Vi kommer så til kommisjonsmedlem, professor Berge Furre. Furre er historiker og blant de grunnleggende medlemmer av SF, senere SV. Han var opprinnelig medlem av Arbeiderpartiet, der han tilhørte den såkalte Orienterings-fløyen som var kjernen i partiets venstrefløy og som motarbeidet partiets linje i utenriks- og sikkerhetspolitikken. I 1961 ble han og hele Orienterings-kretsen ekskludert fra Ap. Dette var utgangspunktet for dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), der han var partisekretær fra starten i 1961 til 1964. Han var også sentralstyremedlem helt fra begynnelsen, og satt kontinuerlig i SF’s og senere SV’s toppledelse helt frem til 1985: Sentralstyremedlem SF 1961-71; nestleder SF 1971-76; leder SV 1976-83 og sentralstyremedlem SV 1983-85. Han representerte SV på Stortinget i perioden 1973-77.

Berge Furre er det eneste medlem av Lund-kommisjonen som er blitt offentlig omdiskutert pga mangel på habilitet.

Saken ble tatt opp av Haakon Lie i et brev til Stortinget¹, offentliggjort i Aftenposten 8. oktober 1994, der Lie viste til at Furre brøt sin taushetsplikt som stortingsrepresentant ved å lekke informasjon om navigasjonssystemet Loran C. Det ble da reist krav om riksrettstiltale, men dette ble avvist av Odelstinget med 4 stemmers overvekt. Avvisningen hadde ikke sammenheng med realitetene i saken som var innrømmet, men slik at Furre mente det var berettiget å informere fordi Loran C-saken opprinnelig hadde vært ulovlig behandlet. Flertallet valgte imidlertid å avstå fra tiltale, mest fordi man ikke ville sette i gang det store riksretts-apparatet. Lie kritiserte også Furre for hans befatning med den såkalte «listesaken» i 1977, da han støttet «listeføreren» Ivar Johansen.

Vi er faktisk helt enig med Haakon Lie, allerede på disse premissene. Berge Furre har engasjert seg så sterkt og i beste fall så på grensen av det lovlige i forhold til overvåkingsmaterien at det er all grunn til å tro at han bærer på sterke følelsesmessige oppfatninger og engasjementer som kan være egnet til å forkludre hans rolle i granskningen. Det kan slå ut på ulike måter, f.eks. ved at han bevisst eller ubevisst vil ønske å granske i spesielle retninger og ligge unna andre retninger, alt fra hva slags forhold han venter/frykter å avdekke og hvordan det vil virke inn på ham selv, kolleger og motstandere. Vi mener enhver form for forutinntatthet eller mulighet for spesialinteresser bør unngås.

Kommisjonsleder Ketil Lund så imidlertid ingen problemer og avviste å vurdere Furres habilitet².

Det gjorde imidlertid en av Furres historikerkolleger, dr. philos. Helge Pharo ved Universitetet i Oslo³:

«Haakon Lie har et poeng i at Berge Furre er tidligere formann i Sosialistisk venstreparti, vanskelighetene med en nøktern analyse må vel bli spesielt store for en tidligere aktiv politiker som kan komme til å møte sine partifeller i arkivene».

Men en meget alvorlig sak dukket opp i Aftenposten 13. oktober 1994. Over en hel side ble det presentert en artikkel av Trygve Monsen med tittel «Østtyske arkiver kaster lys over SF»⁴. Trygve Monsen er, som mange vet, sønn av Per Monsen, en av grunnleggerne av Ap’s hemmelige tjenester. Foranledningen til artikkelen var at arkivmateriale fra DDR som nå var blitt tilgjengelig omfattet tidligere topphemmelig informasjon om øst-tysk etterretnings forhold til bl.a. norske venstresidepolitikere. Her finnes stoff om Berge Furre:

• Som teologistudent i 1959 på gruppereise i DDR iflg øst-tysk referat: «Her i DDR har vi funnet det nye Tyskland: hvor fascismen, militarismen og imperialismen og krig er tilintetgjort.»
• Gruppens samlede syn: «De hadde fått et sannhetstro bilde av livet og utviklingen i DDR»
• Brev fra Furre noe senere til en øst-tysk redaktør: «Naturligvis kan ikke en slik dyptgripende forvandling skje uten vanskeligheter som man kan kalle ‘tvang’ eller ‘trykk’. Men slike begrep er ikke særlig relevante i denne sammenheng. Heller kunne man stille spørsmålet slik: Hvordan kan man gjennomføre en slik omvandling med et minimum av menneskelige tragedier og lidelser? Hvis man stiller spørsmålet slik faller trolig en sammenligning mellom metodene i DDR og de vestlige landene ut til DDRs fordel.»
• Furre på samme tid sitert i en rapport fra en Stropp, lederen i den østtyske handelsdelegasjonen i Oslo: «Furre og Løfsnes finner det taktisk riktig om man nå vender seg til et antall norske aviser som aldri eller sjelden får utenlandsinvitasjoner, men som likevel har en stor utbredelse og blir godt lest»
• Samme Stropp i rapport fra middag hjemme hos ham 1. juni 1960 med Furre, Løfsnes og Gustavsen: «Gustavsen kom som ventet til å snakke om den kjensgjerning at vi ikke hadde offentligjort noen annonser i Orientering. Jeg forsikret ham om at vi ville endre det. Han ønsker få store fremfor mange små annonser. Han tenker seg annonser til 1000 kroner året.» Stropp nevner annonser for feriereiser i DDR. Stropp skriver at avisen på det daværende tidspunkt hadde annonseinntekter på ca 3000 kroner året og legger til: «Annonsene må utformes slik at de ikke ser ut som støtteannonser.» (Stropp ble utvist fra Norge i 1961.)

