På bakgrunn av alt dette er det påfallende at Rakel Surlien ble ansatt som Ingelin C. Killengrens etterfølger som departementsråd i Justisdepartementet. «Kvinnesleppet» var allerede sterkt preget av posisjonering i justisvesenet av hensyn til de mange pågående overvåkingssaker (tildekkingsaksjoner).

Killengrens utnevnelse til Oslo Politikammer er svært påfallende, og kan kun forstås når man tar i betraktning at det der var nødvending med «innside-folk» for å sikre lokk på alle informasjonene som ligger der. Behovet for fortsatt bruk av «insidere» var ikke noe mindre for denne posisjonens vedkommende.

Som departementsråd i den posisjon som tidligere hadde vært innehatt av Leif Eldring og Ingelin Killengren må Rakel Surlien ha fått kjennskap til svært mange av de aktiviteter Justisdepartementet selv driver på overvåkingsområdet. Med sin bakgrunn i justisvesenet og Kontrollutvalget må hun hatt alle forutsetninger for å fatte de fleste sammenhenger, herunder Justisdepartementets mange tidligere krumspring i forhold til Stortinget, Lillehammer-saken, vår sak, avsløringen av utvalget til Agnes Nygaard Haug som var Surliens tidligere sjef og andre saker i overvåkingsmaterien generelt.

Nå var hun jo også blitt sjef for Politiavdelingen, som under Ingelin Killengren samordnet «ping pong»-aksjonen mellom Oslo Politikammer/Leif A Lier og Kontrollutvalget.

Hun må jo også ha notert seg utgangen av Jan Wiborg-saken (se kap. 21.13) som endte på fortauet i Danmark, etter at hun hadde gransket fra ham all ære. Sjekket hun på sine kanaler hva som var skjedd med mannen i mellomtiden? Sørget hun for ev.t gjenopptakelse av etterforskningen? Utviste hun noen følelser for denne mannens skjebne i det hele tatt?

Ved å delta i Kontrollutvalgets behandling var Rakel Surlien ihvertfall blitt innblandet i den dekkaksjon som denne behandlingen representerte. Hun må således ha fått plikt til å være spesielt aktpågivende i denne saken. Hvis hun var helt uvitende om at dette var en dekkaksjon, må hun i alle fall ha notert seg og senere undret seg over de irregulære sider ved behandlingen av en sak som siden fikk meget bred offentlig omtale, og som hun til sist i departementet må ha fått meget god detaljkunnskap om, særlig på grunn av vår korrespondanse med justisministeren som strakk seg godt inn i tiden etter at hun tiltrådte 1. januar 1995. Mest sannsynlig deltok hun selv i dekkaksjonen i denne forbindelse, slik vi vet hennes forgjenger gjorde ved å være saksbehandler for statsråden.

Samlet sett må Surlien ha fått så god kjennskap til hele vår sak fra sin tid som lagmann med nært forhold til Nygaard Haug, medlem og møtende ikke-medlem av Kontrollutvalget og til sist som departementsråd at hun må ha forstått at det forelå en dekkaksjon. Både direkte og gjennom vår korrespondanse kjenner hun også til alt om Riksadvokatens dekkaksjon v/Dahl. Ved fortsatt ikke å reagere på dette øker hennes ansvar og sannsynligheten for at hun er aktivt innforstått med alle dekkaksjonene.

Det øker også sannsynligheten for at Surliens oppdrag i Hurum-saken også var en dekkaksjon. Det er mer enn nok av selvstendige fakta som underbygger dette (se kap. 21.13).

Vi minner også om at vår klage til Kontrollutvalget gjaldt også gjaldt Mossad og E-tjenesten. Etter reglene skal Kontrollutvalget selvsagt ikke selv avgjøre slike saker, men etterforske og rapportere til departementet. Har Utvalget gjort det? Hva har departementet gjort med disse delene? Vet Surlien noe om det? Og hva med våre klager vedrørende S-staben, som Kontrollutvalget skulle behandlet, men ikke en gang tok med i sin avgjørelse? Gjorde hun noe med den som departementsråd?

