Vi skal nå se nærmere på de deler av systemet som helt eller delvis har vært holdt utenfor formell fundamentering, som selv den som har adgang til de høyest graderte dokumenter ikke orienteres om uten å være «innsiden», og dertil med «need to know».

I den første tiden etter frigjøringen fortsatte mange av nettverkene fra krigens dager. London-regjeringen omfattet flere ideologiske drømmere som skulle skape det planøkonomiske paradis i Norge. En gruppering rundt Hjemmefrontens leder Paal Berg håpet på ham som leder for en nasjonal samlingsregjering, men det lyktes aldri. Den sterkeste grupperingen var Ap-delene av hjemmefronten rundt Milorg og Jens Chr Hauge, de mer handlingsorienterte sosialdemokrater som skulle bygge opp Norge og allerede betraktet kommunistene som den største trussel i det frigjorte Norge.

Den Gerhardsen-ledede samlingsregjering ble en kort episode før valget, som ga stort flertall for Ap. Hauge spilte i noen år en helt sentral rolle da han gikk i gang med å kjøre sine folk fra skauen, Stockholm og London inn i viktige posisjoner i staten, og da først og fremst Forsvaret og de hemmelige tjenester som skulle bygges opp til mye mer slagkraftige enheter enn tidligere. Ap/LO-tjenesten ble dels rekrutteringsgrunnlag, dels samarbeidspartner for de offentlige tjenestene (se kap. 8).

I boken «Maktens ansikt» av Alf Ole Ask og Bjørn Westlie gjengis og kommenteres en replikkveksling i Dagbladet i 1978¹:

«l desember 1978 uttalte daværende forsvarsminister Rolf Hansen til Dagbladet: ‘De må huske på at det i den første etterkrigstida skjedde mye rart i denne sammenheng. Milorg var jo fortsatt aktiv, men fra 1950 gjorde Forsvaret sitt beste for å få kontroll.’ Jens Chr Hauge reagerte spontant på Hansens uttalelser og rykket inn et svar der han karakteriserte uttalelsen som ‘historisk uriktig og krenkende’ for Milorgs ettermæle².

I realiteten kunne både Hauge og Hansen ha rett. Det var ikke Milorg som organisasjon som startet dette arbeidet, men enkeltpersoner som under krigen hadde vært aktive i Milorg. At tidligere Milorg-folk var forsvarspolitisk aktive og at de brukte sitt gamle nettverk er hevet over enhver tvil. Vi har i denne boken dokumentert hvordan sentrale folk fra motstandsbevegelsen går igjen i Hauges nettverk etter krigen. Han er selv et eksempel på hvor langt man kunne komme som forsvarspolitiker bare man hadde Milorg-bakgrunn. Et annet eksempel på de gamle Hjemmefront-folkenes bekymring for forsvarspolitikken er opprettelsen av organisasjonen Folk og Forsvar. Initiativet til denne organisasjonen kom fra tidligere Milorg-ledere som så seg lei på kampanjene mot NATO og Forsvaret i 1949. Folk og Forsvars første formann ble Tor Skjønsberg, en av de tidligere sentrale Milorg-lederne.»

Ut fra hva vi vet idag, ser det nok ut som om sannheten lå svært nær Rolf Hansen. Hauges Milorg-apparat og dets etterretningstjeneste XU, samt etterretningsmiljøene fra Stockholm og London, fortsatte sin virksomhet etter frigjøringen, men i endrede former. Endel ble, som vi allerede har sett, straks kjørt inn i Ap/LO’s egen etterretningstjeneste, og endel ble kjørt inn av Hauge i de nyskapte deler av E-staben.

Men Hauge bygget ikke bare opp E-staben, han bygget også opp Heimevernet i de tidlige etterkrigsår. Heimevernet skulle ha spesielle oppgaver i forsvaret mot en inntrenger. Særlig i Oslo-området skulle HV bevokte og forsvare viktige institusjoner: Regjeringsbygningene, Stortinget, Norges Bank, NRK, samferdselsmessige knutepunkter etc. Det ble etablert et spesielt nært forhold mellom HV i Oslo og E-staben. HV skulle f.eks. i forkant holde vakthold rundt og ellers sikre de objekter (VIPs) E-stabens Blue Mix skulle evakuere. Intet sted i landet har samarbeidet mellom E-staben og Stay behind vært mer intimt enn nettopp i HV-02 (Stor-Oslo). Et stikkord som kuppberedskap skulle kunne illustrere nettopp hvor nødvendig samarbeidet mellom HV-02 og E-staben har vært.

Det var i HV Hauge kjørte inn mange av sine egne operative folk fra Milorg og XU; folk med konkret erfaring fra felten, de tøffeste folkene fysisk sett. Det var innenfor dette rammeverk man kan snakke om Milorg-grupper som fortsatte i fredstid. Noen av dem utviklet et aktivitetsnivå og en karakter som gikk langt ut over ordinært HV-arbeide, og som helt fra starten av var i sterk konflikt med norsk lov.

Også disse gruppene ble basis for Aps totale overvåkings- og etterretningsnettverk, men på en annen og farligere måte enn det vi hittil har omtalt. Vi kommer tilbake til dette.

Det er også helt på det rene at Hauge og Ap ikke bare kjente til, og så gjennom fingrene med, men sågar aktivt støttet tilsvarende virksomhet av jødiske interesser, som etter hvert omfattet Haganah-leiren i Bærum i regi av Israel Krupp (og antakelig minst en annen leir i Sør-Fron nær Krupps gård) der man drev regelrett våpentrening for å forsvare det nye Israels interesser, og for å bygge opp jødiske forsvarsgrupper i Norge og i bunn og grunn legge grunnstenen til det som senere ble Mossad..

