24.5 Kjettingmenn og kjettingkunder

Når 60-årene gikk mot slutten, gikk også Norges Kommunistiske Parti og Moskva-orienterte kommunister mot slutten som trussel av betydning for noe som helst i Norge. Egentlig skjedde det vel før, men dette er en bransje som ikke stoler på kortsiktige utviklingstrender!

Fortsatt holdt den kalde krigen seg nok et decennium eller to, og trusselen om spionasje var særdeles reell opp gjennom 70-årene og godt etter Treholt. Men ingen kunne med hånden på hjertet lenger hevde at det fantes noe dynamisk politisk miljø som fostret potensielle landssvikere, utenom to små grupper som man hadde svært så god oversikt over: De siste dagers hellige i NKP, og deltakerne i det nye pjolterdiplomatiet med Sovjet – «Gerhardsens barn».

Det sysselsatte jo endel av apparatet, men det ble liksom ikke noe behov for massiv politisk overvåking av det. Det var ingen skjellsettende kamp mellom diktaturets og demokratiets kamp på arbeidsplassene lenger. Det var ingen politisk folkebevegelse man kunne skremme med for å holde liv i et nettverk av arbeidsplasskontakter og en hærskare av klipp-og-lim-overvåkere, avlyttere og arkivførere. Strengt tatt var det ikke lenger noe behov for Ap/LOs egen tjeneste, som også var på vei inn i de statlige tjenestene, men heller ikke var det noe saklig behov for den politiske overvåkningen som ble drevet der og i regi av «Alfa», Kjettingmannen og alt det andre.

Men ett behov hadde ikke forandret seg: Aps generelle behov for å overvåke alle andre de ikke likte, og for et apparat som kunne ta offensiv aksjon mot allehånde ubehagelige personer og organisasjoner.

Det nasjonale behov for innenlandsk overvåking/hemmelige operasjoner, overdrevent som det allerede var, smuldret bort, og kunne komme til å forsvinne som sikkert, trygt og vel tildekket arbeidsmiljø for det partipolitiske behovet.

Da kom utbruddet av SUF fra SF og den påfølgende fremveksten av det marxist-leninistiske miljøet i Norge på 70-tallet som nærmest en gudegitt gave. Plutselig tråkket det igjen vaskeekte kommunister med vaiende røde flagg nedover Karl Johan så alle kunne se dem. Vidunderlige kommunister, som snakket om «væpna revvolusjon», likvidasjonslister over små- og storborgerskapet (les: Ap og Høyre), «tvers gjennom lov til seier» osv. De drev endatil infiltrasjon i store og små organisasjoner og var i stand til å iverksette aksjoner med massevis av mennesker som flere ganger viste at de kunne både kaste stein, rive ned gjerder og grise til med maling. De klarte endog å infiltrere to eller tre bedriftsklubber, inklusive Oslo sporveier, og iverksette politiske streiker, og på toppen av det hele få Sigurd Allern valgt til soldattillitsmann og iverksette kludder innenfor Forsvarets egne rekker!

Overvåkere i alle byråkratier laget til nye mapper, nye arkivkort og nye utklippsbøker, og gikk øyeblikkelig i gang med sin nye store oppgave, en blåkopi av hva de hadde lært i 50-årene om kampen mot NKP og trusselen fra øst.

Det var bare ett problem: De nye røde horder fant seg et fyrtårn ubehagelig langt borte, i Peking, i en riktignok ildrød kommunistisk nasjon, men en som man selv ikke innenfor Alf R Jacobsens «konservative E-falanks» kunne omtale som noe norsk nasjonalt sikkerhetsproblem uten å bli skyllet bort i rå latter. Det var ingen kombinasjon mellom m-l-ernes politiske aktiviteter eller aksjonisme og noe rekrutteringsgrunnlag for noen fremmed makts offensive virksomhet mot Norge.

I virkeligheten hadde vi nå kun å gjøre med en bølge av operette-kommunisme, og innerst inne visste vi det meget vel alle sammen, antakelig mange på rollelisten inklusive.

Mens man med NKP kunne hevde at det var flytende overgang mellom å overvåke en potensiell femtekolonnist og en politisk aktivist, kunne man ikke det med SUF og AKP. Tvert imot. Marxist-leninistenes hat mot «sosialimperialismen» overskred langt hatet mot «imperialismen» med forakt tillagt på toppen. Så underlig det kan høres om kommunister som ber aftenbønn til Mao Tse-Tung, hadde vi å gjøre med en dypt nasjonal bevegelse uten en eneste forræder mot Norge (unntatt de som etterhvert forrådte Norge til fordel for Ap).

M-l-bevegelsen skulle vært en jobb for ordenspolitiet, og ingen andre.

Men nå var det at vi på høyresiden sviktet. Vi vil iherdig forsvare vår foreldregenerasjon som gjorde felles sak med Ap mot Moskva-kommunistene, men må ta alvorlig selvkritikk på vegne av vår egen generasjon som ikke forsto at en mer outrert profil hos de nye kommunistene ikke var ensbetydende med at de lå like langt eller lenger ut på aksen for sikkerhetsrisiko. Selv om de lå langt fra sentrum politisk, skulle de aldri vært marginalisert i forhold til demokratiet.

Nå ble alle med på å legitimere en oppmerksomhet mot m-l-bevegelsen fra halvhemmelige. helhemmelige og kriminelle deler av Aps offensive nett som pånytt ga dem et stort og herlig operasjonsmiljø der de kunne kamuflere alle andre offensive aktiviteter.

I parentes bemerket gjentok SUF/AKP etter kort tid det samme sviket selv. De utpekte en liten og forvirret, men akkurat like ufarlig, gruppe av rasister, nynazister og gatepøbel til hovedmotstandere, og satt selv først stille, men sluttet seg senere aktivt til, mens også denne lurvete gjengen ble bygget inn i Ap-systemets legitimitetsgrunnlag for å fortsette med politisk overvåking og holde svære hemmelige miljøer i arbeid.

Sannheten er også for disse gruppene at de aldri skulle vært noen oppgave for andre enn ordenspolitiet. Uansett hvor forskrudd, er de ikke noe arnested for femtekolonnister, fordi det ikke finnes noe land som er interessert i dem som kolonne av noen rang! Heller ikke de skulle vært marginalisert i forhold til demokratiet – av andre enn velgerne.

Men i alle de hemmelige kontorene fikk også de brune og svarte gruppene sine mapper, sine utklippsbøker og sine overvåkingsskjemaer. Etter hvert ble de også en slags katalysator for utviklingen av et for Norge helt unikt og merkelig submiljø mellom hysj-Norge og m-l-Norge. Det skal vi komme tilbake til.

Her er hvordan det begynte: