Det kom også i VG knapt en måned senere, i september 1990, akkurat mens de siste krusningene etter forrige sak ebbet ut. Presis timing! Nye krigsoverskrifter: «Syse brøt aksjeloven!»¹.

Bakgrunnen var at Syse lenge hadde eid én og siden kjøpt en annen boligeiendom som ble rehabilitert, hvoretter mange leietakere fikk kjøpe sine leiligheter til meget gunstig pris. Syse var selv styreformann og advokat John Elden var forretningsfører i begge selskaper. Elden var ikke verdens mest handlekraftige advokat, og hadde somlet med revisorskifte og generalforsamling, slik at fristen for å innlevere regnskaper til Brønnøysund ble brutt for begge. Syse hadde – nettopp for å slippe å måtte huske på slike formaliteter – planlagt å gå av allerede på generalforsamlingen 1989, men den ble avlyst pga. statsministerens plikter.

Forholdet var selvsagt ukorrekt og styreformannens ansvar. Men denne typen mindre regelbrudd begås hver eneste dag av alle slags personer over hele Norge. Pressen blåste imidlertid saken opp til vanvittige dimensjoner: «Syse i storm». «Nye lovbrudd avsløres». «Slaktes av revisorene». «Bør gå av», osv.

Det ble kastet inn en rekke andre forhold; beskrevet slik av Thomassen:

«Det heftet formelle feil ved lånetransaksjoner mellom selskap og aksjonær, skattemessige forhold ble trukket inn, det ble satt søkelys på forholdet til lov om borettslag, lov om eierseksjoner, kommunal forkjøpsrett med videre ved overdragelsen av Pilestredet 88A og 88B til A/S Blaasenborg-Pilestredet 88.

Det ble fort en meget komplisert materie å overskue realitetene i. VGs hardkjør etterlot det inntrykk at her måtte det være mye som var galt. Antakelser, spekulasjoner og påstander ble koblet sammen med fakta på en slik måte at statsministeren ikke en gang hadde en teoretisk mulighet til å forsvare seg eller til å forklare hva som var galt og hva som ikke var det.

Selvsagt ble mediebildet dominert av denne saken. Politikere uttalte seg i øst og vest om det bare var en journalist som spurte dem. Og Ap og Gro Harlem Brundtland bruste allerede med fjærene. Den alltid velvillige til å uttale seg og dømme om andres moral, professor Jacob Jervell, var tidlig ute med å forlange at statsministeren måtte gå av. VG kunne forøvrig opplyse at ‘Jacob Jervell tror han finner noe av forklaringen på Syses handlemåte i hans bakgrunn i næringslivet’.

Hva vet teologiprofessoren om det?»

Men NRK-radio hadde da allerede vært ute før Jervell. Allerede første dag² reiste Bjørn Honerød spørsmål om ikke statsministeren måtte gå av. Thomassen:

«Tre dager senere rykket NRK-radio enda lenger ut på banen. Nå var det ikke lenger spørsmål om statsministeren skulle gå av, men når han skulle gå av. Parhestene Per Arne Bjerke, lederen av politisk avdeling i radio, og Bjørn Honerød jobbet effektivt og holdt det nærmest kontinuerlig gående med sine spekulasjoner om Syse-saken til hele det norske folk. Først laget de sine reportasjer for deretter å kommentere på bakgrunn av de reportasjer de selv hadde laget. I skrivende stund er Per Arne Bjerke pressetalsmann hos statsminister Gro Harlem Brundtland og Bjørn Honerød er leder for politisk avdeling i radio. Også lønn som fortjent?»

Thomassen omtaler så et meget interessant forhold:

«Det ble etter hvert også kjent at VG hadde engasjert advokathjelp for å hjelpe til med å kommentere spørsmål og utrede de tildels vanskelige juridiske spørsmål som dukket opp i Syse-saken. Advokatene fikk altså betalt fra VG for å si sin mening i VG i en sak som VG hadde tatt initiativet til, og som VG kjørte så knallhardt mot statsministeren. Er det slik at moralens voktere unndrar sine egne? VG’s lesere ble ikke gjort kjent med at det var betalte advokater som opptrådte i pressen og som nærmest betraktet VG som sin klient. Dagbladet kunne imidlertid etterhvert avsløre sammenhengen.»

Etter råd fra justisministeren engasjerte Syse for sin del h. r. adv. Håkon Løchen for å gjennomgå sakene. Hensikten var en uavhengig vurdering, men Thomassen påpeker at det var uheldig at Syse engasjerte Løchen personlig:

«Det skapte de inntrykk at det var et partsinnlegg man kunne forvente seg fra hans hånd. Det var ikke det statsministeren var ute etter og det var heller ikke det han fikk. …

Både statsministeren og Løchen kunne vært spart for ubegrunnede spekulasjoner i denne sammenheng om statsministeren f.eks. hadde bedt Den Norske Advokatforening oppnevne en uavhengig ekspert …»

Thomassen fortsetter:

«Presseoppmerksomheten var utrolig omfattende og spekulativ. Det virket som om statsministeren var rettsløs. Journalistene kappsprang i sine forsøk for å finne stadig nye innfallsvinkler for størst mulig overskrifter. Men i realiteten var det bare to journalister som gravet frem nytt stoff av noen betydning, og det var Pål Jørgensen, VG, og Skjalg Fremo, NTB. De andre journalistene opptrådte nærmest i flokk og vegeterte på det stoffet de to frembragte …»

Den 18. september (fire dager etter VG’s Brønnøysundoppslag) kom det en «Syse-nyhet» i Dagbladet³. Det ble i et stort oppslag «Syse gjorde hyttekupp» hevdet at Syse hadde kjøpt en eiendom på Tjøme for 45.000 mens verdien i virkeligheten var 2-4 millioner. Det viste seg imidlertid at det første kjøpet dreide seg om en liten kolle, mens verdianslaget gjaldt hele Syse-familiens nedarvede familieeiendom. Dementiet og Dagbladets beklagelse kom langt inne i avisen med fåmælt typografi.

