Og så hva vi har notert av Jacobsens journalistikk – fortsatt etter «Stanghelle-metoden» om å vurdere journalisters virkelige lojalitet ut fra hva de skriver:

• Boken «Iskyss» (1991) som ble oppfattet som en «avsløringsbok» er en ensidig avsløring av POT og Bryhn og reflekterer for det meste E-tjenestens og Evangs oppfatninger om denne interne striden (kap. 5.3). Også «Muldvarpene» (1985), som er mer en historisk-dokumentarisk bok uten brodd, reflekterer E-tjenestens syn og er mer reklame enn avsløring. Også «Svartkammeret» (1988) bygger tydelig på informasjoner E-tjenesten var tjent med å få ut.
• Den siste boken «Mistenksomhetens pris» (1995) er en ren hvitvasking av E-tjenesten, Vilhelm Evang, og Trond Johansen som dertil nærmest kanoniseres, og systematisk diskreditering av offiserene som kom til Erling Norvik, Norvik selv, CC, en rekke ikke-sosialistiske politikere og selvsagt POT (kap. 25.11), bl.a. ved hjelp av et helt uvanlig bredt galleri av invektiver. Det interessante er at han i iveren etter å skryte av Trond og E-tjenesten overdriver så mye at han et par ganger uforvarende kommer til å frembringe momenter som andre vil oppfatte som negative. Ett eksempel er at han refererer en bestemt opptreden fra E-staben og Trond Forsvarskommisjonen i den hensikt å beskrive systemets romslighet, men den i virkeligheten avslører de uryddige maktforhold og Ap-sammenblandingen (kap. 25.12.2). Et annet eksempel er hans enorme iver med å beskrive hvor sentral og verdifull Trond Johansen i alle år var for Ap og hvilken enorm innflytelse han hadde i de indre sirkler, og samtidig kommer i skade for å torpedere andre Ap-politikeres påstand om hvordan Aps forhold til Trond var basert på omhyggelig skille mellom rollene som E-mann og A-mann (kap. 25.11).
• En interessant parallell til «Mistenksomhetens pris» er Per Øyvind Heradstveits «Hemmelige tjenester» av 1973, som var en hurtigprodusert hvitvasking av POT etter Lillehammer-drapet (se kap. 25.18.2 og 25.19.12.6).
• Jacobsen ble trukket inn av Sjue etter at Sjue hadde bedt om å få være med på å skrive «De visste alt» sammen med Ronald Bye. Det ga Jacobsen ekstra prestisje som «dødare», men alle avsløringer var Byes. Og alt gikk ut over POT og Ap, ikke noen flekker på FO/E! Men boken «Vi som styrer Norge», som også Sjue ble medforfatter av som etteranmeldt, blir slaktet av Jacobsen i «Mistenksomhetens pris».
• Jacobsen var eneste journalisten vi har lagt merke til som 100% støttet opp om og roste Nygaard Haug-utvalgets hvitvaskende innstilling nettopp om E-tjenesten (men Sjue slaktet Nygaard Haug og roste noen andre tildekkere: Dahl-gruppen). Dette utvalget ble tatt for en lang serie inhabile forhold, useriøse vurderinger, tildekking av Lillehammer-saken, direkte løgn for å unngå å måtte vurdere materialet i Ramm/Setsaas-saken og utrolig sammenblanding av egen gransking med infrastruktur og personer hos den granskede. Dette var en av grunnene til at Stortinget bestemte seg for å oppnevne en egen parlamentarisk granskingskommisjon (kap. 17 og 19)
• Jacobsens rykte som «tjenestedødare» har således utelukkende vært opparbeidet som «POT-dødare». Bare når POT og E-tjenesten har felles interesser, forsvarer han POT også. F.eks. da AKPs Erling Folkvord i 1994 avslørte at POT førte interneringslister over nordmenn for en eventuell krigssituasjon, avfeide Jacobsen det som «ikke nytt» og at problemet mer var hyklende politikere. Årsaken er enkel: E-tjenestens avdeling Stay Behind fører akkurat samme slags lister! (Forutsatt at det er gode og saklige grunner for internering og listene bekreftes av nøytral rettsinstans har ikke vi merknader til realiteten; det var ikke poenget her.)
• Ingen av oss har såvidt vi vet noensinne truffet Jacobsen (men han er nok blant ansiktene «i forbifarten»), og han har aldri forsøkt å kontakte oss. Allikevel vet han nok om oss til at han flere ganger har frakjent oss enhver troverdighet og ære. Tidlig i 1994 fikk han fra sine kilder tak i en henleggelse av en anmeldelse fra oss mot bl.a. politiinspektør Leif A Lier som dreide seg om manglende etterforskning av bevisfusk i retten i «Redd Barna»-saken og ikke om overvåking i det hele tatt. Han benyttet dette i det ellers fagøkonomiske tidsskriftet «Økonomisk Rapport» til et frontalangrep på oss og hvitvasking av Lier i den helt andre saken om ulovlig avlytting og overvåking. Lier ble intervjuet uten å korrigere denne eller en rekke andre feil i artikkelen, men vi ble selvsagt ikke spurt (kap. 20.4. 6)!
• På dette tidspunkt var vår sak til etterforskning hos Dahl-gruppen, som riktignok henla den fire måneder senere, men allerede i ØR-artikkelen «visste» Jacobsen at Dahl-gruppen ikke «hadde funnet fnugg av dokumentasjon». Dette var faktisk galt, fordi Dahl-gruppen måtte bekrefte ganske mye, selv om den også var et tildekkingsorgan (kap. 18).
• Etter at Dahl hadde henlagt oss sommeren 1994 og Agnes Nygaard Haug hadde løyet for å forklare at vårt materiale aldri kom til og langt mindre ble vurdert av hennes utvalg, skrev Jacobsen en lang kronikk i Dagbladet der han bl.a. presenterte som «en kjensgjerning» at «bevismaterialet som Ramm og Setsaas påberopte seg, viste seg å være en mikstur av fantasier og tilfeldigheter» og «ville historier». Dette er rent faktisk galt, uansett hva man ellers måtte mene. Av Oslo Politikammers rapport fremgår det at man henla fordi man «hverken kunne bekrefte eller avkrefte», og henleggelsen var sågar med «ukjent gjerningsmann». Riksadvokatens etterforsker Edvard Dahl har i nærvær av flere vitner bekreftet at hans gruppe ikke fant noe galt ved de opplysninger vi ga den. De hadde faktisk funnet forhold som var forenlig med avlytting, men kunne ikke bevise «ulovlig overvåking» (kap. 18). Dette gjorde vi Jacobsen kjent med i et langt tilsvar i Dagbladet. Da utfordret vi ham til å legge frem sine «kjensgjerninger» ved selv å bevise at så mye som ett eneste av våre bevismidler var fantasi eller ville historier. Det kom aldri noe svar! (Kap. 20.4.16).
• Vi forklarte da også grundig hvorfor vi mener at de instanser som tilsynelatende har gransket våre bevismidler i virkeligheten var tildekkingsorganer. Heller ikke det ville Jacobsen diskutere den gangen. Men i januar 1996, ett og et halvt år senere, fikk Jacobsen bruk for etterforskerne igjen. Da gjaldt det å diskreditere oss fordi vi bragte frem ny informasjon om Lillehammer-saken (evakueringsøvelsene m.v, se kap. 25.19.14.2), og det het nå i hans penn: «Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.». Jacobsen må gjerne ha de fordommer mot oss han måtte ønske, men det er nokså pinlig journalistikk når han ser bort fra de svar og motspørsmål han tidligere hadde fått og ble svar skyldig på, og bare gjentar seg selv ved neste korsvei (kap. 20.4).
• Vår nye informasjon ble sågar bragt av VG selv som VGs egen nyhet på samme side i avisen, elter at VG hadde fått den bekreftet av en annen kilde. Jacobsen overrasker altså ved å diskreditere avisens egne kilder og ta avstand fra avisens egne nyheter. Det skjedde i en situasjon der VGs løssalg må ha lidd kraftig fordi avisen ikke var på banen i Lillehammer-saken. Dagen etter meldte Jacobsen VG helt ut av saken ved på lederplass å fastslå at det meste eller alt av «det som svirrer av rykter» (også kalt «avsindige rykter») er uten grunnlag i virkeligheten, der alt er i skjønneste orden. Litt av et utgangspunkt for Norges største tabloidavis og dens kritiske, etterforskende journalister! (Se kap. 25.19.14.2.)
• Jacobsen er en mester i å benytte det velkjente, men uetiske og banale, journalistiske tricks å bruke verdiladede ord i en tilsynelatende nøytral reportasje. Det klassiske eksempel er at noen «hevder» eller «påstår», mens andre «understreker» eller «påpeker», når man meget vel kunne latt alle «si» eller «uttale». Et annet er bruk av «herr» eller «herrene» som virker nedvurderende uten at man egentlig kan klage på det. En analyse av hans journalistiske produkter viser at han Jar formidlet omfattende nedvurdering av noen og oppgradering av andre uten dekning av fakta, men bare med manipulering av ord (se kap. 20.4. 16 og 25.11 – og punktet foran). Hvem har han lært en så avansert versjon av denne psykologiske desinformasjonsmetoden av? Neppe VGs redaktør.

