24.5.2.1 «Norges hemmelige hær» på Aps nett!

Omtalen av «Norges hemmelige hær» («Stay Behind») i Ronald Byes og Finn Sjues bok av samme navn1 er så fersk at vi ikke skal kaste bort plass på å repetere for mye fra boken.

Hovedlinjene – den offisielle versjon – er altså at det etter krigen ble etablert en rekke private grupper som skulle drive privat overvåking/etterretning mot kommunister og mulige femtekolonnister etc. Myndighetene fikk snusen i dette, men Jens Chr Hauge valgte altså som forsvarsminister å «sosialisere» virksomheten fremfor å stanse den. Den ble underlagt og inkorporert i E-tjenesten. Derfor kunne Vilhelm Evang stolt skryte av at vi allerede hadde gjort jobben da britisk og amerikansk etterretning begynte sitt arbeid med å få i stand slike grupper hos alle allierte og startet med Norge, ved at vi allerede hadde etablert «Stay Behind».

Og Jens Chr Hauge «var den politiske hovedpersonen og garantisten»2.

Denne tjenesten hadde omfattende våpenlagre og var å betrakte som en egen «hær» underlagt E-tjenesten. På det meste omfattet den 1000-1200 personer.

Vi vet ikke med hva slags hjemmel i norsk lov eller stortingsvedtak Hauge kunne gjøre dette – om noe. Inntil 1978 var virksomheten superhemmelig og tjente formodentlig sitt formål. Statsminister Borten kjente ikke til eksistensen av dette apparatet. Heller ikke Ronald Bye som hadde vært partisekretær, sjefsovervåker og leder for forsvarskommisjonen av 19743.

Vi forarges ikke særlig over at man den gangen eventuelt tøyde legalitetsgrunnlaget for å legge en slik virksomhet under E-tjenesten. I sin natur måtte selve eksistensen av «Stay behind» sikres den ytterste beskyttelse, og da var det ikke rom for mye politisk saksbehandling eller prinsipp-tenkning rundt maktbalansering i et demokratisk samfunn.

Men jo lenger man kommer inn i etterkrigstiden, jo større spørsmålstegn må stilles ved at en ren militær avdeling (som skal fungere i krig på norsk jord) er underlagt en avdeling (E-staben) og en mann (Trond) som kun skal ha utenlandsrettede etterretningsoppgaver (Humint). Her er veien kort til misbruk – og det er nettopp det Ap/Trond Johansen er ansvarlige for, ved å ha misbrukt også Stay Behind til rent kriminelle oppgaver.

Også i fredstid må demokratiske land ha tjenester med tilstrekkelige virkemidler og meget lite offentlig innsyn. Men mangelen på innsyn betyr i seg selv begrenset kontroll uansett hva slags kontrollordninger man ellers innfører. Derfor må en av forutsetningene for tjenestene være at man holder seg strengt til formålet. Stor makt og lav kontroll betyr enormt potensiale for maktkonsentrasjon og maktmisbruk, og en væpnet organisasjon innen en slik sammenheng er idag helt uakseptabelt.

I 1980 ble forsvarsminister Thorvald Stoltenberg informert fullstendig om enkelthetene ved «Stay behind» av misfornøyde medarbeidere, som bl.a. var betenkt over at apparatet kunne igangsettes og styres av britiske myndigheter alene og om risikoen for at britisk etterretning med alle sine russiske spioner kjente til alle koder etc. for dette formål. Da hadde eksistensen av apparatet vært kjent et par år pga politirazziaen mot Hans Otto Meyer4.

Fra da av var eksistensen av «Stay behind» kjent for alle, også at den var og er en del Forsvarets organisasjon. Statsminister Willoch, som overtok i 1981, sa i TV-2 at man ikke hadde hatt tid til å arbeide noe særlig med denne saken i hans regjering. Det alminnelige inntrykk var at det ikke var så mye igjen av den gamle organisasjonen, og at de store våpenlagrene var en slags overlevering fra fortiden. Dette inntrykket er blitt stående for mange inntil i fjor høst.

