Industrivernet er fra gamle dager av en dekkorganisasjon for E-staben. Den har vært i virksomhet i vår sak.
Generalløytnant Paal Frisvold, som var direktør for Industrivernet 1968-77 gjorde normalt ingen hemmelighet av det under sine redegjørelser til de engere «forsamlinger» som var på besøk for omvisning og orientering i denne perioden. «Vi er i realiteten en dekkorganisasjon for E-staben.»
Frisvold (f. 22. januar 1908 i Harstad, gift 1936 med Kirsten Semb) har bl.a. militær høyskole (1934), Senior Officers School (1946) og NATO Defence College (1960-61). Han var løytnant i infanteriet i 1932, aspirant i Generalstaben 1935-38, sekretær i Forsvarsdepartementet 1938-40, stabssjef i Generalstaben 1940, sjef for norske representanter ved general Thornes stab 1944-45, stabssjef norske polititropper i Sverige 1945, kontorsjef i Forsvarsdepartementet 1945-46, sjef for Krigsskolen 1946-49, hovedlærer for Hæren ved Forsvarets Høgskole 1949, militærattaché i Stockholm og Helsingfors 1950-52, og tjenestegjorde deretter ved en rekke avdelinger i Norge inntil han ble sjef for Hæren i 1961, forsvarsattaché i Washington i 1966, og Norges representant ved NATOs militærkomité 1966-67, da han ble utnevnt til direktør for Industrivernet der han satt til han ble pensjonert i 1977. Han satt i en lang rekke styrer og utvalg og var høyt dekorert.
Karrieren viser tydelig hvor han hørte hjemme: Krigsinnsats, tjeneste i det norske miljøet i Sverige, kjørt inn i Forsvarsdepartementet hos Jens Chr Hauge etter krigen, militærattaché i Stockholm/Helsingfors under Finlands-operasjonene og så rett til topps i NATO. Han har alle tegn på å være Hauges mann og senere også Tronds mann!
Gassøvelser, tilfluktsrom, A-beredskap, kampen mot kommunistene på arbeidsplassene, evakuering av folk, dokumenter og kritiske komponenter fra viktig industri etc. er noen nøkkelord for hvorfor det alltid har eksistert et meget nært forhold mellom Industrivernet og E-staben opp til våre dager.
Etterfølgeren til genlt Frisvold, var dir. Jan Fredrik Wold-Hansen, som forøvrig gikk på Forsvarets Høgskole på midten av 70-tallet. Han har bistått Trond ifbm vår sak. Det var nødvendig å få «tømt» en naboleilighet som skulle brukes til romavlytting av Setsaas ved hjelp av Spilhaug/Mossad/E-staben.
I denne naboleiligheten bodde en enslig dame i slutten av 40-årene, Ruth Synnøve Haug, som man således måtte utvirke fraflyttet fra sitt hjem i løpet av kort tid. Hun fikk i ekspressfart en ny «boyfriend», Ola Aune, tidligere ansatt hos Norasonde. Han klarte det kanskje ingen andre ville ha klart på denne korte tiden: Å få frigjort leiligheten.
Trond er forøvrig – som vi med all tydelighet har sett mange steder i vår sak – ekspert på plutselige romanser som oppnår det utroligste.
Leiligheten ble deretter overtatt (uleid til) Trond/Spilhaug/Mossad, og inn flyttet en kvinnelig trailersjåfør som nesten aldri var hjemme. Leiligheten ble preparert med mikrofoner i alle tak (Setsaas’ gulv) og lydbåndene avhentet hver kveld av en fast gjeng.
Den utrolig effektfulle «romansen» var lenge et mysterium inntil det ble fastslått at Ruth Synnøve Haug var (blitt?) ansatt i Industrivernet. Det var Industrivernet og Norasonde som var deltakelse i romansen – ikke Ruth og Ola!
Direktøren i Industrivernet, Jan Fredrik Wold-Hansen er i tillegg nestleder i Landsrådet for Heimevernet under Kjell Magne Fredheim som er leder. Fredheim sitter også i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten.
Industrivernet har siden 1949 hatt ansvaret for et meget viktig utvalg: Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen, adresse Industrivernet.
Som sjef for denne meget viktige forsyningsnemnda skulle man tro at Wold-Hansen utnevnte en forsynings/drivstoff-spesialist. Nei, han utnevnte i 1989 lagmann Rakel Surlien, som samtidig satt i Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, året etter sammen med Fredheim.
Fredheim og Wold-Hansen er begge i arbeidsutvalget for HV-rådet og skal der beskytte Spilhaug-apparatet på HV-fronten. Klager til Kontrollutvalget mot Spilhaug & Co, Industrivernet etc. tar Fredheim og Surlien seg av på sin sektor av «kringvernet»!
En gang het det «Venstrefolk i alle ombud», og slike politikere ble ofte kalt «Tordenskiolds soldater» fordi de gikk igjen så mange steder, i likhet med Tordenskiolds evne til å late som om han hadde mange flere mann enn han i virkeligheten hadde. Det er bemerkelsesverdig at endel Ap-politikere med ulike former for bånd til de hemmelige tjenester også har en tendens til å gå igjen hyppig i statlige utvalg, styrer, nemnder og råd. På den måten hjelper de – på hvert sitt bevissthetsnivå – til å sikre kontroll mot avdekning av det underliggende kriminelle Ap-systemet. Kanskje vi heretter bør begynne å snakke om Tordenskiolds soldater?