• Jacobsen var den som startet Syse-saken (kap. 25.1) med verdenskrigsoverskrifter i VG som «politisk mareritt», «dobbeltrolle i industriskandale» osv. etter at han privat hadde sagt i telefonen til Petter Thomassen: «Dere må faen ikke tro dere kan vri dere ut av dette. Denne gangen skal vi virkelig ta dere.» Det viste seg raskt at saken var totalt uten innhold og helt uberettiget. Er det VGs politikk generelt «å ta folk» for «takingens» egen skyld? Neppe. I kap. 25.1 drøfter vi hele Syse-saken med omkringliggende omstendigheter og konkluderer med at den var ledd i en koordinert diskrediteringsaksjon, trolig med siktemål å avskaffe Syse-regjeringen og gjennomført ved manipulering av media. I kap. 25.1.1 1.2 påviser vi at Jacobsen burde forstått at han hadde en ikke-sak slik han senere forklarte at han ble «tipset» og arbeidet seg videre.
• Jacobsen hevdet siden at han slo fritt «til høyre og venstre», men heller ikke han eller andre deltakere i Syse-kampanjen reagerte med et øyeblunk da det noen uker senere viste seg at den kommende statsminister Gro Harlem Brundtland hadde et mye verre forhold til Brønnøysund enn Syses (kap. 25.1.8.1). Her var han ikke verre enn de fleste andre, men kanskje hadde han et større ansvar som den som «skulle ta» Syse og Thomassen og startet Syse-saken?
• Jacobsen har såvidt vi kan se aldri nevnt temaet «romavlytting via telefon», i likhet med de andre tilsynelatende «tjenestedødarne» og hele det offisielle hysj-Norge (kap. 6.1 og 21.41)

