24.1 Maktarrogansen – det ytre kjennetegn

«Maktarroganse» er blitt et sentralt tema i norsk politikk. Vi siterer stortingsrepresentant Lars Sponheim (V)¹

«Med Arbeiderpartiets maktarroganse, der de bruker makten for å beholde makten, har Norge aldri vært nærmere adelskapet enn idag.»

Så langt kan vi vel si at det dekker

• Arbeiderpartiets åpenbare praksis med å plassere egne partifeller i alle mulige posisjoner i forvaltningen og gjerne andre maktposisjoner
• Arbeiderpartiets overbevisning om at regjeringsmakten er forbeholdt dem for uoverskuelig fremtid fordi opposisjonen er maktesløs og bare bjeffer, ikke en gang i takt, og langt mindre biter!
• Arbeiderpartiets lett skjulte oppfatning om at det også er godt for samfunnet, for det er bare Ap som er egnet til å styre landet likevel
• Arbeiderpartiets tendens til bare å trekke på skuldrene når de tas «med buksa nede» og erte opposisjonen med uttalelser som like gjerne kunne vært «går det så går det, og det går hver gang, fordi dere er så maktesløse»
• Arbeiderpartiets generelle syn på Stortinget som et sekundært arbeidsfelt, en «målgruppe» blant mange andre som man kanskje må ta med i en prosess, men like gjerne kan utelate eller manipulere for å få til det man ønsker, et sandpåstrøingsorgan etter at «makta» har talt (se kap. 8.5)
• I det aller siste ser det ut til at det går opp for alle oss andre at Ap ikke bare setter inn sine folk for å være snill med dem, men også for at de skal levere. Vi må regne med at de fleste partiutnevnte inngår i et uformelt nettverk der opplysninger sklir uhindret på lukkede kanaler, de som er i posisjon sørger for å rekruttere flere og alle gjør så godt de kan for å styrke Aps sak.
• Partiets mottakelse av Høyres bok om Aps maktmisbruk er i seg selv et eksempel på maktarroganse. Typisk var partisekretær Dag Terje Andersen (den «nye» Jagland) som i Dagbladet² avviste det hele med at det var «skittkasting» og den håpløst anti-intellektuelle uttalelsen: «Politikk dreier seg om å utøve makt. Hvorfor i all verden kjemper alle partier om makt hvis det ikke er for å bruke den?» Han vet selvsagt meget godt at det er forskjell på å bruke makt og å misbruke makt i en rettsstat der det finnes spilleregler som også makthaverne ventes å respektere og dessuten en god del anstendighetsgrenser. Når Ap rett og slett ikke gidder å diskutere om det foreligger misbruk er dette maktarroganse. At de ser ut til å slippe unna med det er enda verre.

Med denne boken håper vi å få lagt til to punkter på listen:

• Det er ingen forskjell mellom den maktarrogansen man ser i full offentlighet og den som kommer til uttrykk innenfor det hemmelige Norge. Det gjelder utnevnelser, nettverk og krav om leveranser, og har i virkeligheten vært slik i nesten hele etterkrigstiden. Og hvorfor skulle det ikke være slik? Hvorfor skulle man ikke i det hemmelige Norge gjøre det man kan gjøre nesten uten risiko for å bli oppdaget, når man så glatt gjør det der man helt sikkert blir oppdaget?
• Maktarrogansen er et vitnesbyrd om partiets bevissthet om sin samlede makt – også den som utøves i hemmelighet. Den er derfor et ytre kjennetegn på «den fjerde tjeneste»

La oss nevne noen få eksempler på maktarrogansen i den åpne sektor:

• Krav fra Statsministerens kontor sommeren 1995 om at embetsverket bidrar til Aps valgkamp (vi har vært detaljert inne på denne saken i kap. 24.9.3.)
• Manipulering med brevjournaler og dermed på hvem som blir informert: Klassekampen skrev som kommentar til foregående sak at forvaltningen «unntar alt for mye av den registrerte korrespondanse fra offentlig innsyn – de siste årenes avsløringer kan tyde på at dette er et lite problem i forhold til all den korrespondansen som overhode ikke registreres»³. Avisen tenker nok her på Ronald Bye’s problemer med å få brev frem til Gro Harlem Brundtland (se kap. 8.19) og på den nye saken der embetsverkets fremgravde valgkamp opplysninger bare skulle kunne «offentliggjøres» på Youngstorget …
• Molandsaken er godt nok kjent; la oss bare konstatere at Odd Einar Dørum (V) karakteriserte den som «et foreløpig høydepunkt i en serie plasseringer av sine egne i viktige statsembeter»⁴. Selv Aftenposten, som ikke i utide kritiserer regjeringspartiet, skrev: «… det bør være grenser for hvor arrogant det er mulig å opptre overfor det som ubestridelig er et flertall nasjonalforsamlingen. Stortingets flertall kan ikke finne seg i å bli hånet av regjeringspartiets leder i en sak hvor hele opposisjonen står samlet om å kreve selvkritikk fra Aps side. Dersom stortingsflertallet aksepterer Thorbjørn Jaglands fremferd, er det knapt grenser for noe lenger.»⁵ Jagland hadde da sagt noe slikt som at kritikken mot Finansministeren i Moland-saken var av ren surhet og misunnelighet over hans vellykkede økonomiske politikk.
• Tre tidligere Ap-statsråder sitter som departementsråder: Arne Øien i Finansdepartementet, Ulf Sand i Kommunaldepartementet og Eldrid Nordbø i Sosialdepartementet. Per Harald Grue i Landbruksdepartementet var personlig sekretær i Brattelis regjering. Anne Kari L. Hasle i Barne- og familiedepartementet har hatt tillitsverv i Oslo Ap, dvs. tilsammen 5 med åpenbar Ap-tilknytning. Kun én departementsråd har klar tilknytning til et annet parti og nok en kan antas å ha det. Vi har ikke tellet ekspedisjonssjefer.
• Ihvertfall følgende 19 sentrale statsinstitusjoner o.l. er ledet av erklærte Ap-folk: Arbeidsdirektoratet, Arbeidstilsynet, Statens Forurensningstilsyn, Forbrukerrådet, Likestillingsrådet, Folketrygdfondet, Kredittilsynet, Statistisk Sentralbyrå, Direktoratet for sivilt beredskap, NRK, Statoil, Telenor (tidl. Televerket), Norges Bank Statkonsult, Oljedirektoratet (ikke tiltrådt), Statkraft, Postverket, Trygderetten, NORAD og Statens Nærings- og Distriktsutbyggingsfond.
• Bruk av dette formidable apparatet i forberedelse og gjennomføring av de saker man ønsker, samtidig som Stortinget betraktes som et sandpåstrøingsorgan som man kanskje må ha med seg i endel saker, men ellers bare som en av mange målgrupper man ikke behøver å ta så mye hensyn til eller like gjerne kan ignorere, jfr. de mange industrisaker, oppbyggingen av Statoil, behandlingen av bankkrisen osv osv
• Partiansettelser skjer også i stor grad på kommunenivå. Stortingsrepresentant Tore A Liltvedt (H) har redegjort for personlige erfaringer fra Sørlandet⁶: «Det er meget tett samarbeid mellom f.eks. Kommuneforbundet og Ap på kommuneplan. Her styres mange ansettelser og lokale lønnstillegg … Det er et meget velutviklet belønnings- og straffesystem innen mange kommuner … Alle visste at uten «boka» var sannsynligheten for å få arbeid innen det offentlige så godt som null …» Noen som kjenner seg igjen? F.eks. i Trondheim, der ryktene sier at alle kommunaldirektørene nærmest måtte melde seg inn i Ap? Slike forhold finnes overalt i landet.

