24.11.3.1 Sjaastad og Gardermoen

I 1988 stemte Stortinget med knapt flertall for å velge Hurum som lokaliseringssted for ny hovedflyplass. Ap-regjeringens forslag om Gardermoen ble nedstemt ved hjelp av en håndfull utbrytere fra Ap. Disse ble grundig utskjelt av Ap-ledelsen til tross for tradisjonen om at representanter kan følge lokalpartiet i lokaliseringssaker. Ap hadde knyttet stor prestisje til Gardermoen og mislikte flertallsvedtaket sterkt. I Aps beretning for 1987-88 heter det knapt¹:

«Regjeringen foreslo å bygge ny hovedflyplass på Gardermoen for Østlands-området Stortingsflertallet gikk imidlertid inn for Hurum. Regjeringen har fulgt opp vedtaket ved å starte planarbeidet for å forberede bygging av ny hovedflyplass på Hurum.»

Uventet og ubehagelig for stortingsflertallet dukket det etterhvert opp en ny rapport om værforholdene på Hurum, den såkalte Hafnor-rapporten (om alle sidene ved Hurum-saken, se Wiborg-saken, kap. 21.13). I første omgang er derved Hurum skutt ned. Syse-regjeringen foreslo i 1990 at man skulle utrede delt løsning Gardermoen/Fornebo, men dette ble nedstemt i Stortinget, som åpnet pånytt for Gardermoen-utbygging.

Men 8. mai 1992 – samme dag som Regjeringen la frem sitt forslag om Gardermoen-utbygging for Stortinget – leverte sivilingeniør Jan Wiborg sin rapport om at Hurum-målingene var systematisk forfalsket. Det kom også en rekke andre henvendelser som var kritiske til målingene. Det heter i Høyres Håndbok²

«Stortinget mottok i sakens anledning også brev fra Norsk Flygerforbund, Norsk Flygelederforening, Luftfartens Funksjonærforening og Norsk Kabinforening. Høyre fant at kritikken mot værmålingene etterhvert var blitt så omfattende at partiet henvendte seg til Presidentskapet, i brev av 12. mai 1992, og ba Presidentskapet vurdere å initiere en uavhengig granskning av værmålingene. Samtidig fremmet Fremskrittspartiet i Stortinget et konkret forslag om at stortinget selv nedsatte en granskningskomité.

Presidentskapet valgte å oversende til samferdselskomiteen alle henvendelser i denne saken, under komitébehandlingen tok Høyre til orde for at man ikke burde realitetsbehandle Fremskrittspartiets forslag før det forelå en ekspertvurdering av Wiborgs rapport. Komitéens flertall, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, samlet seg om å kreve at Regjeringen får foretatt en uhildet, faglig gjennomgang av kvaliteten på værmålingene. Komiteen gikk svært langt i å spesifisere overfor Regjeringen at man forutsatte bruk av uavhengige eksperter og at Regjeringen informerte Stortinget snarest mulig om resultatet av en slik granskning.»

Vi merker oss først at Wiborg ikke bare var kritisk til værrapportene, han hevdet sågar at de var forfalsket av Ap-regjeringens underordnede ledd. Her er – i beste fall – et nytt eksempel på Stortingets naivitet. Man lar Ap granske seg selv i troen på at norsk politikk bare dreier seg om ulike meninger og at alle partier er ærlige nok til å gjøre sin egen skittentøyvask. Naturligvis skulle man gransket parlamentarisk – uansett forslagsstiller! Men Høyre tok til orde for å utsette dette forslaget i påvente av en ekspertvurdering – fra Regjeringen!

Høyres fraksjonsleder var Anders C. Sjaastad.

17. juni 1992 utnevnte Ap-regjeringen Rakel Surlien til formann for en tremannskommisjon (de to andre var rene tekniske eksperter) som skulle vurdere Jan Wiborgs rapport³. Surlien var som Sp-medlem og tidligere statsråd i Willoch-regjeringen tilsynelatende et troverdig valg. I realiteten hadde hun gjennom flere år vært systematisk dyrket av Aps ulike systemer (se kap. 24.12). Med den enorme prestisje Regjeringen satset på Gardermoen var det opplagt at denne posisjonen måtte besettes med en person som minst ville være velvillig innstilt til Regjeringens syn og tolke mest mulig tvil i deres retning. Vi holder det som mer sannsynlig at oppgaven var enda klarere: Å få undertrykket Wiborgs konklusjoner gjennom en dekkaksjon.

Det blir jo helt tydelig ved at Regjeringen tok sjansen på å presse Stortinget til å gjøre vedtak før den ble avgitt⁴. Tror noen Regjeringen tok sjansen på dette hvis den fryktet motsatt konklusjon fra Surlien?

Og hvordan kunne Høyre, som hadde presset slik på for å få denne granskningen, gå med på å realitetsbehandle Gardermoen mens det fortsatt var muligheter for at Wiborg hadde rett og Hurum-vedtaket derved burde stå ved lag? Men det gjorde partiet – trolig på basis av råd fra Anders C. Sjaastad.

Høyre gikk nå inn for å få utredet hovedflyplass på Hobøl. Ap ville ha Gardermoen, og mellompartiene «delt løsning». Ap klarte nå å skremme Høyre til likevel å stemme for Gardermoen i første voteringsrunde fordi Ap selv truet med å stemme for «delt løsning» hvis Gardermoen falt. Det ble ingen ærefull utgang på hovedflyplass-saken for Høyre.

Alle viktige beslutninger om Høyres opptreden i Stortinget tas selvsagt av hele stortingsgruppen. At Høyre som i 1988 hadde seiret med Hurum, i 1992 kom så elendig ut med Gardermoen og egen snuoperasjon, selv om ny seier for Hurum og et fryktelig slag mot Ap høyst sannsynlig lå åpent tilgjengelig i Wiborg-rapporten, er imidlertid en sørgelig historie. Wiborg har etterlatt seg papirer der han er forbauset over hvor negativ han oppfattet Sjaastad. Uten å trekke de sterkeste konklusjonene i denne saken, tror vi Høyre gjør klokt i å kikke litt i styre- og gruppeprotokollene for å revurdere de rådene man fikk fra sin fraksjonsleder.