Og så Jacobsens bakgrunn:

• Jacobsen har bakgrunn fra bl.a. Finnmark Dagblad. Finnmark er et distrikt der det gikk særlig kaldt for seg i den kalde krigen, og der Ap/LO-tjenesten var virksom til langt opp i 60-årene. F.eks. ble Ronald Bye vervet og satt i kontakt med Trond Johansen i midten av 60-årene i Finnmark. På denne tiden ble også A-pressen i Finnmark benyttet som operasjonssentra for denne tjenesten (se kap. 8.7.3), akkurat som Arbeiderbladet.
• Jacobsen var senere ved Ny Tids Nord-Norge-kontor og deretter Klassekampen, der han må ha overbevist redaktøren om at han var en god m-l-er. Han har siden såvidt vi vet aldri fremstått som noe annet enn en slags AKP (m-l)-tilhenger Denne bakgrunnen gjør det i seg selv meget påfallende at han har fått så god innpass i E-tjenesten og særlig hos Trond Johansen at han får frem enorme mengder av ellers hemmelig informasjon. Når man så oppdager at det aller meste av denne informasjonen er positiv for E-tjenesten og til slutt benyttes til ren hvitvasking, blir det enda mer påfallende.
• Det er etterhvert blitt kjent at det såkalte Spilhaug-apparatet, også kjent som «Alfa» eller Kjettingmannens apparat, drev aktiv infiltrasjon i SUF og AKP (m-l) på slutten av 60-tallet og opp gjennom 70-tallet (kap. 24.5). Trolig var det mye studenter som ble benyttet, for dette var primærmiljøet. Jacobsen beskriver seg selv som «halvstudert røver» (kap. 25.1.11.2). Han er av samme generasjon.
• Vi beskriver nedenfor hvordan infiltratørene i SUF/AKP etterhvert som m-l-bevegelsen på 80-tallet ble mindre «farlig» senere ble brukt av deler av POT og E-tjenesten som overvåkere og provokatører mot først rasistiske/nynazistiske grupperinger og senere moderate ikke-sosialistiske miljøer ved at aktivitetene fremsto som genuine m-l-aksjoner, og hvordan det etterhvert fikk mindre betydning om det var virkelige m-l-ere eller infiltratører som samarbeidet med «den fjerde tjeneste». En annen felles interesse Ap/«den fjerde» hadde med den moderniserte m-l-bevegelse var diskreditering av fremtredende personer i næringslivet og derved diskreditering av ikke-sosialistisk politikk Jacobsen begynte sin forfatterkarriere nettopp i 80-årene med bøker som «Eventyret Anders Jahre», «Dynastiet Bergesen», «Børshaiene» og «Kampen om Kosmos». I likhet med de senere etterretningsbøkene er disse preget av fremragende innsidekunnskap, nå mye fra justisvesen og politi og en enestående evne til å se sakene fra påtalemyndighetenes synspunkt.
• Vi aner klare spor etter Alf R Jacobsen i materialet som benyttes av provokatøren Tor Thomassen; faktisk som om han lagt igjen «kjennemerke» – se kap. 20.6.1.4.

Konklusjon: Alf R Jacobsen er talerør for E-tjenesten og ingen vanlig journalist. Han vasker hvitere enn Blenda! Med røde kraftperler?

Vi er ikke ferdig med Jacobsen. Etter at han kom tilbake til VG, er denne avisen dessverre forvandlet fra en avsløringsavis til en tildekkingsavis, ihvertfall i forbindelse med Lillehammer-saken som er det debatten har handlet om de siste månedene. Vi tar opp tråden igjen på slutten av kap. 25.19.

Jacobsen har alle forutsetninger for å være kjettingmann. Gjennom jobben i Klassekampen er han også plassert godt i det nevnte symbiose-miljøet, som han i realiteten aldri har forlatt.