24.7.14 Gudmund Harlem

Gudmund Harlem. Gro Harlem Brundtlands far, var født i Oslo i 1917, sønn av agent Gudmund Harlem og Olga Haug. Han giftet seg i 1938 med Inga Brynolf (f. 1918)1. Han ble cand. med. i 1946 og dr. med. i 1976. Han var assistentlege ved Hygienisk institutt 1946-48, lege ved Statens attføringsinstitutt 1946-53 og deretter overlege samme sted til han i 1955 ble sosialminister i regjeringen Gerhardsen. I 1961 overtok han Forsvarsdepartementet og kom tilbake på samme sted etter den kortvarige Lyng-sommeren 1963. Da Gerhardsen falt for godt i 1965 ble Harlem ass. lege på Rikshospitalet, men vendte i 1966 tilbake som overlege og faglig leder ved attføringsinstituttet, direktør samme sted 1970-77. Han var professor i arbeidslivsvitenskap på NTH 1977-79 og adm. dir. i NTNF fra 1980 til pensjonsalder. Han døde i 1988.

Han var bl.a. medlem av NAVF 1949-57, formann i Vanføreomsorgskomitéen 1952-55, formann i Sentralrådet for yrkesvalghemmede 1955-57 og 1966-70, formann i NTNFs komité for forurensningsspørsmål 1970-76, varaformann i styret for Rikshospitalet 1970-81, medlem av Statens idrettsråd fra 1974, styreformann for Norges Idrettshøyskole fra 1976, formann for NTNFs arbeidsmiljøforskningskomité 1977-80, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, formann for forsikringsrådet fra 1978 og forsikringslovutvalget fra 1980, president i Rehabilitation International 1966-72, teknisk ekspert for FN i attføring i Italia og Egypt 1955 og for WHO på Malta i 1971. Harlem var utvilsomt blant Norges fremste eksperter på attføring (om ikke den fremste), og allerede vel etablert som sådan da han var sosialminister.

Ekteparet Inga og Gudmund Harlem var aktive i det illegale arbeidet under krigen og måtte flykte til Stockholm, der det norske miljøet var aktivt engasjert i etterretningsarbeidet mot det okkuperte Norge. Gudmund Harlem kom der med i det såkalte landsutvalget som skulle forberede gjenreisningen av partiet etter krigen, og i ungdomsutvalget, et underutvalg av landsutvalget2. Harlem ble formann i Studentersamfundet 1945, medlem av Oslo bystyre 1946-47, medlem av Oslo skolestyre 1948-55, sentralstyremedlem AUF 1946-49, styremedlem i The International Union of Socialist Youth (IUSY) 1946-51, varaformann Oslo Ap 1952-57 og varamedlem til Arbeiderpartiets sentralstyre 1953-57.

Som styremedlem i IUSY fikk han uten tvil kjennskap til at organisasjonen ble finansiert av CIA. Han kom jo fra Aps etterretningsmiljø i Stockholm, og var nok «klarert» innsider. Inntil IUSY-tiden hadde Harlem gått møysommelig gradene i AUF og partiet (vi vet ikke hvorvidt eller i hvilken grad han i denne tiden ble trukket inn i den interne etterretningen). Men etterpå fikk han lynkarriere helt til topps, og siden gjorde han så god jobb for det hemmelige Ap-Norge her at belønningen ble forlenget til endog å omfatte neste slektsledd!

Som sosialminister og en av Norges fremste eksperter på attføring etc. (se kap. 24.6) har han nok vært sterkt engasjert i stiftelsen av Aps og E-stabens dekkbedrift Norasonde i 1960, sammen med daværende kommunalminister Andreas Zeier Cappelen som formelt må ha undertegnet stiftelsesdokumentene på statens vegne og Cappelens bror Hans Zeier Cappelen som var sosialrådmann i Oslo (og selvsagt Nils Handal som var forsvarsminister). Som nevnt foran er vi overbevist om at det var denne tremannsgruppen som først og fremst fikk jobben med å etablere vernede bedrifter som dekkbedrifter for E-staben, etter at Evang og Trond hadde klekket ut ideen etter mønster fra Tyskland (Gehlen) og Israel, der behovet for begge deler selvsagt allerede var enormt.

