Rakel Surlien¹ er født 1944 i Svelvik i Vestfold (datter av gårdbruker Magnus Surlien og Marit Elisabeth Eriksen). Hun tok artium i 1963 og juridikum i 1970 (folkerett som spesialfag). Hun var lærervikar 1963-64, saksbehandler i Justisdepartementet 1970-71, saksbehandler hos Sivilombudsmannen 1972-74 og 1976-78, og dommerfullmektig i Sandefjord 1974-75.

Surlien ble sekretær for Stortingets justiskomité 1979-83. Hun gikk direkte fra denne jobben til taburett som statsråd for Senterpartiet i Miljøverndepartementet (tidligere Gros departement) ved utvidelsen av Willoch-regjeringen i juni 1983 og satt der til Regjeringens avgang i mai 1986. Høsten 1986 og våren 1987 var hun elev ved Forsvarets Høgskole. I desember 1986 ble hun utnevnt til lagdommer i Eidsivating med tiltredelse 1. mai 1987. Fra 1990 var hun lagmann.

Fra lagmannsstillingen gikk hun i 1994 over til stilling som prosjektleder i Justisdepartementet og ble utnevnt til departementsråd samme sted med tiltredelse 1. januar 1995².

Dette var ledd i det samme «kvinnesleppet» som utnevnte Agnes Nygaard Haug til fungerende høyesterettsdommer. Surlien etterfulgte Ingelin C Killengren (se kap. 25.15.5-6), som da ble politimester i Oslo.

Surlien var formann for Senterungdommens juniorutvalg 1963-65 og formann for Senterpartiets studentlag i 1966. Hun dukket da ikke opp igjen i politikken før hun i 1971 ble medlem av bydelsutvalg 05, Ila i Oslo – antakelig omtrent den eneste person i den bydelen som var medlem av Sp! I 1975 ble hun 2. varamann for Senterpartiets ene representant Arne Haukvik i Oslo Bystyre og medlem av bydelsutvalg 01, Frogner/Vika. Hun fikk ett eneste kommunalt verv som medlem av Skatteutvalget (20 medlemmer).

I 1980 ble hun medlem av Straffelovkommisjonen, varamedlem til Rådet for rettsinformasjon og revisor i Oslo Senterparti. I 1982 ble hun medlem av FNs ekspertkomité vedr avskaffelse av kvinnediskriminering. Hun har vært varamedlem til Norsk Kvinnesaksforenings Landsstyre fra 1982.

Surlien ble oppnevnt som medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i 1988 og satt til 1. mars 1992 (1. april 1992 overtok Brit Seim Jahre). Hun var medlem av styret i A/S Vinmonopolet 1987-93. I 1989 ble hun leder for Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen (en nemnd nedsatt av Industrivernet) og i 1990 for beredskapsrådet for skipsfarten.

Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen er en del av Industrivernets virksomhet, og dermed del av E-stabens beredskapsplanlegging. Forsvarets overkommando er representert i nemnda ved kommandørkaptein Odd Arne Høiland. Sekretæren for nemnda er Atle Faleide, ansatt i Industrivernet fra 1980.

I 1991 ble hun oppnevnt til styremedlem i Statens Banksikringsfond sammen med adm. dir. Tormod Hermansen i Televerket og professor Einar Hope³. I 1994 ble hun utnevnt til medlem av Norges Forskningsråds hovedstyre der hun bl.a. sitter sammen med Hans Chr Bugge (nestleder i styret, statssekretær for Ap i Departementet for utviklingshjelp 1986-87), og som 3. varamann til Stortingets Nobelkomite (2. varamann er Kaare Sandegren, Ap).

Surliens yrkesmessige karriere hadde allerede passert en topp da hun var tilbake som saksbehandler hos Sivilombudsmannen som tidligere dommerfullmektig forut for ansettelsen i Stortinget i 1979, 35 år gammel. Politisk var hennes viktigste posisjon 2. varamann for den dominerende Sp-representanten Arne Haukvik i Oslo Bystyre.

Vi kjenner ikke til hvordan hun i 1979 ble sekretær i Stortingets justiskomité, men vi har kjennskap til en del lignende ansettelser i Stortinget: Ap kjører nesten alltid frem en typisk partipolitisk departementskonsulent. Hvis vedkommende møter motstand fordi det er bedre, upolitiske søkere (som Ap alltid frykter egentlig er klart ikke-sosialistiske), inngås helst et forlik med mellompartiene om en kandidat med skygge av tilhørighet hos ett av disse. I 1979 var det 5 Ap-medlemmer og 5 ikke-sosialister i justiskomitéen. Jo Benkow (H) var formann slik at det «egentlig» var ikke-sosialistisk flertall. Dette var nettopp en situasjon der det ofte ble forlik mellom Ap og sentrum, og i et politisk klima da det ikke-sosialistiske samarbeidet var inne i en bølgedal. På den annen side er det fullt mulig at Surlien ble ansatt av det ikke-sosialistiske flertallet eller etter en prosess som kan ha endt enstemmig. Poenget er at kandidater med partipolitisk tilknytning har svært gode sjanser på en søkerliste der de fleste ellers er upolitiske.

I alle fall ble denne ansettelsen en karrieremessig rakett for Rakel Surlien, som i løpet av fire år ble toppsjef for et departement og deretter raskt lagdommer, lagmann og høyeste administrative sjef i samme departement. Det er liten tvil om at hun meget fort lærte alt om å spille på de politiske vinder!

Surlien er idag et eksempel på en aktør som ikke tilhører Arbeiderpartiet, men som i det minste må ha kunnskap om endel av de irregulære forhold omkring det vi kaller «den fjerde tjeneste», og sannsynligvis blitt involvert sterkere etterhvert.