24.3.2.5 Den lærenemme Trond

Før vi går videre med «Alfa», skal vi vende en tur tilbake til hvordan Trond Johansen i perioden 1954-58, under sitt opphold i Tyskland, skaffet seg nære og gode kontakter med den tyske Gehlen-organisasjonen og med israelsk etterretning (se kap. 5.2). Gehlen-organisasjonen ble etterhvert til vest-tysk etterretning og israelerne etablerte Mossad. Trond har dyrket disse kontaktene i alle år siden, både på offisielle (og helt legale og respektable) og uoffisielle kanaler.

Både han og hans israelske venner lærte mye av Gehlen-organisasjonen – og av hverandre. Blant det viktigste var betydningen av å bygge opp et stort ytre apparat som kunne utføre oppdrag på kanten av og endog over grensen for det legale. Offensiv etterretning kan ikke alltid vente på de formelle kvernene. Motparten har vide fullmakter og trenger sjelden rettslige kjennelser. Skulle den kalde krigen vinnes, måtte vi ha samme type virkemidler. De ansvarlige i de hemmelige organisasjonene fikk ta det på sin kappe uten å blande inn departementer og politikere. Slik ble det etterhvert resonnert i de hemmelige systemene i hele den vestlige verden – ikke minst i USA, der man også kopierte Gehlen!

Gehlen-organisasjonen hadde i nazi-Tyskland – slik som de nye motparter i øst – hatt de vide fullmakter typiske for diktaturet. Derfor hadde den et stort ytre apparat bestående bl.a. av dekkbedrifter av alle slag. Det kunne dreie seg om et vidt spekter av bransjer, fra de mer klassiske (rengjørings- og vaktholdsbedrifter for å utføre nattlige spionasjeoppdrag, låsesmeder, elektrikere osv.) til de mer raffinerte (finansieringsselskaper, import/eksport-bedrifter, advokatfirmaer osv.) etterhvert som mer spesialiserte behov dukket opp. Formelt var bedriftene selvstendige, reelt knyttet på løsere eller fastere vis til organisasjonen, som kunne tilføre dem oppdrag, betale godt under bordet osv., og motta gjenytelser når det trengtes. I etterkrigstiden ble målet for denne typen virksomheter i Tyskland og andre steder å få så mange innkikkspunkter som mulig på alle slags østlige aktiviteter, fra ambassader til flyselskaper og datterbedrifter.

General Gehlen selv drev også sin lille enmannsbedrift med firmabil og egen reklame; et eksempel på tysk grundighet.

Denne lærdommen tok Trond med seg hjem. Det danner bakgrunnen for forhold vi skal beskrive senere.

Trond Johansen var ikke alene om denne tanken. Den sentrale Stay behind-mannen Alf Martens Meyer fremmet sågar konkret forslag, ifølge CC1:

«MM gikk i forslaget inn for å løsrive representasjonen utad fra Forsvarsstaben. Han hadde foreslått at det ble etablert sivile dekkfirmaer som skulle drive regulær forretningsvirksomhet under e-tjenestens fulle kontroll, for å utnytte aksjeselskapene i den offensive tjenesten. Fordelen, hadde han ment, var at e-offiserene da ikke behøvet å opptre som offisielle militærpersoner overfor kontakter og agenter. Han understreket at det etter hans mening var fullt mulig å starte cover-firmaer uten noen større økonomisk risiko ….

Men han hadde aldri fått noe svar på forslaget (fra Evang eller Trond).»

Det var ikke så rart, for Trond hadde allerede lært dette fra Tyskland og var i full sving med å realisere det allerede. At han gjorde det og hvordan hadde han selvsagt ikke til hensikt å orientere Meyer om, for han var ikke Ap-mann. Kunnskapen om og ledelsen av disse ytterst hemmelige virksomhetene måtte forbli på Ap-kanaler!

Vi har ingen bemerkninger til at dekkbedrifter etc. ble benyttet til å forsvare Norge mot kommunistene. Det som ble bygget opp var utvilsomt med på å redde Norge og andre land fra å bli nye sovjet-republikker. Civil courage er noen ganger å gjøre moralsk riktige ting selv om de ikke er hjemlet i lov av et kanskje mykere storsamfunn enn det ytre forhold krever. Forutsetningen er at man selv tar ansvaret, og stiller rakrygget til ansvar når det eventuelt måtte bli nødvendig. Og for storsamfunnet er det nødvendig å reagere etter loven også mot moralsk riktige ulovligheter. Dette er blant de evige dilemmaer i demokratiets ideologi, og kan ikke løses annerledes.

Men idag er det meste av kampen mot en aggressiv kommunistisk fiende historie, og vi finner det riktig at den behandles som det.

Hvis det hadde stanset der, og hvis det ikke fra begynnelsen av hadde vært deler av dette som ble misbrukt til innenriks partipolitisk manipulering, hadde denne boken neppe vært skrevet.

Det var forøvrig ikke bare Trond som var lærenem. Stephen Dorril beskriver tilsvarende organisasjonsformer i Storbritannia (om ikke britene har kunnet slikt i mange hundre år allerede, det er nok ikke umulig)2:

«(en uoppklart drapssak) illustrerer ihvertfall i hvilket omfang MI5 og andre tjenester er avhengige av samarbeide med private bedrifter for sine ‘benektbare’ operasjoner. Det ble delvis avslørt eksistensen av et nettverk av enkeltpersoner som utførte ‘skitne oppgaver’ som var for følsomme for de offisielle tjenestene og som måtte holdes på armlengdes avstand fra operasjoner som kunne bli politisk kjedelige hvis de gikk galt. …

… det var vanlig praksis å benytte private selskaper for hemmelige statlige operasjoner. Disse selskapene var ofte mottakere av spesialinformasjon fra tjenestenes arkiver. Noen var nasjonalt kjente sikkerhetsfirmaer som ble brukt fra tid til annen som skalkeskjul for MI5, som også, ved andre anledninger, skapte sine egne dekkfirmaer for lignende formål.»

Dette gjaldt også MI6 (tilsvarende E-tjenesten):

«Til tross for den offisielle politikk om at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, ble (en offentlig etat) omskapt til ‘en agent-styrende organisasjon’ med hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere til å drive etterretning …»

Vi minner om den offentlige etaten HV/HV-02, Sinsen/Løren HV-område, Nordstrand/Bekkelaget HV-avsnitt – Jens Chr Hauges, Gros og Tronds maktbase og fundament for E-stabens avdeling Spilhaug (se kap. 24.3.28 nedenfor), tilsvarende svenske IB i Norge! Dessuten Stay Behind og den halvoffentlige vernede bedrift Norasonde (se kap. 24.6 nedenfor) – det er nok av norske paralleller!

1 Chr Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien om M. M.» (kommandørkaptein Alf Martens Meyer). Cappelen 1988.

2 Stephen Dorril: «The Secret Conspiracy». Mandarin 1993. Side 262 f.