24.6 Norasonde A/S

Vi har i kapittel 3 redegjort for hvordan vi kom på sporet av og etterhvert oppdaget E-tjenestens dekkbedrift «Norasonde»: Vi hadde avdekket flere overvåkingsleiligheter på Lindebergåsen og oppdaget siden tre personer som bemerkelsesverdig viste seg hver for seg å ha tilknytning til Norasonde. De hadde alle flyttet inn i slike leiligheter i samme oppgang som Setsaas, og etter ham.

I leiligheten under Setsaas bodde en enslig dame i slutten av førtiårene – Ruth Synnøve Haug. Det ble forøvrig senere fastslått at hun var (blitt?) ansatt i Industrivernet – en av E-stabens dekkorganisasjoner. Hun fikk ny «boyfriend», Ola Aune, tidligere ansatt i E-stabens dekkbedrift Norasonde.

Parallelt fikk en annen beboer i samme oppgang, som lenge hadde forsøkt å selge sin leilighet, et kjempetilbud, og flyttet i ekspressfart. Der flyttet også inn to personer, begge tidligere ansatt i dekkbedriften Norasonde: Harald Nevander Andersen og Marianne Lindsjø. Nevander Andersen het forøvrig kun Andersen da han var ansatt i Norasonde, men fant det formålstjenlig å legge til Nevander etter at han sluttet der, en ikke uvanlig prosedyre for folk ansatt hos Trond med oppgaver «ute i det blå».

Vennen fra Norasonde, Ola Aune, fikk Ruth Synnøve Haug til å fraflytte leiligheten umiddelbart, og inn rykket Spilhaug, Mossad og Trond som igangsatte full romavlytting nedenfra og opp av alle Setsaas’ rom i etasjen over. Den som flyttet inn i leiligheten var den unge kvinnen Siw Løkken som kjørte trailer, men selv besøkte hun sin leilighet kun en sjelden gang og lot Spilhaug & Co som hadde egne nøkler hente lydbånd i leiligheten hver kveld. Utstråling fra mikrofoner for romavlytting ble senere påvist.

Senere modifiserte man enkelte tekniske forhold, og en ny mann fra Spilhaug & Co, Leif Oddvar Grøtting, dukket opp som «boyfriend» hos en annen enslig dame i førtiårsalderen i samme oppgang. Grøtting var radioekspert og proff på transport av lyd (han er også radioamatør, dog fjernet fra offisiell oppføring) og utførte således andre deler av den tekniske jobbing for romavlytterne. Grøtting har også deltatt på andre fronter innenfor den totale overvåkingsoperasjonen.

Vi har døpt «Norasonde» for «U-3» fordi bedriften viste seg å være ledd i en naturlig videreføring av U-l (ballongprogrammet) og U-2 (spionflyprogrammet som ble avbrutt ved nedskytning). Vi skal her redegjorde for de miljøene som deltok i starten og oppbyggingen av «Norasonde» fra okkupasjonstiden og fremover, og hvordan dette ble et fellesprosjekt for miljøer i Ap og de hemmelige tjenester som alle sprang ut fra miljøer fra okkupasjonstiden, der de allerede hadde etablert et samarbeide om etterretning.

Idéen hadde nok Trond Johansen fått fra Israel og Tyskland, under sitt opphold ved «Gehlen-skolen» i Tyskland 1954-58. I begge land hadde man behov for å yrkestrene mange krigsskadede personer. Ved siden av et tilforlatelig ytre og arbeidstakere som sikkert stiller færre spørsmål enn andre, oppnådde man endog å skaffe statsstøtte over Kommunaldepartementets budsjett til den ytre, ikke legalt baserte etterretningsvirksomheten. I den grad bedriften ikke skiftet karakter, fikk man senere også flere kommuner og Akershus fylke med på finansieringen gjennom stadige innskudd av aksjekapital (se nedenfor).

