Vi var naturligvis overlykkelige over Stortingets førsteklasses innsats for å få oppnevnt en parlamentarisk kommisjon, og ventet ivrig på å få samarbeide med den.

Så snart det var blitt klart at det ville bli en parlamentarisk granskning, var Setsaas «tilfeldigvis» blitt sagt opp fra fremleiekontrakten med styret i borettslaget på Lindebergåsen¹. Det første vi ønsket å få gjort sammen med Lund-kommisjonen, var å få undersøkt denne leiligheten og helst også naboleilighetene grundig. Men det tok tid før Lund-kommisjonen kom i gang, og Setsaas måtte bli boende på «overtid» med trussel om tvangsutkastelse over seg, for å sikre viktig bevismateriale for Kommisjonen. Vi tok da kontakt med formannen, Ketil Lund, på hans kontor i Høyesterett, nabokontoret til høyesterettsdommer Leif A. Eldring, for å gi ham en foreløpig orientering og forberede en forespørsel om å få gjennomgått denne leiligheten.

Lund var svært forekommende, meget interessert og svært takknemlig for orienteringen². Selvsagt kunne han ikke foregripe Kommisjonens beslutning, men han lovet at vi skulle få legge frem saken for Kommisjonen snarest mulig.

I begynnelsen av mars fikk vi møte hele Kommisjonen³. Det var før de var begynt å planlegge sitt arbeid, så vi forsto meget godt at møtet nå måtte begrenses til den bakgrunn som var nødvendig for å begrunne anmodningen. Møtet varte ca. tre timers tid, og vi følte at Kommisjonen reagerte meget forståelsesfullt. Det eneste som «skurret» var at ett av medlemmene – Regine Ramm Bjerke – syntes å fungere mer som «ekstra-sekretær» enn som medlem: Hun noterte flittig ned hvert eneste ord som ble sagt i konkurranse med møtesekretæren og stilte nesten ingen spørsmål.

I en røykepause fikk vi krystallklare reaksjoner fra Furre og Hovland: De var overbevist om at vi hadde en alvorlig sak – her var alt for mange «tilfeldigheter» – og her måtte det tas affære øyeblikkelig.

Vi var derfor rimelig overrasket over svaret, som kom i brevs form uken etter til Setsaas. undertegnet av Lund selv⁴

«Anmodning om undersøkelser av leilighet i Lindebergåsen 60 C med sikte på å avdekke ulovlig avlytting.

Det vises til møte med Granskningskommisjonen 7. mars 1994 hvor De møtte sammen med Hans Henrik Ramm og begrunnet Deres anmodning om at kommisjonen måtte iverksette undersøkelser i Lindebergåsen 60 C.

Den redegjørelse De ga i møtet inneholder opplysninger av interesse for kommisjonen. Såvidt forstås har De og Hans Henrik Ramm dessuten opplysninger/bevismateriale som verken er kommet til politietterforskernes eller Nygaard Haug-utvalgets kunnskap. Dette materialet er kommisjonen interessert i å få tilgang til så snart som mulig. Kommisjonen vil kontakte Dem i denne anledning.

Når det gjelder spørsmålet om undersøkelse av leiligheten, ga De uttrykk for at påvisning av avlyttingsutstyr i dag neppe er noen reell mulighet, men at undersøkelser vil kunne avdekke spor som viser at avlytting har funnet sted. De spor det dreier seg om er etter Deres oppfatning borehull – idag gjensparklet – hvor det tidligere har vært stavmikrofoner, et støpsel hvor det kan ha sittet avlyttingsutstyr og en strømkrets som går innom leiligheten under Deres. Videre ga De uttrykk for at de nødvendige undersøkelser vil være svært ressurskrevende – De antydet selv beløp i størrelsesorden kr 100.000.- – og at den ekspertise som er påkrevet for å gjennomføre dem etter omstendighetene bare er tilgjengelig i utlandet.

Etter de opplysninger som foreligger antar granskningskommisjonen at det idag er små muligheter for at en undersøkelse av leiligheten vil avdekke spor som kan gi rimelig klare holdepunkter for at avlytting har eller ikke har funnet sted. Det er således ikke grunn til å regne med at undersøkelser vil kunne bringe noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er kommet frem, bl.a. gjennom politietterforskning i saken. Etterforskningen er forøvrig ikke avsluttet.

Hensett til dette og til de meget ressurskrevende undersøkelser det dreier seg om, finner granskningskommisjonen ikke å kunne iverksette de undersøkelser De har anmodet om.»

