24.5.1 Kjettingmannens infiltrasjon i AKP(m-l)

Avdøde overvåkingssjef Gunnar Haarstad skiver i sin bok «Hemmelig tjeneste1:

«… Tross alt snakk om ‘væpna revolusjon’, og en oppbygning og organisasjonspraksis som hadde likhetspunkter med en undergrunnsbevegelse, så vi det slik at det ikke var grobunn her i landet for voldelig eller annen systematisk bruk av ulovlige midler i den politiske kamp. Problemet kunne likevel ikke feies under teppet. Vi måtte følge med i det som foregikk også på dette området»

Haarstad sier lite om hvordan man valgte «å følge med», bare

«… ledersjiktet og medlemmene i disse bevegelser har i alle fall hatt overdrevne forestillinger om graden og omfanget av vår oppmerksomhet.»

Hva med metodene? Det er mange ganger kommet frem at m-l-gruppene ble infiltrert i stor utstrekning. Politispaner Ole Tinghaug fortalte i 1993 at han i 1981 hadde infiltrert en gruppe rundt AKP, på oppdrag fra POT2.

SVs fhv partisekretær Lasse Jahnsen har ofte pekt på3:

«… disse tjenesters bruk av provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden i norsk politikk …»

Ifølge Ronald Bye m fl i boken «De visste alt», mente Overvåkingspolitiet de hadde god grunn til å infiltrere SUF-miIjøet4:

«Ved å vise til programposten om ‘væpnet revolusjon’ mente Overvåkingspolitiet at denne formen for infiltrasjon var på sin plass. Overvåkingspolitiet hadde som oppgave å undersøke om m-l-erne mente alvor med programmet.»

At det faktisk foregikk infiltrasjon, ble også bekreftet i boken, med utgangspunkt i Erik Næss, en årrekke kontaktmann til Aps egen hemmelige tjeneste på 60- og 70-talIet5:

«(I en rapport) er det ikke tilfeldig at Næss bruker formuleringen ‘rapporter fra SUF’s sommerleir på Tromøya ved Arendal i år (10. – 17. august), forteller …’. For allerede da (1969) hadde Overvåkingspolitiet plassert en av sine yngre tjenestemenn blant sommerleirdeltakerne.

I de neste årene infiltrerte Overvåkingspolitiet sommerleire ikke bare med én, men noen ganger med flere tjenestemenn. Dette var unge menn som på ingen måte stakk seg ut fra de øvrige ‘fremmedelementene’»

Et annet sted i Ronald Bye’s bok fortelles det om en annen metode6:

«Næss var flink til å utnytte spesielle kontakter. En av de mest spesielle og nyttige kontaktene var en industrileder i Oslo. ‘Birger’ var dekknavnet hans som de få innvidde i tjenestene brukte når han skulle kobles på oppdrag.

Nå gikk bedriften som han også eide, ganske bra. Mannen kunne sikkert nøyd seg med den. Men han var sosialt engasjert. Blant annet plukket han opp noen unge arbeidsløse outsidere, hjalp dem og lot dem få jobb i fabrikken. De fikk hjelp av ham, og som takk fikk også ‘Birger’ hjelp av dem.

For ‘Birger’ var også politisk interessert – på sin måte.

Fra de tidlige etterkrigsårene hadde ‘Birger’ hatt kontakt med E-tjenestens E-14-avdeling, senteret som styrer den dypt hemmelige beredskapshæren i Norge – det såkalte stay behind-nettet. Etter hvert fikk han også kontakt med Overvåkingspolitiet, og særlig med Erik Næss.

Begge hadde gjensidig nytte av hverandre. Etter som striden mellom SF og ungdomsorganisasjonen SUF tilspisset seg på slutten av 60-tallet, mens Vietnam-demonstrantene bølget frem og mens studentopprøret også tok form i Norge, lot bedriftslederen enkelte av sine takknemlige og ytterst lojale ungdommer og ansatte infiltrere venstrevridde universitetsmiljøer, politiske ungdomsorganisasjoner og enkelte andre miljøer i Oslo.

Erik Næss samarbeidet med bedriftseieren og hans disipler. Han fikk en god del interessant informasjon ut av samspillet. Og ikke en kjeft oppdaget hva som foregikk, ikke en gang de mest skarpsynte og årvåkne i SUF (m-l) som ble til AKP (m-l) i 1973.

Ikke uten grunn ble Næss kalt ‘infiltrasjonseksperten’ i engere kretser.»

Senere har Bye/Sjue7 bekjentgjort at Birger er identisk med Helge O. Spilhaug. Det var altså Spilhaug-apparatet, i virkeligheten en integrert del av E-tjenesten, som utførte infiltrasjonsoppdragene, iblant med POT som cover, for å skaffe et «legitimt» dekke for Kjettingmannens operasjoner på vegne av sine virkelige sjefer i FO/E. Derfor har en og annen POT-tjenestemann tatt seg en sommerleir på Tromøya, men tyngden av «deep coven»-agenter kom nok fra Spilhaug, dvs. E-tjenesten og Trond!

1 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988. Side 200-201.

2 VG 2. desember 1993.

3 Dagbladet 26. oktober 1994.

4 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 114.

5 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 114.

6 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 60.

7 Ronald Bye og Finn Sjue: «Norges Hemmelige Hær». Tiden 1995.