I Norge ble det bygget opp et stort ytre apparat rundt E-tjenesten. Man kan si at norsk etterretningstjeneste har bestått av tre deler, alle hemmelige: Den helt legale som har fått sine midler bevilget åpent over statsbudsjettet, hvis eksistens er kjent men bare få av identitetene i den; den kvasilegale som fikk side midler fra en hemmelig del av statsbudsjettet, og den helt legalitetsløse som ikke hadde noen formell tilknytning til det offentlige, ihvertfall ikke som etterretningsorganer.

Budsjettet for den kvasilegale del ble inntil budsjettåret 1994 aldri behandlet av Stortinget i plenum, og figurerte aldri i de offentlige budsjettdokumenter, bortsett fra muligens som en uspesifisert del av «ymse»-posten e.l. Vi bare nevner dette her, og kommer nærmere tilbake til dette i kapitlet om det såkalte Karstad-utvalget, kap. 24.14.