25.1.1.2 Møbelhandler Engen avsløres

I 1989 kom Viggo Johansen og Pål T Jørgensen med «Edderkoppen – historien om en møbelhandler»1, og brettet ut hele Engen-saken. Den som tenker gjennom denne saken i ettertid må forbløffes av at vi alle den gangen så lett kjøpte forestillingen om at møbelhandler Arvid Engen var et enkeltstående fenomen, en eksentrisk person med sterke meninger, gode kontakter og utradisjonelle virkemidler. Hvordan hadde han bygget opp dette kontaktnettet, så enestående at han kunne ringe til regjeringsmedlemmer, LO-ledere, stortingsrepresentanter, politimestre og på blunket få dem engasjert i samtaler om de mest følsomme indre partiforhold og offentlige ansettelsesforhold? Bare meget få pressefolk, av de aller beste, har klart å opparbeide seg et slikt kontaktnett og en slik tillit. Intet tydet på slike menneskelige kvaliteter hos Engen. Og hvor hadde han lært seg til å ta systematiske lydbåndopptak, arkivere og holde orden på dem – og til hvilket formål? Det kan minne litt om Youngstorget!

Vi er overbevist om at Engen var en renegat fra «den fjerde tjeneste», en gang en meget betrodd operatør som mange visste var viktig, etterhvert besatt av overmot og drevet av sin egen agenda. Hadde han begynt som menig avlytter og stukket kopi av særlig følsomme bånd til side for privat bruk senere? Ikke vet vi, men på en eller annen måte må han ha etablert seg i en maktposisjon som et slags underbruk eller Romerike/Gardermoen-filial av Trond Johansen, men uten klokskap til å kjenne begrensningens kunst. Fra han brøt løs og startet å spille med sine kort overfor media, varte det ikke lenge før medias søkelys ble vendt tilbake mot ham selv. Han brøt den første regel i de hemmelige tjenester, om å utøve makt fra skyggene. Men makten hadde han, lenge etter at han ble frispillende og farlig. Han satte i gang sitt eget intrigespill mot politimester Willy Haugli (sammen med bl.a. politiinspektør Iver Frigaard, se kap. 21.12), og gikk inn for å avsette statsminister Gro Harlem Brundtland (sammen med Per Karlsen fra Youngstorgets overvåkingssystemer).

Engen forsøkte også å «avsette» overvåkingssjef Jostein Erstad, som i 1988 ønsket å fortsette de to årene han kunne frem til 1990 (da han ville nå pensjonsalder) av sin andre åremålsperiode, etter den første seksårsperioden som begynte i 1982. De fleste mente dette var temmelig selvsagt. Men ikke Arvid Engen og Per Karlsen. Engen ville ha Drammens politimester Tore Johnsen i stillingen, og begynte med å ringe Tor Aspengren2:

«Engen: Jeg har så lyst til at Johnsen kunne få den jobben!

Aspengren: Ja, det skjønner jeg, men sitter ikke Erstad nokså sterkt?

Engen: Jeg vet ikke. Han er konservativ og en veldig lukket mann. Johnsen er partimann og gjorde en veldig god jobb på Kongsberg med KV-saken. Det ville være noe helt annet å få ham, og gutta ville bli mer motivert for å jobbe.

Aspengren: Jeg lurer på om ikke Per Karlsen holder på med noe der, jeg, Arvid. Etter det jeg har forstått sonderer han terrenget både med den ene og den andre.

Engen: Han må ha din støtte, vet du!

Aspengren: På det? At jeg skal gå ut, mener du?

Engen: Nei, ikke gå ut. Men det er jo du som kjenner de store gutta.

Aspengren: Å, sånn, mener du. Det som ville være klokt, var å finne en som er litt avbalansert og nøktern, og hviske Gro i øret. Si til Gro at nå ligger landet sånn og sånn.

Jeg vet ikke hvem Per Karlsen har snakka med. Han tok opp det med Tore Johnsen med meg også. Da sa jeg til Per Karlsen at ‘Nå skal du gå varsomt i dørene så du ikke ødelegger i stedet for å hjelpe til.’ Da er det bare et spørsmål om hvem som skal ta dette her og hvordan innfallsvinkelen skal være.

Engen: Ja …

Aspengren: Jeg tror ikke Nils Totland er den rette til å ta opp dette, nei. For å si det rett ut, så sa jeg vel til Per at jeg for min del skal snakke litt med Jens Chr. for å undersøke om han kjenner denne konservative mannen. Men han er den eneste som kan påvirke på denne måten, altså.

Engen: Kan du virkelig snakke med Jens Chr. Hauge om dette?

Aspengren: Jeg har ingen problemer med det. Vi snakker veldig åpent. Og vi kan skjelle hverandre ut. Men vi er like gode venner når vi går igjen, og vi respekterer hverandre. Jeg har nok hatt mange rarere meninger av og til.

Engen: Du skjønner, at nå skal hele den hysj-avdelingen omorganiseres, og der sitter Johnsen som medlem av utvalget. En yngre mann som kan legge om dette til en moderne stil. Han Erstad driver …

Aspengren: Er’n negativ?

Engen: Negativ og konservativ. Han er statsadvokat … han er en flink statsadvokat, men ingen politimann.

Aspengren: Han venter bare på pensjonen, kanskje. Jeg skal ta kontakt med Jens Chr. Han kommer ikke hjem før mandag. Jeg nevnte det for Per også, at jeg hadde kontakt med Jens Christian.»

Ut fra dette tok Engen nå kontakt med Tore Johnsen for å oppfordre ham til å søke. Det gjorde han, og det ble et stort slag med Aspengren, Hauge & Co på Johnsens side. Haugli – som selv hadde Engen på nakken – skriver i sin bok3 at han tidlig signaliserte til statsråd Helen Bøsteruds rådgiver, Ole Steen-Olsen, at han burde være kritisk til hvem og hva han lyttet til. Det medførte at Steen-Olsen var beredt da han ganske riktig begynte å motta diskrediterende informasjon om Erstad. Erstad ble anbefalt, men striden fortsatte ifølge Haugli internt i Regjeringen helt til siste regjeringskonferanse, dagen før gjenoppnevnelsen fant sted av Kongen i Statsråd.

Innenfor systemet må man ha vært livredd denne frigjengeren. Hva kunne han komme til å avsløre? Hva kunne forfatterne som skrev boken om ham finne ut? Heldigvis viste det seg at «Edderkoppen» hurtig kunne ufarliggjøres ved å ofre Engen, Karlsen og delvis Reiulf Steen. Men så fikk man i 1990 varsel om en oppfølgingsbok – «Edderkoppen II». (Som ble til «Vi som styrer Norge»4 med et annet fokus i 1992. Finn Sjue dukket opp som medforfatter etter at planen om en ny bok ble kjent.)

1 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989.

2 Fra båndene gjengitt i Johansen/Jørgensen: «Edderkoppen».

3 Willy Haugli: «Tøffe år». Aschehoug 1995. Side 165.

4 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.