Selskapet ble stiftet 31. oktober 19601. Formålet var «produksjon av radiosonder og eventuell annen fabrikkdrift». Det het også at «selskapet skal i sin produksjon i størst mulig utstrekning sysselsette yrkesvalghemmede».

Vi skal se på endel interessante styremedlemmer og varamenn:

  • Byråsjef (fra 1967 dommer i Trygderetten) Ole Fredrik Fredriksen, Oslo (formann 1960-1965).
  • Verkstedeier Johan Bentzen, Oslo (nestformann 1960-1965 og 1967-1972, medlem 1965-67)
  • Personalsjef Oddvar Halvorsen, Oslo (medlem 1960-61), Standard Telefon- og Kabelfabrik. Hans viktigste kvalifikasjoner var nok som medlem av den illegale bevegelse under krigen, politisk overvåker i Stockholm og etter krigen i Norge og senere generell storpamp i Arbeiderpartiet (se kap …)
  • Kontorsjef Hans Munkebye, Oslo (medlem 1960-62)
  • Sjefsekretær Øystein Egelund, Oslo (medlem2 1961-72, deretter varamedlem), representant for Norsk Folkehjelp, en humanitær organisasjon med sterk tilknytning til LO/Ap, beskrives som en drivende kraft i arbeideridretten siden 19223
  • Radiosondesjef Kåre Hostvedt, Bærum (medlem4 1963-ca. 1967), som hadde vært en sentral medarbeider i « U-1»-operasjonene5
  • Direktør Gunnar Bråthen, Oslo (formann 1965-67, medlem 1967-ca. 1970) Ap/LOs mest betydelige motstandsmann i Nord-Norge under krigen, etter krigen nestformann i LO og leder for Ap/LOs etterretningsapparat i en årrekke (se kap. 24.7.9). Han var bl.a. sjef for Magnus Bratten som var med på å organisere Finlands-operasjonene (se kap 24.7.5.), og for Ivar Hobbelhagen, kjent gjenganger i etterretningsapparatet (se kap. 24.7.10.)
  • Generalmajor Johan Koren Christie, Kjeller (medlem noen år fra 1967), Luftforsvarets Forsyningskommando
  • Fabrikksjef Ole J Bjørnstad, Oslo (medlem noen år fra 1970), personalsjef Forsvarets Byggetjeneste 1962), sjef for personellavdelingen for sivile i Forsvarets Overkommando fra 1970 (personalsjefer i Forsvaret har alltid nære kontakter til E&S-stabene) og avdelingsdirektør og direktør for Direktoratet for sivilt beredskap fra 19836
  • Disponent Ole B. Egelund, Lillestrøm (medlem noen år fra 1972, det året Øystein Egelund gikk ned til varamannsplass)

Av generalforsamlingsprotokollen 1973 fremgår det at selskapets eiere da var Kommunal- og Arbeidsdepartementet og Norsk Folkehjelp7. Siden styreformannen fra begynnelsen av var fra Kommunaldepartementet, må man anta at dette var tilfellet fra begynnelsen av. Det betyr at det var statsråd Andreas Cappelen (se kap. 24.7.18) som signerte stiftelsesdokumentene for staten.

