23.9 Skauge forsto meget mer

Stortinget kunne ikke ventet at utviklingen i Lund-kommisjonen skulle ta denne vendingen. Når det først blir kjent hvor forkjært Lund-kommisjonen har arbeidet, vil det sikkert bli forsøkt snudd til kritikk mot flertallet i Stortinget. Men de gjorde så godt de kunne. De kunne ikke forutse den kombinasjonen av naivitet og dumhet på den ene siden og planlagt, provokativ virksomhet på den annen som kombinert har gitt så gale resultater.

Det kan bevises ved å se på den andre kommisjonen som ble nedsatt på bakgrunn av justiskomiteens innsats i juni 1993. Den såkalte Skauge-kommisjonen ble nedsatt «av regjeringen i samråd med Stortinget v/presidentskapet»1 (i praksis 5 oppnevnt av Regjeringen og 6 oppnevnt av Stortinget) for

«å utrede og klargjøre de spørsmål som etableringen av et slikt felles kontrollutvalg reiser, herunder instruks og eventuelle avgrensninger av tjenesten og forholdet mellom regjering og Storting.»

Kommisjonens formann var tidligere stortingsrepresentant Arne Skauge (H).

Det var da allerede vedtatt at det nye kontrollutvalg skulle føre kontroll med alle de tre tjenestene, og at det skulle oppnevnes av Stortinget. Vi skal ikke gå inn på utvalgets vurderinger og konklusjoner forøvrig, bare gjengi noen av utvalgets betraktninger omkring sitt mandat. Disse er så fornuftige at det kanskje kunne ha hjulpet Lund om han hadde lest dem. Men det kan han ikke ha gjort, selv om innstillingen ble fremlagt så tidlig som 7. februar 1994.

I motsetning til Lund-kommisjonen hadde Skauge-kommisjonen klart for seg hvilke virkelige saker som hadde opptatt Stortinget i forbindelse med oppnevnelsen:

«Årsaken lå bl.a. i en del kontroversielle saker kontrollutvalget hadde behandlet, særlig ‘Mossad-saken’, se St.meld. nr. 22 og 65 (1991-92), og ‘Setsaas/Ramm’-saken. Samtidig behandlet forsvarskomiteen spørsmål oppstått omkring etterretningstjenesten og dens forhold til det politiske miljø. Utspring for dette var bl.a. utsagn i boken ‘Vi som styrer Norge’. Det vises herom til Innst. S. nr. 101 (1992-93) fra forsvarskomitéen.

Kommisjonen oppfatter justiskomiteens tilråding som resultat av en samordning av disse to politiske forløp …

Kommisjonen anser stortingsvedtaket som sitt egentlige mandat»

Dette var et godt utgangspunkt. Som gammel parlamentariker har Arne Skauge – godt hjulpet av andre solide kommisjonsmedlemmer som Svein Alsaker (KRF), Johan Buttedahl (SP) og Arent M. Henriksen (SV) forsto Skauge at hans kommisjon ikke skulle begynne på noe nullpunkt, men sørge for å omsette Stortingets vilje i praksis. Det hadde vært lurt av Lund å begynne med også.

Videre skriver Skauge-kommisjonen:

«I forhold til mandatet oppfatter kommisjonen uttrykket ‘de hemmelige tjenestene’ som et funksjonelt begrep, ikke som et organisatorisk. Kommisjonen kan følgelig ikke avgrense sitt arbeid til virksomheten i tjenestenes organiserte ledd. Behovet for kontroll med etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingsvirksomhet i politiet og forsvaret i sin helhet må vurderes. Kommisjonen må ta hensyn til at slik virksomhet eller bistand til det også blir utøvet i andre deler av forvaltningen og i statlig virksomhet som Televerket og Postverket. I en viss utstrekning utøves det også beslektet virksomhet i privat sektor, f.eks. i sikkerhetsorganer i næringslivet. Kommisjonens synsvinkel blir noe videre enn den tradisjonelt faglige. Den vil bl.a. omfatte taktisk etterretning og sikring med militære feltavdelinger.

Kommisjonen ser det som sin oppgave å klarlegge kontrollbegrepet og vurdere hvilke former for kontroll som skal utøves.»

Dette representerer en meget viktig erkjennelse. Man kan nærmest lese mellom linjene at Skauge-kommisjonen forstår at det som skal kontrolleres er hva slags uoffisielle kommunikasjons- og kommandolinjer som går alle veier rundt i det offentlige system og deler av det private – «den fjerde tjeneste». Kanskje har de også forstått at en ikke uvesentlig del av virksomheten drives helt utenfor alle «organiserte ledd», dvs. i dekkfirmaer av enmannstypen eller Norasonde-typen, eller via mellomledd?

De har ihvertfall forstått at Lunds «holistiske» tilnærmingsmåte ikke holder. Skal «den fjerde tjeneste» avsløres – eller hindres gjenoppbygget i fremtiden – må kontrollbegrepet utvides tilsvarende. Skal man hindre at deler POT får andre sjefer enn de organisatoriske holder det ikke å ta en telefon til Iver Frigaard eller kikke litt i arkivene i Politihusets toppetasje mellom kaffekoppene. Skal man hindre at Televerkets teknikere brukes til ulovlig avlytting, må man begynne med fotfolket som installerer avlyttingsutstyret. Og skal man avsløre E-tjenestens vidtstrakte nettverk, må man stå opp tidlig om morgenen og nøste opp sporene fra der man finner dem i terrenget.

Forskjellen mellom Skauge og Lund er at Skauge og hans viktigste kommisjonskolleger har levet med og i Stortinget og dermed oppfattet tilstrekkelig av den virkelighet stortingsrepresentantene er blitt eksponert for, mens Lund gikk rett inn i oppgaven fra en pyntet og polert verden i justisvesenet, intetanende om de ulver som sto klar til å ødelegge for ham.

1 Opplysninger og sitater under dette delkapittel fra NOU 1994:4 «Kontrollen med de hemmelige tjenester».