24.11.1 Sjaastad i 1982

24.11.1.1 Advarslene fra offiserene

I kap. 8.15 redegjorde vi for henvendelsen våren 1982 til statssekretær Erling Norvik ved statsministerens kontor fra to offiserer som ville advare om at avlytting av Regjeringen kunne forekomme som ledd i illegal avlytting ved deler av E-tjenesten, at det fant sted sammenblanding mellom partipolitikk og faglig etterretning og at det var behov for å se nærmere på kontrollen av utenlandske tjenesters virksomhet i Norge. Norvik varslet Willoch som overlot saken til daværende forsvarsminister Anders C. Sjaastad, og der ble den. Intet skjedde. Det foreligger svært motstridende og uklare versjoner av hva Sjaastad foretok seg.

La oss først se på hva han burde gjort. Han burde naturligvis straks tatt en viktig henvendelse fra statsministeren opp med Forsvarssjefen, som skulle vært pålagt å fremskaffe alle oversikter over ansatte, tjenestesteder og tjenestefunksjoner, inklusive det «ytre apparat», og deretter sørge for å få avhørt personell under Trond Johansen. Det skjedde ihvertfall ikke.

Ifølge Nygaard Haug-utvalget varslet han hverken Forsvarssjefen, E-sjefen eller noen andre i Forsvarets ledelse¹. Det er mulig at han samtalte med daværende forsvarsråd Caspar Stephansen. Hva Stephansen i så fall gjorde, vet ingen, men det kom ihvertfall intet ut av det. Stephansen anses imidlertid i Forsvaret for å stå Trond Johansen svært nær. Hvis Stephansen som Sjaastads kollegiale medarbeider hadde kontaktet noen i forsvarsledelsen ville dette vært det samme som at Sjaastad gjorde det, men det er utelukket, jfr. Nygaard Haug.

Det eneste vi således vet helt sikkert, er at ingen formell saksbehandling ble iverksatt, og at forsvarsledelsen aldri ble trukket inn i det hele tatt.

Første gang Sjaastad orienterte offentlig om saken, var i NRK i forbindelse med utgivelsen av «Vi som styrer Norge»² der Norvik fortalte om møtet, referert slik i Klassekampen³:

«Først sier (Sjaastad) at han ikke husker henvendelsen fra Norvik …

Men snart husker han bedre. Da sier Sjaastad at han tok saken opp med folk i E-tjenesten (ikke sjefen). Som svarte: Slapp av, det er bare tull. Så avlyttingspåstanden var – og er – ikke noe å bry seg om.

Så forteller Sjaastad at han fikk foretatt sikkerhetssjekk av Trond Johansen …»

Vi kan ikke stå inne for Klassekampens gjengivelse, og har ikke hatt anledning til å sjekke primærkilden. Men vi har også fått referert at Sjaastad – som ellers er kjent for utmerket hukommelse – husker lite om saken – kanskje den mest alvorlige i hans statsrådstid⁴. At han ikke kontaktet noen i Forsvarets ledelse stemmer med Nygaard Haug-utvalget.

Vi vet ikke om det er riktig at han kontaktet noen andre i E-tjenesten eller hvem det i så fall var. Derimot er vi overbevist om at Sjaastad – i motsetning til Norvik – har mottatt advarslene fra de to offiserene med betydelig skepsis og ulyst, på grunn av hans bakgrunn fra NUPI (se foran). Sjaastad hadde bare sittet et halvt års tid som minister, og det er høyst usannsynlig at han i denne perioden var blitt så godt eksponert mot andre enn topplederne i Forsvaret at det var naturlig å forbigå disse og isteden kontakte noen nede i systemet. For å gjøre det, må man ha meget gode personlige forbindelser/venner som lar seg kontakte på denne måten og deretter glemme kontakten uten straks å vise til eller rapportere til overordnede. En sak som dette ville ingen «normal» tjenestemann våge å holde unna egne sjefer. Så fortrolige kontakter kan Sjaastad kun ha skaffet seg på NUPI, og i så fall fra innhentingsseksjonen som var NUPFs hovedleverandør, dvs. Trond Johansen. Dette er i så fall konsistent med opplysningen om at han kontaktet E-tjenesten, men ikke sjefen. Når Sjaastad aldri har opplyst hvem han kontaktet, viser det også at det var en privat underhåndskontakt, ingen offisiell forespørsel eller saksoversendelse. I seg selv er dette meget ukorrekt og sterkt kritikkverdig opptreden av Sjaastad. Men hvis det virkelig var Trond Johansen han kontaktet – selve hovedmistenkte – har han jo fått det svaret han ventet, trodde og ønsket: Dette var bare tull. Kanskje han også har fått visse diskrediterende «opplysninger» om de to oberstløytnantene?

Det var ihvertfall daværende E-sjef i 1982, Jan Ingebrigtsen, inne på i 1992. Ifølge Tron Øgrim i Klassekampen hadde han bl.a. dette å si, her i Øgrims sikkert noe fargerike språkdrakt ledsaget av Øgrims egen kommentar:

«Alle store organisasjoner har sine særlinger. Og han visste ikke, men trodde han kunne gjette hvem som kom til Norvik. Og vedkommende var kjent for å være koko (sa E-sjefen, med litt andre ord).

