)-Saken måtte tas opp i Stortinget. Arbeiderpartiet lot ikke saken falle før Arbeiderpartiet igjen hadde overtatt regjeringsmakten. Da var det plutselig ikke så viktig lenger!

Kan det avsløres mer effektivt hva Syse egentlig var utsatt for?»

Petter Thomassen skriver at «saken og alt oppstusset omkring den medførte en svekkelse av statsministerens autoritet og hans stilling i eget parti» og at det var blitt lettere for de som ønsket å avslutte regjeringssamarbeidet å få dette til tidlig «med en svekket statsminister som måtte bruke tid på å rydde opp i personlige affærer.»

Forfatterne av «Edderkoppen»⁸ reiste spørsmålet om en møbelhandler kan avsette en statsminister i Norge. De tenkte på forsøkene på avsettelsen av Gro, og mente at spørsmålet slett ikke kunne avvises.

En koalisjonsregjering er dessverre en ganske følsom konstruksjon. Alle deltakere bør føle at de er på pluss-siden hele tiden. Det skal herske både et godt politisk forhold og et godt personlig forhold. Statsrådene må trives, trives sammen og være motivert, ellers inntrer disintegrasjonskreftene. «Brønnøysund-sakene» hadde forsuret arbeidet og skapt vantrivsel. Den innebar at sammenbruddet kom meget tidligere enn det ellers ville gjort, og under omstendigheter som var langt mindre verdige enn de burde vært, og derfor langt mer diskrediterende for ikke-sosialistisk samarbeid i den store sammenheng. Det er etterhvert blitt nesten forbausende hvilke rare saker ikke-sosialistiske partier går på: En lekkasjesak, en bensinavgift og (slik de aller fleste husker det) et Blaasenborg-regnskap. (Uten kjøret mot Syse ville antakelig flere av de følsomme overvåkingssaker kommet frem i dagen under denne regjeringen. Dette ville vært så alvorlige saker at vi er overbevist om at regjeringspartiene ville funnet en praktisk måte å holde regjeringen på ikke-sosialistiske hender også gjennom EØS-saken, slik både Høyre og KrF faktisk gikk inn for.)

I virkeligheten har det ligget dypere årsaker bak hver gang. Og i stigende grad har man vært utsatt for

«… andre som har fisket i det vannet media fikk rørt opp»

eller enda bedre: «andre som har rørt opp det vannet media fisker i.»