Selv om de ikke-sosialistiske partiene lå nede, betydde det ikke at Ap var alene om å ha fungerende nettverk fra motstandstiden. Det fantes et mylder av mindre grupperinger, mange av dem med basis i næringslivsgrupperinger som rederstanden (som hadde vært aktiv under hele krigen), bryggerinæringen, mekanisk industri m.v. I likhet med Hauge var de livredde for kommunistene og så dessuten med skepsis på Ap som før krigen hadde vært anti-militaristisk og i en fortsatt ikke glemt tid endog Moskva-orientert. De fryktet alle de unge motdagistene som ble plassert i nøkkelstillinger, ikke minst i de hemmelige tjenester. Parolen ble den samme som Hauges: Aldri mer 9. april! Okkupasjonen hadde lært dem at Norge måtte ha en helt annen beredskap enn før krigen. De eksisterende nettverkene ble derfor videreført i det sivile samfunn, og dannet basis for nye grupperinger som beholdt sine våpen, bygget opp nye våpenlagre og fortsatte å holde seg operative med sikte på helst å avdekke og forhindre eventuelle kommunistiske kupplaner, men ihvertfall stanse en gjennomføring av slike.

Ifølge den nå offisielle versjonen ble Jens Chr Hauge og Ap klar over alt dette «private» initiativ – næringslivsgrupper, Milorg-grupper, HV-grupper etc. rundt 1948. I virkeligheten var det bare næringslivsgruppene han eventuelt ikke kjente til. Milorg- og HV-gruppene var stort sett det samme, bygget opp av Hauge selv.

Det var ikke aktuelt å undertrykke noe av dette. Hauge ville samle alle gode krefter. Men han ville ha kontroll. Selvsagt hadde han allerede full kontroll over sine egne grupper, og det samarbeid han ønsket med den jødisk-baserte virksomheten. Men eksistensen av de næringslivsbaserte gruppene tvang frem handling. Det var ikke aktuelt å la høyresiden beholde sine våpen (heller ikke kommunistene). Kun Aps og Hauges egne folk kunne tillates det.

Det var Vilhelm Evang som direkte sto for inkorporeringen av næringslivsgruppene, men³:

«Bak Evang skimtes Hauge. Som en grå eminense trengte han inn overalt – ihvertfall hans ånd. Han kunne selvfølgelig ikke være operativ overalt selv om han aldri så gjerne ville. Men han var så tett innpå det hele at han deltok i Stay Behind-møter og drøftet også spørsmål på det operative detaljplanet.»

Ifølge Ask/Westlie ble det en gang rundt 1950-51 skrevet en rapport (bestilt av Hauge fra bl.a. Vilhelm Evang i E&S-staben og Asbjørn Bryhn i POT i fellesskap – dette var vel før de helt sluttet å snakke med hverandre!) om disse gruppene, der det bl.a. het⁴:

«Etter hvert som den internasjonale situasjonen har tilspisset seg i løpet av de siste par år, er det rundt om i landet stadig dukket opp nye etterretningsgrupper initiert av personell innen Heimevernet eller med personell uttatt blant HV-mannskaper, ved siden av andre grupper av aktive og nasjonalt innstilte norske borgere som bygget opp igjen sine organisasjoner fra okkupasjonstiden …

… arbeidet var satt i gang fordi de ikke trodde noe ble gjort …

Den situasjon som forelå de første år etter 1945 tilsa en viss grad av forsiktighet fra myndighetenes side, men dette forhold er nå vesentlig endret, slik at ingen lenger behøver å være ubekjent med at det innen politiet er bygget opp en organisert overvåkingstjeneste»

Rapporten er antakelig skrevet som en ettertidsbeskrivelse av det som ble gjort de siste årene på 40-tallet: Ved hjelp av kombinert press og løfter fikk Hauge etterhvert de private grupperingene inn under sin nylig reorganiserte etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Offisielt skulle de nå inngå i en beredskapsenhet som i hovedsak skulle ligge inoperativ i dypeste hemmelighet inntil en eventuell ny okkupasjon faktisk truet. Deretter skulle gruppene tre i funksjon. Deres første oppgave skulle være å bringe medlemmene av Regjeringen og andre sentrale personer ut av landet og i sikkerhet. Siden skulle de operere bak fiendens linjer for å drive spionasje og sabotasje mot fienden. Det var dette som ble Stay Behind.

Offisielt ble alle gruppene behandlet likt. Men idag vet vi at Hauge ikke var like ivrig etter å inkorporere/nedlegge sine egne (Aps) Milorg/HV-grupper som næringslivsgruppene. Noen ble bare inkorporert, men likevel ikke nedlagt og fortsatte med en fot i hver leir. Det samme gjaldt de jødiske gruppene, som neppe ble inkorporert i det hele tatt, men etterhvert gikk over til å bli Mossad Norge og bragt inn i et tett samarbeide ved at bl.a. Mossad-sjefen Israel Krupp også ble meget sentral ikke bare i Stay Behind, men også i forhold til ledelsen i E-staben og fra 60-tallet direkte til Trond Johansen.

Og minst én gruppe med Milorg-bakgrunn ble tilknyttet på en meget spesiell måte – hvis den ikke allerede hadde vært det, da de andre ble oppdaget.

Ifølge Bye/Sjue⁵:

«Lange skygger av noe uforklarlig la seg også innover mange av de involverte. Dette hadde ikke noe med trusselen fra Sovjet å gjøre, men noe som hang igjen fra krigens dager. Det var noe uoppgjort mellom ‘venner’, fraksjonsstridigheter, trusler bak hemmeligheter som måtte forbli hemmelige, kunnskapene om at ikke alt av private grupper var blitt temmet og ‘sosialisert av Evang. …»