I fredstid skulle det offisielle Stay Behind-nettet kun ha en funksjonerende ledelse som skulle drive løpende planlegging og sørge for at alt var forberedt. Hele apparatet skulle selvsagt ha visse øvelser, men ellers eksponeres minst mulig og «sove» i fredstid for å være mest mulig ukjent for fienden under okkupasjon.

Vi tror imidlertid det hele tiden var underforstått at det i virkeligheten var flere oppgaver ihvertfall for deler av nettet endog i fredstid, slik som å rapportere inn kommunistiske aktiviteter på linje med Ap/LO-nettverket. Og var nå alle gruppene fornøyd med en ren beredskapstjeneste? Hva slags kompromisser og underforståtte konsesjoner måtte gis for å få i stand en full samling? Og ble i virkeligheten alle gruppene med, eller fortsatte noen på privat basis, for senere kanskje å inngå andre former for forståelse med e-systemet? En kilde hos Bye beskriver situasjonen slik¹:

«Noen småkonger har dødd, og gruppene med dem. Andre grupper er sovende. De er ikke lagt ned, de har ledelse, utstyr og planer. Men er altså ikke i aktivitet før klarsignalet går. Enkelte er blitt holdt i live trass i et visst generasjonsskifte og har fortsatt ved hjelp av knoppskyting og rekruttering. Noen er betydelige i styrke, andre er små og svake. Enkelte er helt og fullt uoffisielle og private. Men har en usynlig hjemmel i kraft av beredskapsloven. De fleste blir brukt for hva de er verdt. Noen ganger kan de også fungere som syndebukker, dersom de offisielle instansene har behov for å avlede oppmerksomheten fra noe som ellers kan bli ubehagelig.

Disse gruppene danner tilsammen et større nettverk. Nyttig for tjenestene. Særlig viktig er det å merke seg at en god del av medlemmene i gruppene også har vært og er med i Stay Behind-cellene. Slik sett går det an å snakke om en del av de private gruppene som et slags privat nettverk bak det statlige Stay Behind. Forbindelsene går med andre ord på kryss og tvers. Dette kan ofte være svært nyttig. Og det er omtrent umulig å oppdage dette nettverket for en som står utenfor det hele – enn si oppdage det og så skjønne hvordan det fungerer.»

En navngitt kilde, Kristen Ringvold (sønn av Fernando Ringvold og nevø av Hans Ringvold, begge sentrale Stay Behind-mann fra starten; se forøvrig kap. 24.5.6), sier i boken:

«Det er bare en liten del av historien at den store Lien/Platou-gruppen ble overtatt og delvis ‘sosialisert’ av Hauge og Evang og de mange andre gruppene oppløst. Det er grunn til å tro at minst 10-12 private og uoffisielle grupper fortsatte å leve videre i Oslo. Det fantes også noen grupper i Bergen. Gruppene eksisterte ikke bare opp gjennom 50-tallet, men også på 60-tallet. Mange mistet nok mye av sin kraft ved inngangen til 70-årene. Men likevel fortsatte de fleste å eksistere. Noen med en viss kraft. Enkelte hadde også et landsomfattende nett. Jeg regner med at de eksisterer den dag i dag.»

I boken nevnes endel slike grupper:

Lisa Nielssens gruppe skal ha hatt et nært forhold til Libertas og jaktet på kommunister og venstreorienterte til midten av 60-tallet, og døde ut i 70-årene.

Per Røeds gruppe («Base») sprang ut fra et Milorg-distrikt i Oslo-området og fortsatte etter krigen som en HV-avdeling med spesialstatus. Lederen Røed ble noen år senere rekruttert til Stay Behind der han var med på å bygge opp Rock-nettet (sabotasje). Mange andre var med begge steder. Gruppen drev i den eller andre egenskap omfattende etterretning og overvåking mot mulige spioner, venstreorienterte og radikale og rapporterte både til POT og E-tjenesten via Stay Behind. Dette beskrives som et «betydelig etterretningsnett», halvt offisielt, halvt privat. Formelt ble gruppen nedlagt i 1980, men Byes kilder mener den eksisterer fortsatt. «Base» hadde et særlig ansvar for registrering av venstreorienterte og radikale personer på Hydro/Herøya (jfr. Hole Jacobsen-saken, kap. 21.45.2 og 25.24) der senere LO-formann Tor Halvorsen startet sin karriere som overvåker (se kap. 24.7.1.6).

Andreas Hauges gruppe beskrives som en høyreorientert HV-gruppe med subgrupper som skeiet skikkelig ut. Det virker som om den har opphørt.

Terje R. Diesens gruppe som ble forankret utenfor HV, i Infanteriregiment 2, men i realiteten var den privat, besto av gamle Milorg-folk og ble ledet av Milorg-mannen Diesen og sanksjonert og beskyttet av general Fredrik Pran. Dette beskrives som en stor gruppe som Hauge/Evang ikke klarte å få tak i i 1948. Den drev omfattende spaningsoperasjoner etter at Norge gikk med i NATO i 1949. Forfatterne sier at mye tyder på at den holdt det gående svært lenge, og at det er et åpent spørsmål om den fortsatt eksisterer. Diesens gruppe fikk iflg boken en rekke oppdrag fra Spilhaug-apparatet (Kjettingmannen) – som i motsetning til de andre gruppene bare har vokst og vokst!

Forfatterne antar at det finnes flere grupper, også aktive idag. Vi vet at det er riktig, uten at det gir oss noen foranledning til å beskrive dem, idet vi ikke kjenner nok om deres faktiske aktivitetsnivå.