24.12.4 Surliens glideflukt

For å summere opp, synes vi at historien om Rakel Surlien etter at hun gikk av som statsråd hos Willoch gradvis minner svært lite om en person med fotfeste i Senterpartiet og mer og mer om en med fotfeste i Gro Harlem Brundtlands og Trond Johansens nettverk:

• Høsten 1986 og våren 1987 var hun elev ved Forsvarets Høgskole. Denne utdannelsen gir meget godt innsyn i og kontakt med de hemmelige tjenestene. Vi kjenner til at Trond Johansen gjerne lar sine egne betrodde folk gå der som elever for å skaffe seg nye venner og medspillere blant andre elever.
• I desember 1986 ble hun utnevnt til lagdommer av Ap-regjeringen
• På dette tidspunktet uttalte hun seg likevel fortsatt som en ivrig tilhenger av ikke-sosialistisk samarbeidet¹:

«(Spørsmål) Når skal Rolf Presthus bli statsminister? (Svar) – Det blir i løpet av våren, og nå må de borgerlige partiene snart overta igjen.»

• Hennes meninger hadde ikke endret seg da hun i august 1987 var fersk lagdommer og kandidat på Senterpartiets liste ved kommunevalget i Oslo²:

«… en stemme på Surlien er en stemme for et fortsatt ikke-sosialistisk flertall i Oslo …

– Jeg mente og mener fortsatt at det riktigste ville ha vært å ta makten tilbake, få dannet en borgerlig regjering. Men jeg aksepterer partiledelsens vurdering av at dette måtte skje på en konkret sak En helt annen sak er om det var riktig av Willoch-regjeringen å gå av ifjor vår. … Jeg forsvarer det vi gjorde ut fra situasjonen den gang. Men i et historisk perspektiv vil det kanskje vise seg at det ikke var særlig klokt å gå av …

(Willoch) er en veldig fin mann; ordentlig. Han er til å stole på.»

• I 1988 ble Rakel Surlien oppnevnt til medlem av Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten – av en Ap-regjering.
• I mai 1989 hadde hun skiftet oppfatning fullstendig om ikke-sosialistisk samarbeid³:

«Nå har det seg slett ikke slik at den forrige miljøvernministeren har forlatt Senterpartiet og står på spranget fra Tinghuset og Eidsivating lagmannsrett i Grubbegaten over til et eller annet av Ap-regjeringens statsrådkontorer. Fru Surlien er tvert imot så tro mot sitt politiske ståsted at hun forsvarer Sp’s Arbeiderpartivennlige linje siden 1987 …

Til forskjell fra partiledelsen sier eksstatsråden klart: – Det er viktig at et av de mindre partiene sørger for at vi har en styringsdyktig regjering!

Rakel Surlien gjentar riktignok ikke en understrekning fra Oslovalgkampen i 1987 om de borgerliges felles regjeringsløfte. …»

• Samme år fikk hun viktig posisjon som leder for Sivilforsvarsnemnda for drivstoffforsyningen, en del av Industrivernets virksomhet. Industrivernet er i realiteten en del av E-stabens beredskapsorganisasjon der også Stay Behind, som skjuler det såkalte Spilhaug-apparatet (se kap. 24.5), inngår.
• I 1990 ble hun utnevnt til lagmann.
• I mars 1991 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til en av tre styremedlemmer i Statens Banksikringsfond med Tormod Hermansen som formann⁴. Tormod Hermansen er (se kap. 25.9) dypt involvert i Gros og Tronds nettverk. Det er opplagt at Ap-nettverket har sett dette fondet som en gylden anledning til å plassere sine folk rundt omkring i bankstyrene, og må ha lagt stor vekt på å ha lojale styremedlemmer i dette fondet. Vi minner om at det i vedtektene for banksikringsfondet heter⁵:

«… fondet skal stille vilkår for å yte statslån. Vilkårene kan gjelde både det enkelte private sikringsfondet og den enkelte bank. Det betyr for eksempel at staten kan forlange styrerepresentasjon i norske banker så lenge de står i gjeld til Statens banksikringsfond.»