I 1962, året etter at Gudmund Harlem var blitt forsvarsminister, utnevnte han Ola Evensen som sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen. I likhet med Evang og Harlem (de to var gamle venner!) var Evensen motdagist og Ap-mann og han sto meget fjernt fra å oppfylle de formelle krav stillingen var utlyst med. På førsteplass innstillingen fra Sjefen for Hæren sto den krigsskoleutdannede major Olaf Knutsen og på annen plass senere sjef for E- og S-skolen, daværende major Nic. Dons. Evensen var først innstilt som nr. 3, men ble altså kjørt til topps av sin svoger forsvarsministeren. Saken fikk et kraftig etterspill i Stortinget, der Harlem ble reddet med sosialistenes stemmer.

Det var også forsvarsminister Gudmund Harlem som sammen med utenriksminister Hallvard Lange mottok Jens Chr Hauges feilaktig frikjennende rapport vedrørende Israels bruk av det norske tungtvannet og som sto for hemmeligstemplingen, og som ikke undret seg over at Hauge gikk på Eichmann-saken fremfor virkelig å inspisere Dimona-anlegget og undersøke hva de drev med der (se kap. 5.4).

Det er all grunn til å tro at Gudmund Harlem som forsvarsminister på 60-tallet sørget for betydelige leveranser fra Kjettingfabrikken til norske og allierte formål. Han satt jo i Jens Chr Hauges statsrådsstol, og med hele sitt nære forhold til Hauge hadde han neppe noe imot å understøtte nettopp Aps/Jens Chr Hauges eget overvåkings- og etterretningsapparat ved hjelp av statens midler.

Allerede fra 1973 var Gudmund Harlem med på «den fjerde tjenestes» arbeid for å fjerne Reiulf Steen (se kap. 8.13). Da dette arbeidet lyktes i 1981 ble hans datter partiformann og statsminister.

Som styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977 var han med på å godkjenne betydelige konsulentoppdrag til «kjettingmannens» spesielle sugerør i statskassen, Kjettingkonsulenten A/S som ble stiftet samme år. Det er neppe noen tilfeldighet at disse to ting skjedde samtidig i 1977: Harlem ble styreformann i Arbeidstilsynet, og Spilhaug overflyttet sin overvåkings- og etterretningsvirksomhet fra Kjettingfabrikken til et nystiftet firma, Kjettingkonsulenten A/S. Kjettingkonsulenten knyttet seg så opp til Arbeidstilsynet/Harlem der hvorfra pengene kunne rulle ved hjelp av rundhåndet betaling for konsulentarbeid. Og Kjettingkonsulenten var altså kamuflasje for Aps/Hauges E&O-virksomhet!

Da var det ikke så rart at Harlem også spilte en sentral rolle bak kulissene da «gamlegutta» konspirerte for å få vekk Nordli og Steen og få inn en ny partileder, nemlig Harlems egen datter Gro – og heller ikke så rart at «gamlegutta» syntes Gro var en kjekk jente å få inn som sin kandidat!

Gudmund Harlem var fra selskapet ble stiftet i 1985 til det ble oppløst i 1989 styreformann for det mislykkede investeringsselskapet Sørlnvest A/S. Initiativtaker til dette var etter eget utsagn en Ap-mann fra Kristiansand ved navn Tor Thomassen, sammen med sin venn og advokat, den kjente Ap-altmuligmannen Ingjald Ørbeck Sørheim med utdannelse fra Forsvarets Skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste. At han var koordinator for selskapets initiativgruppe fremgår av tegningsinnbydelsen3. Det var også han som sto for korrespondansen med Finansdepartementet4.

Vi har i denne boken avslørt Thomassen for to ting: Han benyttes flittig som provokatør mot Stortinget, Lund-kommisjonen, Dahl-gruppen, Ronald Bye – og oss (se kap. 20.1.6.4). Det var også han som fikk Osmund Faremo til å rekvirere en privat Ap-etterretningsoperasjon i Øst-Europa fra E-sjef Alf Roar Bergsom gjennomførte denne (se kap. 25.12.3)! Denne er altså en mann som lenge hadde samarbeidet nært med en av Aps fremste advokater og sammen med ham var i stand til å rekvirere selveste Gubben Harlem til styreformann for sine luftige finansidéer.

1 Personopplysninger fra Hvem er Hvem 1984 og 1994, og/eller fra Trond Nordby (red.): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier.» Kunnskapsforlaget 1985. Side 273 f.

2 Vidar Haugen: «Det norske Arbeiderparti 1940-45». Tiden 1983. Side 72 og 86.

3 «Offentlig emisjon – aksjetegning SørInvest A/S under stiftelse.» Tilrettelagt av Sparebanken Sør i samarbeid med ABC-bank. Aksjonærservice. Tegningstid 18.-29. november 1985.

4 Se f.eks. brev fra Finansdepartementet til initiativgruppen v/Sørheim av 10. mai 1985.