Andreas Zeier Cappelen8, f. 1915, var cand. jur. i 1939 og h. r. adv. i 1952, g. m. Christiane Borchgrevink 1941 og Olene Liberg 1948. Han var ekstrabetjent ved Eidsivating lagdømme 1939-40. Som kst statsadvokat i landssviksaker for Rogaland 1945-47 var han regnet som en av Jens Chr Hauges menn og var således alltid del av Aps «indre krets». Han var kommuneadvokat og lønnsjef (1947-57), finansrådmann (1957-58 og 1966-67), byrettsdommer (1967-69) og byrettsjustitiarius (1969-81) i Stavanger når han ikke var statsråd: Kommunalminister 1958-63, Finansdepartementet 1963-65, Utenriksdepartementet 1971-72 og Justisdepartementet 1979-80. Til tross for de kommunale jobbene og dommerjobbene i Stavanger var han medlem av Stavanger bystyre for Ap 1945-47, 1952-57, 1967-71 og 1984-91, sågar medlem av formannskapet 1952-56, varaordfører 1953, formann i Rogaland Ap 1956-57 og formann i Stavanger Sosialistlag. Cappelen var medlem av representantskapet (1966-71) og direksjonen (1971-77) i Norges Bank, medlem av utvalget til å vurdere suspensjon, forflytting m.m. av embetsmenn (1966-71), medlem av utvalget til å gjennomgå pengevesenet og Norges Bank (1968-83) og formann i det såkalte bankdemokratiseringsutvalget (1975-76). I perioden 1978-82 var han offentlig representant i representantskapet i DnC.

Han brydde seg tydeligvis lite om dobbeltroller og var en meget anvendelig mann på alle de sentrale posisjonene der absolutt partilojalitet var fordret.

Hans bror, Hans Zeier Cappelen9, f. 1910, g. m. Margot Schaefer 1940 og Eddie Weyergang Ellefsen 1967 var sekretær i Sosialdepartementet i London 1943-45 og senere sosialrådmann i Oslo 1951-72 (før det bystyremedlem (A) 1946-51). Sommeren 1945 intervjuet Cappelen overlevende fra Auschwitz for Arbeiderbladet10. Da seksdagerskrigen brøt ut i 1967 igangsatte Jens Chr Hauge og Trygve Lie en hjelpekomité for gjenreisning i Israel. Hans Cappelen var medlem av hovedkomitéen11. Dette ser ut til å ha vært forløperen for «La Israel Leve»-organisasjonen som ble startet etter Yom Kippur-krigen 1973. Ved siden av jobb som lege og overlege på Statens attføringsinstitutt i mange år og professorjobben på NTH.

Daværende sosialminister Gudmund Harlem hadde vært lege (1946-53) ved Statens attføringsinstitutt og overlege samme sted fra 1953 til han ble sosialminister 1955-63. Etter ytterligere to år i Forsvarsdepartementet gikk han tilbake dit og ble senere professor i arbeidslivsvitenskap ved NTH. Han var formann for NTNFs arbeidsmiljøforskningskomité, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, medlem av forsikringsrådet fra 1978 og forsikringslovutvalget fra 1980, president i Rehabilitation International 1966-72, teknisk ekspert for FN i attføring i Italia og Egypt 1955 og for WHO på Malta i 1971. Harlem var utvilsomt blant Norges fremste eksperter på attføring (om ikke den fremste), og allerede vel etablert som sådan da han var sosialminister.

I Norasondes stiftelsesår 1960 var således Andreas Cappelen den formelt ansvarlige minister i Kommunaldepartementet, hans bror Hans Cappelen var sosialrådmann i Norasondes hjemby Oslo, og Norges kanskje fremste attføringsekspert, Gudmund Harlem, var sosialminister. Alle tre var Jens Chr Hauges folk, og begge familiene hadde tydelige bånd til jødenes sak og Israel. Vi er overbevist om at det var denne tremannsgruppen som først og fremst ble satt til jobben å etablere vernede bedrifter som dekkbedrifter for E-staben, etter at idéen var klekket ut av Evang og Trond etter mønster fra Tyskland (Gehlen) og Israel, der behovet for begge deler selvsagt allerede var enormt.

I 1973 ble det besluttet å flytte selskapets forretningskontor fra Løren til Skedsmo. Dette skjedde muligens som konsekvens av at det brygget opp til avsløring av IB i Sverige, se kap. 24.3.3.3.