Dette var et ganske forbløffende svar, særlig i lys av:

• Ramm/Setsaas-saken var en av to navngitte saker som var nevnt blant begrunnelsene for nedsettelse av Lund-kommisjonen under debatten i Stortinget
• Blant de første dokumenter som lå på Kommisjonens bord var gjenpart av dette brevet fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité til oss⁵:

«VEDR SETSAAS/RAMM-SAKEN ‘4. TJENESTE’: Det Vises til brev av 20. Oktober 1993 m/vedlegg som kontroll- og konstitusjonskomiteen har mottatt fra Dem vedr ovennevnte sak.

I den forbindelse kan opplyses at komiteen foreløpig har stilt denne saken ‘bero’. Komitéen ønsker bl.a. først å avvente resultatet av arbeidet til kommisjonen som skal granske påstandene om ulovlig overvåking. Vi antar at Setsaas/Ramm-saken kan bli en del av dette arbeidet. Etter dette vil kontroll- og konstitusjonskomitéen vurdere om denne saken skal tas opp i komitéen til behandling»

Brevet er undertegnet av stortingsrepresentant Petter Thomassen, komiteens leder, og datert 27. januar 1994. Dette er ikke et vanlig oversendelsesbrev som benyttes når man vil kvitte seg med en sak. Da sies det ikke noe om hva mottaker bør gjøre. Når Thomassen spesifikt «antar at saken kan bli en del av dette arbeidet» og varsler ny vurdering i neste runde, er dette en klar oppfordring og meningsytring som ikke kan gjøres sterkere siden Kommisjonen skulle stå fritt innen sitt mandat.

• Kommisjonen hadde fått bevilget 7 millioner kroner, hadde ennå ikke brukt et øre, og kunne når som helst få mer. Lund hadde selv uttalt⁶:

«- Vi har nok av ressurser til å gjøre en god jobb. På årets budsjett står 7 mill kroner og (jeg) ser ikke bort fra at (vi) trenger like mye neste år.»

(Senere har vi konstatert at Lund-kommisjonen ikke nøler med å bruke penger når den skal reise til Nord-Norge for å grave i fortiden, se foran.)

• Noen av de mest sentrale bevismidlene i saken, hvis eksistens allerede var etablert av Lauritzen i møte med en rekke vitner før han ble «snudd», ville umiddelbart gå tapt hvis det ikke ble handlet
• Stortingspresident Grimstad hadde i Stortinget på Kommisjonens vegne sagt bl.a:

«Med det vedtak denne spesialkomitéen inviterer Stortinget til å gjøre idag, håper jeg sannheten omkring disse sakene skal komme frem …

Vi skal så langt det er mulig få sannheten frem. Det er nødvendig av hensyn til dem som har følt at de muligens er blitt overvåket. De har et krav på et svar om det er noe i dette, eller om det ikke er det.»

• Lund og kommisjonen var grundig orientert av oss om vår skepsis til Dahl og at det var høyst tvilsomt om hans etterforskning virkelig «ville fortsette» – etter den «pausen» han var inne i.
• Lund og hans Kommisjon måtte forstå at forholdene ikke var oppdiktet fra Setsaas’ side – for da ville han selvsagt ha flyttet ut på utkastelsesdato og konstatert at bevismidlene var gått tapt på grunn av slapphet og sendrektighet i granskningssystemene

Det ville han i så fall ihvertfall gjort etter dette svaret. Men han fortsatte å «bo» på overtid, selv om flyttelasset var gått, nærmest barrikadert og med løpende utsettelses- og ankekorrespondanse til borettslaget, for å forsøke et fornyet fremstøt. Vi skrev nå nytt brev til Kommisjonen der det bl.a. het⁷:

«Vi finner det likevel høyst påkrevet å ta opp saken pånytt, fordi vi er overbevist om at den beslutning Kommisjonen har tatt er slik at man vil angre sterkt på den senere, etter hvert som Kommisjonen har fått anledning til å sette seg dypere inn i saken …

Vi tillater oss i dette brevet:

– å peke på visse punkter i svarbrevet der vi åpenbart må ha uttalt oss ufullstendig i møtet slik at viktige punkter er misforstått eller uteglemt

– å peke på visse andre punkter der vi har en annen forståelse av forutsetningene for Kommisjonen enn den som kommer til uttrykk i svarbrevet

– å fremsette et nytt forslag som, dersom Kommisjonen finner å ville opprettholde sine budsjettmessige betraktninger, vil kunne gjøre undersøkelsen vesentlig rimeligere enn tidligere antydet

Det er riktig at vi frykter at det meste av det egentlige avlyttingsutstyr innsatt i gulv/tak og vegger fra naboleiligheter er fjernet, bl.a. fordi tidligere etterforskere konsekvent har avslått våre gjentatte anmodninger om å søke etter dette. Et viktig unntak – som vi pekte på under møtet – er den sannsynlige eksistens av en eller flere aktive eller «døde» radiobug(s) inne i leiligheten eller i noen av de gjenværende møbler/elektrisk utstyr eller installasjoner etc. som det ikke har vært mulig å fjerne de siste halvannet år pga. kontinuerlig vakthold i leiligheten.