Uttalelser fra Kåre Willoch i Klassekampen5 tyder på at Forsvarskommisjonen av 1990 ble orientert i en viss grad, og slo seg til ro med det. Det ble imidlertid ingen formell saksbehandling fordi man oppfattet «Stay behind» som del av E-tjenesten og som sådan ikke gjenstand for særskilt behandling iht Kommisjonens mandat.

Såvidt vi vet har det således aldri – unntatt det man måtte kunne påberope seg fra 1948 – vært fremmet noen sak eller en gang gitt noen orientering i Stortinget om rammebetingelser for denne type virksomhet. Det kan selvsagt ha skjedd i de såkalte «organer», men det kan ikke i sin alminnelighet påberopes som noe legalitetsgrunnlag6. Etter 1978 , da det ble alminnelig kjent at det finnes et «Stay behind», har det heller ikke vært hensiktsmessighetshensyn som tilsa at man ikke ihvertfall da skaffet virksomheten et solid konstitusjonelt grunnlag. Da ville man fått en prinsipiell diskusjon ikke bare om eksistensen av et slikt beredskapsapparat – som vi tror det ville vært stor enighet om – men også om rammebetingelser og særlig om tilknytningsform til Forsvaret. Det hadde ikke vært noe problem å gjøre dette på en slik måte at det likevel kunne opprettholdes full hemmelighet om alle andre sider ved dette apparatet enn dets blotte eksistens som jo fra da av likevel var offentlig kjent.

Istedet lot man den situasjon Bye/Sjue beskriver fortsette7:

«Den interne kulturen hadde utviklet seg i en retning hvor det ble mer akseptabelt å ignorere norske regler og lover. Den interne kontrollen var det også all grunn til å sette spørsmålstegn ved.

Forholdet til de politiske organene, særlig Regjeringen, ble fullstendig neglisjert. Politisk innsyn og kontroll eksisterte ikke. Det politiske direktivet som en påberopte seg var fra1948.»

Den eneste vi vet om som må ha vært fullt orientert, er Thorvald Stoltenberg i 1980. Ap har mao. visst alt, mens andre har visst ytterst lite. Så lenge ikke-sosialistiske regjeringer har visst om eksistensen, kan man kanskje likevel si at de hadde et eget ansvar for å gjøre seg informert. Men vi vet lite om hva de eventuelt er blitt fortalt, dersom de har bedt om informasjon.

Vi skal likevel ikke legge oss så mye opp i eksistensen av «Stay behind» og den mangelfulle politiske basis rent historisk, og vi kan forstå at Willoch på basis av sin begrensede kunnskap om dette tema ga uttrykk for at det her var lite å kritisere.

Men det Willoch aldri har visst, er at den organisasjonsmessige plassering av «Stay behind» under E-tjenestens Trond Johansen også bringer «Stay behind»-hæren inn under «den fjerde tjenestes» kommandolinjer, der beslutninger tas ved at «noen av oss snakker sammen».

Det særdeles betenkelige er denne sammenblandingen. Vi har å gjøre med et system som i visse sammenhenger er vant til og mener det har rett til å bryte norsk lov, og som av den grunn blir beskyttet og holdt på interne kanaler av Ap, samtidig som dette systemet har såvel egen ledelse som usedvanlig stor operativ kapasitet.

Dette er naturligvis også grunnen til at det siden 1918 aldri har funnet sted noen egentlig reetablering av «Stay behind» på normalt legalt fundament. Da kunne mye av det andre komme for dagen! – og kommandolinjene kunne bli forrykket bort fra «den fjerdes»!

I prinsippet har altså Ap hatt og har fortsatt kontroll over denne hemmelige hæren på sitt eget nett, og har også inntil 1995 vært alene om å ha full kjennskap til dens plassering og kapasitet – hvis da alt er kommet frem (og det er det ikke).

Derimot er det ikke slik at alle Stay Behind-folk er Ap-folk – langt derifra. Deler av Stay Behind var i sin tid rekruttert delvis fra næringslivet, og det setter nok fortsatt sitt preg på endel av deltakerne.