Et billig poeng er at E-sjefen innrømmer at han hadde ansatte som ‘alle’ visste var så sprø at de ikke kunne skille fantasi fra virkelighet! (Som sjef stiller han vel da i samme klasse som han som ansatte bussjåføren som ikke kunne forskjell på høyre og venstre?»

Som Øgrim selv sier, har nok ikke de samme ordene vært benyttet. Men realitetene stemmer med våre øvrige opplysninger. De to offiserene, som begge hadde hatt en meget solid og ærefull militær fortid, ble fra møtet med Norvik systematisk diskreditert i buskene og gjennom indirekte uttalelser, slik det er tydelig Ingebrigtsen benytter her. To 100% friske offiserer ble etter dette stigmatisert som «sykere og sykere».

Det beste bevis på dette får man faktisk ved å lese kritisk i Alf R Jacobsens «Mistenksomhetens pris», og selv gjøre seg opp en mening, eller lese vår egen analyse av Jacobsen nedenfor (kap. 25.11). Da vil man se at Jacobsen – som virkelig anstrenger seg for å støtte versjonen om «syke» offiserer, må ty til grove forvrengninger, fortielser og konstruksjoner for å få det til, og fortsatt har så svake resultater at han i neste runde må ty til sirkelbevis (ikke hør på det de sier fordi de er gale, at de er gale forstår vi ut fra det de sier).

Hva så med den påberopte «sikkerhetssjekken»? Hva mener han med en «sjekk»? Var det etter foreliggende rutiner skulle han kalt det en «sikkerhetsundersøkelse». Normalt skulle den blitt utført ved henvendelse til justisministeren for instruks til POT. Det skjedde ikke. Sjaastad kunne selvsagt også gått via Sikkerhetsstaben i Forsvaret, men han kunne vel ikke kontakte noen i forsvarsledelsen om sikkerhetsundersøkelsen, samtidig som vedkommende ble holdt uvitende om sakens egentlige innhold, som Sjaastad sier han bare orienterte noen underordnede om?

Iverksatte Sjaastad virkelig en slik undersøkelse? Eller noe annet, uoffisielt utenom reglementet? Hvem utførte i tilfelle jobben? Hvorfor er det ikke redegjort for dette i Nygaard Haug-utvalgets innstilling? Dette virker meget uklart.

I alle fall er en ordinær sikkerhetsundersøkelse helt irrelevant her. Den ville ikke avdekket om noen av E-stabens noen tusen ansatte lyttet på Regjeringen (ingen har hevdet at dette var i fremmed makts tjeneste). Å iverksette en sikkerhetsundersøkelse i 1982 på Trond Johansen, en førsteklasses etterretningsmann som hadde befestet sin stilling siden krigen virker i alle fall lettere komisk. Johansen kjenner nok innholdet i sin egen personellmappe like godt som om han selv skulle laget den! Det virker omtrent like relevant som å spørre en lokal politimester om J. Edgar Hoover kunne mistenkes for å være kommunist.

Et annet uklart spørsmål er hva slags tilbakemelding som ble gitt til Willoch. I 1992 skal han ha sagt til media at påstandene ble kontrollert godt nok av Sjaastad⁵. Willoch er dannet og ville aldri ha kritisert en tidligere regjeringskollega åpent, men ville neppe ha uttrykt seg like kategorisk uten et eller annet grunnlag. Han kan være feilsitert. Imidlertid vil alle som har arbeidet sammen med Willoch (Ramm gjorde det på nært hold i Stortinget 1974-1981) kjenne til den wilIoch’ske systematikk. Han holdt nøye orden på sine forespørsler til sine medarbeidere og ville nok etterlyst et svar om intet var kommet. Noe må således Sjaastad ha svart Willoch, som fikk ham til å slå seg til ro. Det er vanskelig å tenke seg at Willoch ville akseptert kun en orientering om at Sjaastad hadde spurt Johansen, fått hans forsikring om at han var snill gutt og ikke mistenkt for å være utenlandsk agent, og gitt seg med det.

Har Sjaastad gitt en korrekt tilbakemelding til Willoch?

Det virker klart at det aldri ble gitt noen generell orientering til statsrådene. Flere av statsrådene i Willoch regjeringen (ihvertfall Heløe, Rettedal, Sellæg) hadde senere opplevelser som gjorde at de fikk mistanker om avlytting. Noen av dem snakket sammen om det, iflg Heløe (se kap. 21.37). Hvis de var blitt orienten om offiserenes advarsel allerede i 1982 ville deres egne meldinger kommet i tillegg, og det ville helt sikkert blitt en mye større sak, der det også ville kommet opp at det var samme mistanker i regjeringene Borten og Korvald.

Jo flere helt uavhengige mistanker om avlytting, jo «sykere» måtte jo nå de to offiserene være. Diskrediteringen av dem har fortsatt til den dag i dag, jfr. Jacobsen (kap. 24.1 1). De må nå få oppreisning.

Samtidig venter vi på å få besvart endel spørsmål: Hvorfor kontaktet ikke Sjaastad Forsvarssjefen? Hvorfor kontaktet han ikke E-sjefen? Nygaard Haug-utvalget konstaterer at anklagene (av Sjaastad) ikke ble tatt alvorlig. Hvorfor?