Så hva har skjedd gjennom årene med aktørene i dette symbiotiske miljøet fra slutten av 70- og 80-tallet? Hvem er de? Egentlig kan det jo være hvem som helst som var sånn rundt i de tidlige 20-årene i 60-årene, dvs. er i sine tidlige femtiår i 90-årene, som den gangen var innom SUF/AKP-miljøene og gjerne har vært det senere.
Det vil jo ikke være unaturlig å lete etter dem blant personer som har fortsatt som operatører innenfor hysj’ens fagområde?
Kanskje noen som er blitt store journalister og forfattere på basis av sine kunnskaper fra den tiden?
Kanskje en som vi allerede kjenner, Iver Frigaard, og som siden fikk god jobb i POT, der fant den gamle rotekassen etter Erik Næss og oppdaget at han hadde mer til felles med gamle venner fra studiedagene og m-l-tiden enn han ante selv, og nå vekket til live dette gamle fellesskap?
La oss slutte å gå rundt grøten: Vi har på ulike måter i denne boken konstatert at journalistene, «dødarene» og forfatterne Alf R Jacobsen og Finn Sjue gjennom sin journalistiske virksomhet og sine forfatterskap har spilt så mange forskjellige roller, opptrådt så selvmotsigende i forhold til en ren journalistisk identitet og dukket opp i så mange påfallende sammenhenger at den samlede virksomheten klart tjener «den fjerde tjenestes» interesser.
Finn Sjue faller umiddelbart innenfor definisjonen av «kjettingmann». Han har i mange år samarbeidet nært med POT/Frigaard om tiltak mot den ekstreme høyresiden og benyttet denne forbindelsen til å skaffe seg stoff ingen andre enn han og Alf R Jacobsen har muligheter for. Vi skal komme tilbake til at han fortjener å være kjettingmann på enda flere måter enn dette.
Vi har lyst til å minne om hva de to selv, sammen med Ronald Bye, skrev om en annen journalist, Arne Hjelm Nilsen og hans jobb i Arbeiderbladet1:
«Denne jobben ga ham en beleilig plattform, siden et perfekt dekke for å avlede oppmerksomheten fra hysj-jobben.»
Vi har også lyst til å minne om hva Stephen Dorril skrev om MI6 (den britiske E-tjenestens) forhold til bl.a. journalister2:
«Deres … verdi er deres spesielle tilgang til grupper eller mål som tjenestene har i siktelinjen, men ikke kan nå på egen hånd. Og hvis noe går galt kan tjenestene alltid ty til sitt velbrukte forsvar ‘troverdig benektelse’. Disse ‘respekterte korrespondentene’ eller ‘autoriserte uoffisielle agenter’ er ikke alltid like høyt verdsatt av etterretningsutøverne …»
Det er interessant å notere seg at MI6 brukte en tilsynelatende helt uskyldig etat som dekkorgan for denne virksomheten:
«I strid med den offisielle linjen at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, omdannet MI5 den London-baserte ‘Produktforskningskontrollen’ til en styringsorganisasjon for hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere som samlet inn informasjoner …»
Akkurat som Kjettingfabrikken!