Spilhaugs Kjettingfabrikk er altså nå avslørt som et integrert organisasjonsledd i Forsvaret, underlagt E-tjenesten, men i blant også som oppdragsgiver for POT, når dette passer E-tjenesten og gir den ekstra dekke. POT «har lov til» mer enn Trond!

Vi har foran vist til beskrivelsen i boken «De visste alt» (av Bye, Sjue og Jacobsen)¹ av Spilhaug i rollen som «Birger»:

«(Erik Næss/POT og Kjettingmannen/Birger) hadde gjensidig nytte av hverandre. Etter som striden mellom SF og ungdomsorganisasjonen SUF tilspisset seg på slutten av 60-tallet, mens Vietnam-demonstrantene bølget frem og mens studentopprøret også tok form i Norge, lot bedriftslederen enkelte av sine takknemlige og ytterst lojale ungdommer og ansatte infiltrere venstrevridde universitetsmiljøer, politiske ungdomsorganisasjoner og enkelte andre miljøer i Oslo.»

Vi skal nå merke oss at selv dette ikke var helt nytt. Det ble omtalt slik i «Vi som styrer Norge» (av Johansen, Jørgensen og Sjue)²:

«En del av E-tjenestens politiske overvåkingsvirksomhet bunner nok også i de spesielle Stay Behind-gruppene. Mye tyder på at disse gruppene ikke bare skal konsentrere seg om eventuelle utenlandske okkupasjonsstyrker i tilfelle ny krig. Ifølge våre kilder er en av deres oppgaver også å ‘nøytralisere’ potensielle landssvikere i tilfelle Norge kommer i krig. Og skal man nøytralisere noen, må man vite hvem ‘noen’ er. Med andre ord; en oversikt over det politiske nærmiljøet er av stor viktighet for disse gruppene.»

Og så kom altså Bye og Sjue med «Norges hemmelige hær», der det ble meddelt at Birger var lik Spilhaug!

Og fellesnevneren mellom alle bøkene er Finn Sjue, som er medforfatter til alle tre og etteranmeldt til to av bøkene! Det skal vi komme tilbake til.

Det vi vil ta opp nå, er totalbildet av relasjoner mellom E-tjenesten, Stay Behind, Spilhaug, POT og SUF, senere AKP-miljøet, inklusive avisen Klassekampen, slik det utviklet seg gjennom årene. I begynnelsen var det neppe tvil om hvem som var overvåket og hvem som var overvåker.

Men la oss nå bygge inn de høyst uklare grenselinjer mellom POT og FO/E, Frigaards POT-avdelings de facto inkorporering i FO/E under Trond Johansen, utviklingen av «den fjerde tjeneste» og dennes økende interesse for andre deler av det politiske spektrum. Etter hvert som SUF/AKP ble mindre revolusjonært og mindre truende, og «den fjerde tjeneste» rettet sin oppmerksomhet mer og mer i høyreretning, både mot de demokratiske partiene representert på Stortinget og de mot ytterliggående rasist-grupperinger, får gamle overvåkere og gamle overvåkede stadig mer felles interesser.

Nøkkelen er de to tilsynelatende fjerntstående miljøenes felles interesse for den ekstreme høyresiden, rasister og nynazister.

Vi regner med at «POTs unge tjenestemenn» og «Birger’s lojale arbeidere» er blitt satt på overvåking av disse gruppene, både direkte og spesielt i sine AKP-roller. Ved å late som om de gjør dette i egenskap av AKP’ere slår man to fluer i ett smekk: De får meget bedre «cover» som infiltratører i AKP-miljøet, og gjør samtidig nytte i aksjonene mot høyresiden. Det betyr ingenting for oppdragsgiveren, som i realiteten er den «den fjerde tjeneste», dvs. Trond og E-tjenesten/Stay Behind/Spilhaug, men i sin tur kamuflert som POT gjennom Frigaard, om noen av infiltratørene etterhvert skulle begynne å identifisere seg med det moderniserte AKP. Tjenestens forhold til genuine AKP’ere behøver etterhvert ikke fortone seg som ulikt forholdet til de opprinnelige infiltratører. Her kan være et særdeles komplisert psykologisk og politisk spill i grenselandet mellom gjensidig infiltrasjon, hestehandling og symbiose, og vi kan ha med aktører å gjøre som er dels infiltrert, dels vervet og dels kooptert inn i et merkelig grenselandsmiljø.

SV’eren Ivar Johansen har f.eks. i TV Norge gitt uttrykk for at Klassekampens journalist Per Bangsund leverte egne lister over høyre-ekstremister til FO/E³.

Når dette symbiosemiljøet først er etablert med «den fjerde» som sterkeste medspiller, er det selvsagt også «den fjerde» som gjennom sine best plasserte og mest lojale personligheter som slår an tonen. Fra en felles interesse i å ta seg av den ekstreme høyresiden er veien nå ikke lang til å verve personer i dette miljøet til å ta seg av den moderate høyresiden, de vanlige politiske ungdomsorganisasjonene, opposisjonspartiene på Stortinget, problembarn internt i Ap osv.

Legg også merke til det elegante i at tjenestene lærer seg til mer og mer å overvåke via stedfortreder. Mens Stortinget i begynnelsen i realiteten aksepterte overvåkingen av gammel-kommunistene, er det etterhvert kommet forbud mot overvåking på rent politisk grunnlag. Det er et velkjent fenomen at den som blir nektet en pågående aktivitet man trives med, fremfor å følge pålegget gjerne ser seg om etter utveier og omveier til å fortsette.

E-tjenesten/Stay Behind drev ikke noen virksomhet i Norge, nei, det var POT! Og POT drev ikke politisk overvåking selv, nei det var A/S Kjettingfabrikken mot SUF og AKP (m-l) etc., og SUF og AKP (m-l) mot alle andre. POT kunne ikke noe for det om det (svært motvillig?) fikk seg oversendt en og annen rapportkopi derfra, og kunne ikke hindre at originalen gikk til Trond!

Personell i dette symbiotiske grenseland definerer vi med dette som kjettingmenn, for det er hevet over tvil at den sterkeste innflytelse i dette miljøet kom nettopp fra Spilhaug-apparatets infiltrasjonseksperter. Om personene opprinnelig er infiltrert, «vervet» eller bare kooptert er i denne sammenheng av underordnet betydning, også hvilke avdelinger/personer innen «den fjerde» de etterhvert har knyttet seg mest opp til.