Poenget er at den «synlige» maktarrogansen (som diskuteres mest), og som vi har gitt smakebiter på foran, og den «usynlige» i form av det vi har valgt å kalle «den fjerde tjeneste», i virkeligheten er to sider av samme sak. Det er ikke ett Ap-nettverk i departementer, justisvesen osv. og et annet i de hemmelige tjenestene. Det er bare ulike deler av akkurat samme nettverk. Det er derfor man ser at misligheter og kriminalitet som kan spores i retning av de hemmelige tjenester bare dekkes til – av nettverkskolleger i andre grener av systemet. Men hver enkelt behøver ikke vite om tilknytningen.

Vi regner med at personer i de mer åpne deler av systemet, i den grad de kjenner de lukkede, ser på de siste med en blanding av ærefrykt, vanlig frykt, respekt og beundring for disse delenes handlekraft, kynisme og manglende respekt for formaliteter, regler, konvensjoner og bindinger – omtrent slik datiden må ha sett på Gjest Baardsen eller Robin Hood, og nåtiden ser på Mossads dristige, og oftest helt ulovlige aksjoner. «Det er guttene sine, det.» «Glad jeg ikke er motstanderen deres.» Osv. Men de ser nok på dem fra avstand. At de selv kan bli trukket inn i koordinert aksjon med det hemmelige, vet bare noen få.

Partikulturen i det synlige Ap-systemet og kulturen i det usynlige nettverket er nemlig to grener som nedstammer fra samme kilde, nemlig Aps handlekraft- og hensiktsmessighetstenkning fra etterkrigsårene, krigens krav som ble ført videre i det sivile samfunn, etterhvert avdempet der man fikk brede kontaktflater men bibeholdt og dyrket de hemmelige kanalene, jfr. drøftelsen om dette i kap. 8, og ikke minst observasjonene fra tidligere stortingspresidents Guttorm Hansen (A) gjengitt der. Vi minner om at han bl.a. pekte på:

• At det var Nygaardsvolds tendens til å behandle saker parlamentarisk som førte til at han ble skiftet ut med mer handlekraftige menn
• At Haakon Lie hadde uttalt at «de oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»
• At «mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget.»
• At han selv ble spesielt opptatt av Stortingets plass da han i 1963-65 «så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet»
• At dersom Stortinget «svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget»

For vår del konstaterer vi at den kultur som selv Aps egen stortingspresident reagerer mot som nærmest ukonstitusjonell og udemokratisk helt opp i vår tid, avslepet gjennom mange tiårs deltakelse i dette systemet, likevel lever videre i Aps bakrom og subsystemer. «Den fjerde tjeneste», som for noen av Aps frontfigurer er en høyst velkommen og anvendbar realitet, for andre kanskje en fortrengt mistanke og for atter andre et tilbakevendende mareritt som man intenst håper man kan tvinge tilbake på plass til underbevisstheten, uten å måtte svare for den i den virkelige verden. (Kanskje slik som Kjell Borgen? – som slo seg fortvilet til pannen da marerittet på nytt ble bragt frem i justiskomitéen, se kap. 14.1).

For den første gruppen er det også vissheten om at man har et slikt system – selv om bare få kjenner omfanget og detaljene – som skaper den selvsikkerhet som igjen gir grunnlag for arrogansen. Enkelte vet meget godt at man får eller kan påkalle ekstraordinær hjelp mot ubehagelige motstandere, som om nødvendig kan «nulles ut» fra trusselbildet.

Men det er sikkert nødvendige regler for «need to know». De fleste i det «hemmelige i det ikke-hemmelige» er sikkert uvitende om det «hemmelige i det hemmelige».