I 1975 gikk seks kommuner på Nedre Romerike inn som aksjonærer i selskapet12. Dette kan kanskje sees på som starten på en gradvis «normalisering» av selskapet. Året etter og flere ganger senere måtte kommunene skyte inn mer aksjekapital. Akershus fylke ble medaksjonær i 198213 og utvidet aksjekapitalen fra 100.000 til 400.000 i 198514. I 1988 trakk staten seg ut, og kommunene og Akershus fylke måtte kjøpe statens andel15.

Som navnet tilsier, ble bedriften opprettet for å produsere værsonder som skulle sendes ut med ballonger. Offisielt var dette til meteorologiske formål, men i lys av opprettelsen like etter U-2-nedskytningen er det all grunn til å anta at det reelle formålet var produksjon av utstyr til bruk i spionasjen mot Sovjet.

Bedriften ble trolig også benyttet til en rekke andre etterretningsformål.

Selskapet har levert elektroniske komponenter til Televerket16. Vi har fått bekreftet at prototypen for Televerkets standard norske telefoner ble utviklet ved E-stabens «hovedfirma», Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller, Norasondes nære nabo etter 1973, og at denne var optimalisert for avlyttingsformål17.

Optimalisering for ordinære avlyttingsformål er ett spørsmål, et annet er konkret modifikasjon av elektronikken slik at apparatet også kan anvendes til romavlytting via telefon. Dette er, som man husker, et tema som er systematisk undertrykket som fenomen i Norge, men ikke desto mindre bevist ved en rekke vitneprov. Dette reiser det interessante spørsmål om prototypen fra FFI også har vært optimalisert for romavlytting via telefon? Sannsynligvis vil det bety at det er sørget for systemstandardisering slik at den faktiske modifikasjonen bare innebærer utskifting av én enkelt komponent som vanskelig kan skilles fra standard-komponenten.

Ett av Norasondes stiftende styremedlemmer (Oddvar Halvorsen) var i tillegg til å være Ap/LO-overvåker også arbeider, personalsjef (1946) og direktør (1953) ved Standard Telefon- og Kabelfabrik (se kap. 24.7.11). STK har vært en viktig leverandør for norske tjenester, Televerket etc. i mange år. Det var f.eks. ved et samarbeide mellom E-tjenestens sambandsoffiser Bjørn Rørholt og STKs overingeniør Kåre Meisingseth man fikk utviklet og produsert en fjernskriver med et fremragende chiffersystem – ETCRRM (Electronic Teleprinter Cryptographic Regenerative Repeater Mixer) i 194918. Systemet ble NATO standard i 1953.

Vi finner det opplagt at STK må ha vært en viktig leverandør av tele-utstyr til Televerket i mange år, herunder som leverandør av avlyttingsoptimaliserte telefoner. Dette er neppe ulovlig, siden telefonavlytting under visse forutsetninger er lovlig i Norge og krever ytterligere tekniske tiltak. Også idag kreves det åpenlyst fra POT etc. at elektroniske systemer skal optimaliseres for dette behov.

Men hva var det Norasonde leverte? Hva gjorde en STK-mann i styret de første årene?

Det er nå nærliggende å anta at den spesielle type arbeidskraft og den begrensede kapasitet man har hatt på Norasonde må ha vært benyttet til forholdsvis enkle sammensetningsoppgaver av enheter i mindre serier. Bedriften passer særlig godt for å utføre oppgaver av denne type når de også er ulovlige. Kan det være slik at de store serier telefonapparater ble levert av STK direkte til Televerket, mens mindre serier gikk i usammensatte komponentpakker via Norasonde, der én vital komponent ble skiftet ut med en annen før sammensetning og viderelevering? Og at den kombinerte Ap-overvåker og STK-mann var svært velegnet for en styreplass i et par år for å ivareta de ymse grensesnittene ved denne operasjonen? Kanskje slik at hans sjefer i STK trodde det var helt andre grunner til at noen serier skulle leveres usammensatt?