• I februar 1992 hadde Surliens forhold til den ikke-sosialistiske opposisjonen i Stortinget utviklet seg videre – nå fant hun grunn til å refse Stortinget⁶:

«- Man skulle tro at stortinget hadde viktigere saker å arbeide med enn å gå til sterke angrep på enkeltstatsråder. I den store sammenheng er det snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»

• I juni 1992 ble hun av Ap-regjeringen utnevnt til formann for en tre manns kommisjon som skulle vurdere Jan Wiborgs påpekning av politisk manipulasjon av tåkemålingene på Hurum, etter at disse målingene hadde torpedert Stortingets første Hurum-vedtak⁷. Med den enorme prestisje Regjeringen satset på først å hindre Hurum-vedtaket og dermed på å piske sine utbrytere på plass for å få det snudd, er det opplagt at denne posisjonen måtte besettes med en person som minst ville være velvillig innstilt til Regjeringens syn og tolke mest mulig tvil i deres retning. Vi holder det som mer sannsynlig at oppgaven var enda klarere: Å få undertrykket Wiborgs konklusjoner gjennom en dekkaksjon. Man bør legge merke til at Regjeringen anbefalte for Stortinget om å skifte til Gardermoen i mai 1992 etter at man kjente Wiborg-rapporten uten å foreta seg noe mer med den. I Stortinget kom de da krav om uavhengig gransking, som medførte at man nedsatte Surlien-gruppen. Men i oktober 1992 presset Regjeringen Stortinget til å gjøre vedtak for Surliens rapport ble avgitt⁸. Tror noen Regjeringen tok sjansen på dette hvis de fryktet motsatt konklusjon fra Surlien? De kjente nok resultatet i god tid på forhånd. I så fall: Hva slags «nøytral» kommisjonsleder var Surlien?
• I august 1992 deltok hun irregulært i Kontrollutvalget under behandlingen av vår sak.
• I 1994 var hun «utlånt» som prosjektleder i Justisdepartementet
• l november 1994 ble hun utnevnt til departementsråd samme sted med tiltredelse 1. januar 1995. Det er vel nå helt overflødig å minne leseren om at akkurat denne stillingen må være en av de aller viktigste i hele statsadministrasjonen å beholde kontroll over for Gro/Trond-nettverket. Hver dag Surlien sitter i den uten å slå alarm om alle ulovligheter som dekkes over av justisvesenet er en bekreftelse på dette.

Vi konstaterer:

