23.12 Kommisjonsmedlemmenes habilitetsforhold

Hvorfor var Lund-kommisjonen så redd for å ta i vårt materiale – og jobbe sammen med oss på en seriøs måte, som vi hele tiden hadde bedt om? Hvorfor måtte den dekke seg bak en tøvete byråkratisk regel funnet på av Edvard Dahl når Kommisjonen ellers kunne iverksette de mest omfattende prosesser for å skaffe seg hva den ønsket, selv (tvilsomt) upubliserte rånotater i forskeres eie? Dette ønsket vi svar på. Da måtte vi gå Kommisjonens medlemmer litt nærmere i sømmene.

Med det mener vi først og fremst å undersøke deres habilitet. Dette er et forhold som ofte blir lite påaktet, og når det blir påaktet, ofte misforstått i Norge.

Vi skal ikke utgi oss for eksperter på habilitetsteori, men finner det likevel riktig å knytte noen raske kommentarer til hva vi for vår del oppfatter som rimelige avgrensninger ut fra et lekmannsskjønn, på noen få områder:

La oss først slå fast at det ikke er noen anklage om noe kritikkverdig å fastslå at en person er inhabil. Det som ligger til grunn for inhabiliteten kan være kritikkverdig, og det kan være kritikkverdig at man ikke selv holder seg unna når man burde forstått man var inhabil, men det er andre spørsmål.

Inhabiltet oppstår når det ikke kan utelukkes at personens bakgrunn, arbeidsforhold, familieforhold e.I. er av en slik karakter at man kan ha en annen, sterkere særinteresse enn den som skal ivaretas i den aktuelle posisjonen. Det kan gjerne ha sannsynligheten mot seg, men det endrer ikke noe så lenge det gjenstår en mulighet. Man må være særlig på vakt når inhabilitetstemaet er skjult eller dårlig kjent.

Men man må også være varsom, slik at man ikke går så langt at fagkompetanse utløser inhabilitet. Fagkompetanse hører ofte sammen med bestemte yrker, og i vårt samfunn er bestemte yrkesgrupper ofte oppe til behandling. Habilitetshensyn må ikke medføre at den fagkompetanse som hører til yrket ikke blir tilgjengelig i sammenhenger der dette yrkets eller næringsgrens forhold vurderes. Noen ganger settes også offentlige utvalg etc. sammen slik at det nettopp er interessegruppene som skal representeres. Da er det på en måte slik at den mest inhabile nettopp er mest habil, fordi det er klart og tydelig at det er særinteressen som skal frem.

Det er således ikke automatisk slik at en bonde er inhabil til å sitte i landbrukskomitéen i Stortinget, eller at en som har en far som er fisker ikke kan være ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet. Men begge bør fratre hvis saksbehandlingen kommer for tett inn på egne eller familiemedlemmers særinteresser.

Man må gjerne være komponist og likevel sitte i juryen for «Melodi Grand Prix». Men hvis man selv, en nær slektning eller en nær venn kan tenkes å være deltaker, f.eks. anonymt, må man ut av juryen.

I Granskningskommisjoner må man være særlig varsom. Her ligger det i sakens natur at det foreligger usikkerhet – ellers trengte man ingen granskning. Personer som på forhånd har inntatt sterke standpunkter til realiteten må betraktes som inhabile selv om de ellers ikke har særinteresser, fordi de er forutinntatt. Dette praktiseres daglig ved utskytning av jurymedlemmer. Det samme gjelder personer som kan komme i en eller annen forlegenhet eller knipe hvis granskningen viser seg å lede i retning av en bestemt, på forhånd ikke utelukkbar, løsning. En person som har tillitsverv i Naturvernforbundet eller er ansatt i et oljeselskap bør således normalt ikke sitte i en kommisjon som skal vurdere virkningene av bruk av fossile brensler på klimaet, selv om begges syn er helt akseptable og lovlige – med mindre det nettopp er derfor de er med, og da helst begge.

Lund-kommisjonen skal granske de hemmelige tjenestene, etter et meget vidt mandat der det skal undersøkes misbruk av disse eller misgjerninger ved disse i regi av eller overfor andre. Stortinget har gjort det klart at justisvesenets mulige medvirkning til å dekke over for de hemmelige tjenestene eller deler av disse er granskningstema. Er da alle i justisvesenet inhabile? Er alle som er i eller har vært i en av de hemmelige tjenestene inhabile?

Det vil vi ikke hevde. Det ville vært nettopp å utelukke fagkompetanse som må være med. Men begge disse yrkestilknytninger gjør at det opplagt ville vært riktig å reise spørsmålet og få det diskutert åpent i hvert enkelt tilfelle.

Hvis det på forhånd var klart at en jurist eller etterretningsperson hadde spesielle tilknytninger til spesielle forhold eller personer som man kunne regne med ville kunne bli forholdsvis sentrale tema under granskningen, ville inhabilitet foreligge. Hvis slike situasjoner skulle oppstå underveis, burde medlemmet fratre helt eller delvis. Til syvende og sist blir det et skjønnsspørsmål, der skjønnet bør falle i retning av inhabilitet jo mindre kjent og uavklart tilknytningen og forholdet måtte være. Et forhold som er gjennomdiskutert, avklart og velkjent er et mindre problem.

Vi syntes det var riktig å presisere dette, fordi vi er kommet til at det for enkelte av Lund-kommisjonens medlemmer foreligger bakgrunnsforhold som betinger inhabilitet eller mulighet for forutinntatthet. Vi ønsker ikke på noen måte på denne måten å mistenkeliggjøre eller oppfattes slik at vi fremsetter påstander. Et habilitetstema er det stikk motsatte av en straffesak: I en straffesak må skyldtema bevises over enhver rimelig tvil, dvs. i praksis regnes som den eneste mulighet. I en habilitetssak er det nok at det aktuelle tema finnes som en av mange muligheter.