I en rammeartikkel ved siden av hovedartikkelen tas det endel forbehold om tolkningen av materialet, bl.a. at rapportøren selvsagt var interessert i å fremstille resultatene av sitt arbeide i best mulig lys. Samtidig legges det imidlertid ikke skjul på at det finnes mer:

«… Arkivet er nå en del av det tyske utenriksdepartementets eiendom, og ble gjenåpnet i sommer. Mappene som omhandler Norge er nokså tynne, men kan gi interessante detaljer om hvordan kommunistene i øst så på Norge og nordmennene.»

Om journalisten er seg dette bevisst eller ikke er underordnet; han må ha hatt kilder: Artikkelen med de avslørende «smakebiter» og meldingen om at det finnes mer, er en klar advarsel til Berge Furre. Tidspunktet (5 dager etter Haakon Lie’s inhabilitetsutspill) er selvsagt ikke tilfeldig.

Etter dette ble Berge Furre inhabil i dobbelt forstand. I tillegg til risikoen for påvirkning pga egne interesser og den gamle Orienterings-gruppens interesser, kommer nå den frykt han må nære for at de som skal granskes, og kan sitte med mer kompromitterende materiale om ham, følger med hans virke i Kommisjonen og når som helst kan bruke det de vet til nye straffeekspedisjoner ved at det reiser nye journalister til Bonn for å kikke i mappene.

Vi har fra sikker kilde fått opplyst at det faktisk finnes slikt materiale. Vi er også blitt fortalt hva det gjelder. Siden kilden ikke kan stå frem, er vi avskåret fra å fortelle hva. Men vi er overbevist om at Furre vet – og frykter.

Verdens Gang påpekte en tredje side av saken⁵:

«Vi kjenner ikke til at Furre er blitt legalt overvåket av våre hemmelige tjenester. Men han hadde kontakter som den gang kunne gi grunnlag for slik overvåking. Dette gir i seg selv grunn til å reise spørsmål om hans habilitet til å granske de hemmelige tjenesters aktivitet.»

Med andre ord: Hva har norske overvåkere på Furre som kan benyttes på samme måte?

Nå skal vi være de siste til å si at overvåkerne skal kunne kvitte seg med ubehagelige granskere bare ved å iverksette overvåking av dem og lekke dette slik at de blir inhabile på det grunnlag. Hadde vi f.eks. opplevet Berge Furre som en sterk og klar pådriver for å få oppklart løpende kriminalitet, skulle vi gjerne blåst av både Stropp, Lie, Aftenpost og VG. Men det er ikke akkurat slike signaler han sender ut som medlem av Kommisjonen. De gangene han har uttalt seg, har det vært mot å granske og for å bagatellisere:

• Flere ganger har han etterplapret overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og andre som avskriver rapporter om romavlytting via telefon som spøkefugler, amatører, utlendinger og alt annet enn norske tjenester (se kap. ….). Ikke særlig professoralt!
• Han har offentlig uttalt at «Lillehammer-saken ligger utenfor Lund-kommisjonens mandat»⁶. Hvis det er riktig at Lund-kommisjonen mener det, er det intet mindre enn en kjempeskandale!
• Toppen kom da han i forbindelse med vår sak og «den fjerde tjeneste» uttalte til en annen person i vår gruppe at Lund-kommisjonens mandat bare omfattet de tre kjente tjenestene⁷!
• I samme samtale sa han at Kommisjonen ikke burde engasjere seg i Setsaas/Ramm-saken, fordi han «ikke hadde noen grunn til ikke å stole på Dahl», men innrømmet ikke å ha kjennskap til saken, ikke å ha oversikt over hva Dahl-gruppen hadde oversendt og ikke å kjenne til omstendighetene rundt oppnevnelsen av Dahl-gruppen
• I samme samtale bortforklarte han alle andre av de observasjoner han ble orientert om som «naturlig forklaring», «spøk», «vanskelig å tro» eller «tilfeldigheter»
• I samme samtale avskrev han overfallsforsøket mot Setsaas med «innvandrerbander» – dvs. viser null innsikt i tjenestenes arbeidsformer, psykologisk krigføring, strategi for kriminalisering og om nødvendig voldelige aksjoner