• Rakel Surlien hadde opprinnelig byråkratisk bakgrunn fra Justisdepartementet og som sekretær for Stortingets justiskomité da hun ble statsråd. Hun har svakt sosialt, organisatorisk eller annet rotfeste i Senterpartiet. For de som var på jakt etter å skaffe en lojal system-støttespiller med alibi på opposisjonssiden var Rakel Surlien utmerket råmateriale.
• Det var rike muligheter for en tidlig bearbeiding for en slik konvertering under oppholdet på Forsvarets Høgskole og deretter via kontaktene etablert der. En naturlig psykologisk tilnærming var selvsagt først kun å opparbeide vennskapet med de tilsynelatende upolitiske hemmelige tjenester uten å utfordre den partipolitiske lojalitet, slik man ser av hennes politiske uttalelser av 1968 og 1987.
• Det er verd å merke seg at 1986-uttalelsene var en var til den såkalte «vårjakten» på Ap-regjeringen etter at «høstjakten» hadde vist seg som en fiasko. På dette tidspunkt var Sp sentralt i ferd med å orientere seg bort fra «jaktlaget» og over på Ap-laget.
• Hennes uttalelser i 1987 reflekterte derfor ikke bare Oslo Senterpartis positive syn på lokalt ikke-sosialistisk samarbeide, som partiet sentralt var meget lite begeistret for, men var dessuten en kritikk mot Sp for ikke å ha gjort sin jobb under «vårjakten» (da man bare ville stemme for sine egne mistillitsforslag på konkrete Sp-saker og ikke på generelle forslag som kunne felle regjeringen). I disse årene var hun altså langt mer for å avskaffe Ap-regjeringen og få en ikke-sosialistisk regjering enn partiet var.
• Det er da påfallende at Surlien og partiet to år senere har byttet plass. I mai 1989 var Sp i full sving med å vende tilbake til den ikke-sosialistiske leir med initiativ til Lysebu-forhandlinger om et nytt regjeringsgrunnlag – akkurat det Surlien av 1987 argumenterte så sterkt for. Men nå har Surlien et helt annet syn: Det er best at Sp fortsatt støtter Ap-regjeringen … Nå er Sp for, og Surlien mot, ikke-sosialistisk samarbeid.
• I 1992 identifiserer Surlien seg fullstendig med den nye Ap-regjeringen og refser Stortinget for å angripe Gro ‘s statsråder. Stortingets kontrolloppgave reduseres derved som en pine og plage for de seriøse byråkratene som arbeider med «de store problemene som skal løses her i landet» – en helt ordinær holdning for en god regjeringsbyråkrat som betrakter Stortinget som en lekegrind og regjeringskvartalet som Mekka for all visdom.
• I mellomtiden har Gro oppnevnt Rakel Surlien til jobber alle må forstå er av helt avgjørende betydning for Ap-nettverket: l 1988 Kontrollutvalget, 1991 Banksikringsfondet, 1992 Hurum-kontrollgruppen og 1995 departementsrådsstilingen.
• Hun er innblandet i en helt sikker og en sannsynlig dekkaksjon.

Vi hevder ikke at Rakel Surlien er vervet som agent for E-tjenesten eller «den fjerde», men at hun bl.a. gjennom Forsvarets Høgskole og den oppvartningen hun har fått der, gjennom Kontrollutvalget, samarbeid med Nygaard Haug og sikkert også Hermansen, og trolig på uformelle kanaler har vært sterkt utsatt for systematisk påvirkning for å få en sympatisk innstilling til tjenestene og skepsis til deres kritikere.

Vi hevder heller ikke at Rakel Surlien er blitt innskrevet medlem av Ap. Det ville virket alt for påfallende og er selvsagt ikke ønskelig hverken for henne selv eller nettverket eller Ap, som helst ser at flest mulig av påvirkningsmulighetene overfor Senterpartiet beholdes.

Vi hevder ikke en gang at hun er noe slags hemmelig Ap-medlem, men at hun gradvis også er blitt trukket inn faglig og sikkert sosialt i et person-nettverk omkring statsministeren, justisministeren og kolleger i justisvesenet der alle snakker vakkert om Ap-regjeringen og Gro og de fleste snakker nedsettende om et Storting som bare bjeffer men ikke handler, og dessuten er i ferd med å bli så desperate etter saker at de faller for alle slags folkeforførere som skal slå mynt på å ødelegge bl.a. de hemmelige tjenester.

Vi snakker altså om en meget dyktig gjennomført strategi for holdningspåvirkning, trolig nøye planlagt gjennom flere år, som får objektet til å opparbeide de riktige følelser, sympatier og antipatier uten å overstige noen formell grense.

Såpass at hun ble anvendelig for oppgaver der det gjaldt å ta subtile signaler og forstå verdien av hensiktsmessighet, i et større perspektiv der det ikke kan tas hensyn til pinlig nøyaktig sannhet når det

«… i den store sammenheng er snakk om relativt ubetydelige ting som ikke står i forhold til de store problemene som skal løses i dette landet.»⁹

Hver dags taushet fra kontoret ved siden av justisministerens blir derfor påfallende. Vi finner det nødvendig å påpeke dette, fordi Rakel Surlien som tidligere statsråd for Senterpartiet har muligheter for å påvirke innenfor sitt parti. Det er da viktig at hennes partifeller kjenner de motforestillinger de må ta i betraktning.