Vi vet at det finnes apparater ferdigmodifisert for romavlytting via telefon, med utseende og innpakning fullstendig lik de ordinære. Et sted må de ha vært satt sammen. En dekkbedrift for E-staben selv med maksimalt cover slik som Norasonde ville vært det ideelle stedet, slik at hverken STK, FFI eller Televerket selv behøvde å trekkes inn i noen ulovlig aktivitet.

Hva har skjedd siden? Romavlytting via telefon foregår bare mer og mer. Norasonde virker mer og mer «normalisert» etterhvert som kommunene kom inn og staten trakk seg ut. Med kommunene inne må det ha vært farlig å fortsette på denne måten. Har det skjedd ved andre dekkbedrifter? Eller har man rett og slett kastet alle hemninger, og latt modifikasjonen bli standard? Muligheten for det er noe av det mest skremmende.

Norasonde har likevel fortsatt med visse etterretningsmessig interessante produkter like til disse dager:

I 1989 ble det opplyst at Norasonde hadde to hovedavdelinger, elektro- og mekanisk avdeling. I tillegg hadde man et trykkeri og en avdeling for tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede. Norasonde var blant Norges største i leveranser av datakabler, og et annet viktig produkt var veggkontakter for telefon, het det19. I 1995 averterte man bl.a. datakabler, herunder fiberoptikk, elektronikk og elektromekanisk montasje20.

Norasonde levde et ubemerket liv, med unntak av endel vennligsinnede PR-reportasjer i lokalpressen, frem til 1992 da det ble mye oppstuss omkring bedriften på grunn av en oppsigelsessak. Det medførte mye besøk av pressefotografer, hvoretter det ble innført fotoforbud, forklart slik21:

«Vi har fått påtale av våre kunder fordi det tidligere er gjengitt bilder inne fra Norasonde i massemedia, sier direktør Taraldsen til AR. – Derfor kan vi ikke lenger tillate pressefotografering inne i lokale.

Hvorfor har kundene bedt om forbud mot fotografering?

– Det har sammenheng med nye sikkerhetssystemer, uten at jeg kan gå i detaljer.»

Bedriften hadde tydeligvis fortsatt sikkerhetsbevisste kunder så sent som i 1992!

Det finnes 610 vernede bedrifter i Norge. De mottok opp mot en milliard kroner i statsstøtte årlig. Ifølge NHO medfører statsstøtten at bedriftene kan dumpe sine priser og utkonkurrere bedrifter uten støtte.

1 Stiftelsesdokument registrert 15.11.60 ved Oslo Handelsregister, tinglyst 14.12., jnr 1737/1960.

2 Melding til Handelsregisteret reg 4.11.61, tinglyst 6.12.61. jnr 2529/1961.

3 Aftenposten 3.2.93.

4 Melding til Handelsregisteret reg 11.1.63 (et halvt år for sent), tinglyst 12.2.64, jnr 3051/1963.

5 Melding til Handelsregisteret reg 24.8.65, jnr 1312/1965.

6 Aftenposten 16.7.91.

7 Norasondes generalforsamlingsprotokoll 21.3.73.

8 Formelle personopplysninger fra Hvem er Hvem og/eller Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1984. Biografer.» Kunnskapsforlaget 1985. Side 118-119.9 Formelle personopplysninger fra Hvem er Hvem.

10 Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år», bind 2, Universitetsforlaget 1986. Side 592.

11 Mendehlsohn, side 602.

12 Melding til Romerike handelsregister reg 20.10.75.

13 Aftenposten 10.10.84.

14 Aftenposten 13.3.85.

15 Aftenposten 23.6.88.

16 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 10.10.84.

17 At prototypen kom fra FFI og at den var konstruert for optimale avlyttingsmuligheter er bekreftet av privat kilde.

18 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 88.

19 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 21.2.89.

20 Teknisk Ukeblad 3.8.95.

21 Akershus Arbeiderblad/Romerike Blad 4.8.92.