Men «den fjerde tjeneste» – som kontrollerer kommandolinjene – har likevel hatt full anledning til å aktivere «Stay Behind» i fredstid – og har gjort det. «Stay Behind» er organisert slik at ingen kjenner mer enn noen få andre medlemmer, og i en pyramidal struktur som gjør at ordre kan sendes nedover uten begrunnelse eller sjekkmulighet. Er ordrene ikke for påfallende, kan hele organisasjonen på denne måten brukes i «den fjerdes tjeneste». Men blir det for opplagt at noen misbruker organisasjonen som helhet til usaklige formål, er det stor risiko for at andre vil reagere.

Vi tror derfor det er klare grenser for hvor langt man har våget å benytte hele «Stay Behind» som «Aps private hær». I denne omgang nøyer vi oss med å påpeke mulighetene for dette – fordi organisasjonen er underlagt «den fjerde tjenestes» kommandonettverk.

Men bare muligheten er skremmende. Bare se på Lillehammer-saken!

Stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) var forutseende da han i 1990 ba forsvarsminister Johan Jørgen Holst redegjøre for Stay Behind8:

«(Chaffey:) … både oppgaver, omfanget og den nasjonale kontroll over organisasjonen må opp til debatt.»

Lillehammer-saken reiser et stort spørsmålstegn. Alt peker i retning av at det som skjedde var at «Den fjerde» ut fra sitt samarbeide med Mossad, MI6 og IB/svensk E-stab (evt tilsvarende nettverk som misbruker disse) brukte sin de facto kommando over Stay Behind til å få planlagt og iverksatt en evakueringsøvelse som i realiteten tjente andre formål. Her kunne man gjøre det, fordi enkeltpersonene ikke hadde noen mulighet til å identifisere den spesielle «fjerde tjeneste»-bakgrunnen for operasjonen.

Men historien om misbruk av Stay Behind slutter aldeles ikke her. Selv om det er grenser for hvor langt man har kunnet misbruke hele Stay Behind, har det ikke vært grenser for hvor langt man har gått i å benytte utvalgte deler av Stay Behinds personell. Dette er da også gjort til gagns. Stay Behind har hele tiden hatt et «alter ego» som har vært benyttet til paramilitære aktiviteter; som en viktig del av «den fjerde tjenestes» offensive og kriminelle operasjoner innen infiltrasjon av politiske partier, etterretning, desinformasjon, overvåking, sabotasje, psykologisk krigføring etc. – alt rettet mot norske borgere. Deler av denne virksomheten har dessverre vært rettet inn mot det politiske Norge – herunder Stortinget! Det er her den tidligere så hemmelige, men nå plutselig så berømte Kjettingmannen kommer inn som leverandør av «aktivt» personell til disse formål. Vi skal om noen få sider gå nærmere inn på dette.

Først viser vi til to saker der det er helt klart at Stay Behind-personell er blitt benyttet i langt fra «sovende» tilstand:

1 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

2 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995. Side 67.

3 Klassekampen 23. november 1995.

4 Se bl.a. Klassekampen 23. november 1995.

5 Klassekampen 23. november 1995.

6 Med «Stortingets organer» menes som regel den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité, som er en ganske stor forsamling. Metene i denne komitéen er hemmelige og omfattet av taushetsplikt, men det er likevel lite sannsynlig at en eventuell orientering der ville forblitt ukjent i mange år. Men del viktigste er at hensikten med denne komiteen er om mulig å skape et bredt konsensusgrunnlag i samtid for hvordan Regjeringen benytter fullmakter den allerede har, særlig i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Komiteen er ikke vedtaksfør og kan ikke gi noe nytt konstitusjonelt hjemmelsgrunnlag for Regjeringens aktiviteter. Selv Stortinget eier ikke staten; alle beslutninger må ha grunnlag i formelle hjemler med retter i Grunnloven.

7 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.

8 Aftenposten 21. desember 1990.