I Aftenposten kom det også en direkte gal historie – også stort oppslått – allerede dagen etter VG’s første artikkel. Syse skulle ha overdratt også en tredje eiendom – Lyder Sagens gt 12 – til Blaasenborg-selskapet. I reportasjen benektet Syse ethvert kjennskap til denne eiendommen. Likevel kjørte Aftenposten saken, og impliserte derved at Syse løy. Det viste deg at historien baserte seg på en ombrekningsfeil i Aftenpostens egen spalte for eiendomsoverdragelser. Avisen bragte en liten dementi, men ingen beklagelse, i aftenutgaven samme dag, men aldri i den langt videre distribuerte morgenutgaven som hadde bragt den første saken.

Den 20. september reagerte Stavanger Aftenblad på lederplass:

«Mediene har en vesentlig oppgave som sannhetssøkere, som frie, uavhengige institusjoner med både mot og evne til å overprøve og etterprøve de store og de mange.

Men det må ikke forveksles med domstolenes oppgave. I stadig sterkere grad ser vi hvordan ikke bare avisene, men også NRK, ikler seg dommerkappen og avsier kategoriske dommer om lovbrudd og skyld. Det er en farlig utvikling. Skyld er ikke fastsatt før dom foreligger. Verst er det når medienes saksbehandling blir en slags ‘folkedomstol’ …

Den aktuelle Syse-saken må nødvendigvis bli personorientert, fordi det er statsministeren som er involvert. Bakermester Nilsens forhold til aksjeloven er sjelden viktig. Det har imidlertid forekommet oppslag om verdistigning på hytte o.l., som kunne vært skrevet om svært mange av oss, og som ikke bør ha noe med den aktuelle sak å gjøre.. Og det er viktig å være klar over at slendrian overfor formalprosedyrer langt fra er det samme som uhederlighet …

Med økt pågåenhet følger også betydelige krav til dimensjonering av begivenhetene, til presisjonsnivå i stoffbehandlingen, til varsomhet …»

Da Løchen-rapporten forelå 21. september, sammen med en rapport fra revisorfirmaet Birkeland & Uvholt, holdt Syse pressekonferanse og uttalte bl.a.:

«Jeg erkjenner fullt ut at manglende påpasselighet har ført til at jeg ikke har handlet i samsvar med lovbestemte regler vedrørende regnskapsførsel og registrering. Dette beklager jeg dypt. Jeg klandrer meg selv for det. Disse brudd på lovregler har ikke skjedd i vinnings hensikt. De har ikke påført andre skade. Og jeg har ikke forsøkt å skjule forhold som skulle vært åpne.»

Han viste videre til at Løchen hadde gjennomgått alle andre skattemessige, selskapsrettslige borettsspørsmål og privatøkonomiske forhold og konstatert at intet her var i strid med loven med ett mulig unntak, som gjaldt periodisering av en inntektspost, dvs. om skatten skulle vært betalt i 1989 eller 1990. Dette var en skjønnsmessig vurdering som Løchen mente var feilvurdert av Syse. Syse beklaget at det her eventuelt var skjedd en feil. Det viste seg imidlertid senere at Ligningskontoret ikke gjorde noe med den eventuelle feilen⁴.

Dette er forøvrig samme dag som Setsaas er hos Frigaard med sine følsomme opplysninger. Tre timer etter dette ble advokatfirmaet Schjødt engasjert i Syse-saken.

Så lite var det altså tilbake av saken som hadde rystet Norge i over en uke. En statsminister hadde under stillingens hardkjør ikke rukket å få trukket seg som styreformann og deretter ikke rukket å passe på at advokaten hadde gjort de rutinemessige arbeidsoppgavene. Intet mer, intet mindre. At Syse i selve det bakenforliggende, reelle forhold hadde gjort en lang rekke takknemlige familier til selveiere ved å ta langt mindre betalt for leilighetene enn de var verd, ble undertrykket.

En av de som etter få dager ikke bare forsto at denne saken hadde gått over alle støvleskafter, men også hadde mot til å gå mot strømmen, var Dagbladets Gudleiv Forr⁵:

«Syse-saken vil bli husket som en av de merkeligste episoder i vår politiske historie. På overflaten er den et pikant mediedrama om uryddig forretningsførsel. Men under foregikk et ubarmhjertig spill der media og de politiske partiene har vært aktører. Politikk dreier seg ikke så mye om moral, men om makt.

Dramaet har utspilt seg i aviser, i radio og fjernsyn. Men pressen opererer ikke i et vakuum. Presselosjens medlemmer henter sin føde i Stortingets korridorer og kontorer. De søker bakgrunnsorienteringer og snapper opp hardtslående politiske ytringer. De beveger seg i et miljø av kryptiske politiske røyksignaler og klare maktpolitiske resonnementer …

Spillet var likevel ikke mulig uten den lange rekke av journalister som i utgangspunktet også hadde interesse i at Jan P. Syse falt. For ellers er jo journalistenes oppgave å avsløre, ikke å spille med eller mot de politiske aktører. Men mange av oss hadde spådd regjeringens død helt siden den ble dannet i fjor høst. Nå begynte det å haste med dødsattesten …

… Vi lever nok i massemedias glanstid. Men i Syse-saken var det andre som fisket i det vannet media fikk rørt opp.»

Den mest fremtredende fiskeren het Gro Harlem Brundtland.