Ifølge boken «Spy world»1 har det eksistert (og da er det ingen grunn til å anta at det ikke eksisterer fortsatt)2
«ordninger der de ulike (NATO-)landenes avlyttingsorganisasjoner har fått hjelp til å spionere på egne statsborgere for å omgå lovforbud mot slik avlytting».
Nå ser det ikke ut til at Trond har så fine fornemmelser at han er avhengig av slike omveier, men det er interessant å merke seg at dette er en mulighet – og hva slags mentalitet man dessverre finner i flere av de tilsvarende tjenestene.
Overfor NTB hevdet en av forfatterne den avhoppede canadiske etterretningsagenter Michael Edward Frost, at3
«Norge har, bak ryggen på sine franske NATO-allierte, avlyttet kommunikasjonen mellom Frankrike og separatistene i den canadiske Quebec-provinsen …
Avlyttingen skal ha begynt på slutten av 70-tallet og … pågikk fortsatt i 1990. Den norske forsvarsledelsen avviser påstandene.
Den canadiske etterretningsorganisasjonen Communications Security Establishment (CSE) skal ha vært oppdragsgiver for avlyttingen og ha mottatt store mengder utskrifter fra Norge mot betaling
Vi spurte våre venner i norsk etterretning om de på en eller annen måte kunne avlytte kommunikasjonen mellom Frankrike og Quebec, sier Frost …
– Dette gjorde de for oss, og vi fikk store mengder materiale, såvidt jeg kan huske først og fremst telekser. Jeg så selv flere av disse utskriftene …
Vi spurte også Sverige og Danmark, men fikk uten sammenligning mest materiale fra Norge. …»
Boken avslørte
«Canadas topphemmelige avlyttingssentral, plassert i en godt bevoktet, anonym bygning i Ottawa, der 900 medarbeidere arbeider døgnet rundt med å fange opp meldinger over telefon, fax, radio og elektroniske datanett …
I 1947 inngikk CSE avtale med tilsvarende organisasjoner i USA og Storbritannia om utveksling av informasjoner. Senere har også Australia og New Zealand sluttet seg til avtalen
Ifølge (nyhetsmagasinet) Maclean’s har samarbeidet vært svært gunstig for Canada …»
Undres på hvordan handelsbalansen for posten «avlyttingstjenester» i utenriksregnskapet balanserer i Norge?
Vi har jo mange eksportprodukter. Romavlytting av ambassader ved hjelp av Tronds avdeling Spilhaug m.m. er ett eksempel (se kap. 25.16). Og Espen Lie/IRA-saken (se kap. 24.3.2.1.2) viser at det sikkert er masse etterspørsel etter IRAs utenlandssamband som Norge sikkert har kunnet bidra med. Vi viser til det nære samarbeidet mellom norsk E-tjeneste og bl.a. MI6 under Lillehammer-saken (se kap. 25.19.2.1)
Vi kjenner forøvrig til at det omtalte samarbeidet senere er utvidet til også å omfatte samband til skip på alle verdens hav, fly og oljeinstallasjoner. På denne måten kan f.eks. den norske E-tjenesten ved hjelp av gode venner i USA/UK/Canada ha avlyttet sambandet til/fra norske skip overalt i verden, enten det er ringt fra hovedkontoret i Oslo eller fra en telefonkiosk i Wien! Og er det om å gjøre, avlytter E-tjenesten i Norge direkte den del av sambandet det er teknisk mulig å monitore fra reell avlytting av bakkestasjonene/satellittene direkte på norsk jord.
Om Trond ikke trenger utenlandsk hjelp for å lytte på oss i Norge, er derfor det skremmende med dette at han kan følge oss over hele verden – hvis det anses viktig nok. Dessuten er det lite hyggelig å tenke på hva denne norske «eksportvaren» kan ha medført av skade for enkeltpersoner i andre land!
3 Referert i Aftenposten xxxxxxxx.