En viktig grunn til at vi mener slike gjenstander kan finnes er flere observasjoner av mistenkelige kjøretøyer ikke hjemmeværende i området som i lengre tid har stått trafikkfarlig og ulovlig parkert i rundkjøring, flere kjøretøyer endog i ukevis på prøveskilter, uten at borettslagets trafikkansvarlige har besørget fjerning …

Det er også riktig at vi mener man vil kunne finne andre spor, bl.a. i form av gjensparklede borehull som omtalt i brevet. Mulighetene strekker seg imidlertid lenger enn dette. Man vil kunne finne spor etter mikrofoner tilknyttet strøm- eller telefonkabler i forbindelse med stikk- kontakter og/eller konstatere at isolasjon er fjernet i kabler i gulv (mistenkt leilighets tak) ved inngrep fra den mistenkte leilighet Det er videre ikke sikkert at våre observasjoner/analyser er uttømmende og at helt andre spor kan finnes.

Det er således umulig å akseptere brevets konklusjon om at «det i dag er små muligheter for at en undersøkelse av leiligheten vil avdekke spor som kan gi rimelig klare holdepunkter for at avlytting har eller ikke har funnet sted». Etter vår mening er mulighetene svært gode, og antakelig den eneste mulighet Kommisjonen i det hele tatt vil få til å avdekke tekniske bevis.

Det anføres i brevet at det en undersøkelse neppe «vil kunne bringe noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er kommet frem, bl.a. gjennom politietterforskningen i saken». Vi vil gjerne peke på at absolutt alt man måtte få frem vil være nytt i forhold til all tidligere etterforskning med unntak av A/S Sikkerhetskonsulentenes undersøkelser v/herr Trygve Lauritzen, som det dessverre hefter usikkerhet ved …

Hverken Oslo Politikammer, POT, Kontrollutvalget eller Dahl-gruppen har foretatt seg noe som helst for å finne disse spor. Dahl-gruppen har sågar – etter at den tok «pause» – avslått å gripe inn i forbindelse med omfattende utflytting av utstyr fra de to mest sentrale mistenkte leiligheter og dessuten avslått å konstatere sammenfallende oppussing av disse og å undersøke om også dette kunne dreie seg bevisforspillelse.

Vi må meget sterkt få understreke at Kommisjonen ikke må forutsette noe som helst på bakgrunn av tidligere politietterforskning. Selve årsaken til at Stortinget har oppnevnt Deres Kommisjon er jo nettopp at man har funnet politiets og påtalemyndighetens etterforskning påfallende mangelfull og lite troverdig. Dahl-gruppen måtte oppheve Oslo Politikammers henleggelse fordi vi kunne påvise at dette ikke hadde gjort jobben sin. Nå har vi overfor Stortinget påvist at også Dahl-gruppen har unnlatt å forfølge viktige spor og dessuten forsømt seg grovt når det gjelder etterforskning av justisvesenet, hvis besynderlige opptreden også hele tiden har vært blant beveggrunnene for ulike initiativ i Stortinget, senest oppnevnelsen av Kommisjonen. Dette vil utvilsomt kunne bekreftes av de aktuelle representanter. Senest våren 1993 forelå det forslag om egen parlamentarisk granskning av «Setsaas/Ramm-saken» i stortingets justiskomite. Dette utløste Riksadvokatens oppnevnelse av Dahls gruppe.

Vi finner det videre urovekkende at Kommisjonen anfører at «etterforskningen (ikke er) avsluttet» som argument for ikke å utføre bestemte undersøkelser. Dahl-gruppen er pålagt en form for «pause» for å vente på Nygaard Haug-utvalgets arbeide, og er derfor nå fullstendig inaktiv. Den har konsekvent avvist å reagere på en rekke forhold vi har tatt opp med dem under «pausen». Det siste er imidlertid at gruppen likevel skal avslutte sitt arbeide uten å avvente Nygaard Haug-utvalget, dvs. uten å kjenne viktige vitnemål som den selv har innrømmet å ha behov for. Vi er blitt meddelt av Dahl at han nå bare venter på den tekniske rapporten fra SINTEF m fl og at denne ventingen kan ta flere måneder. Dette finner vi også svært forunderlig, fordi disse ekspertene heller ikke har gjort noen som helst undersøkelser. Den avventede rapport kan høyden basere seg på muntlige og skriftlige rapporter om ulike telefonopplevelser, hvorav alle ble presentert for Dahl-gruppen i dens tidlige fase før sommeren 1993.

Vi forstår at Kommisjonen som vi alle ønsker å opptre økonomisk ansvarlig, men forutsetter at Kommisjonen likevel følger sitt mandat, nemlig

«… granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkningstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester skal følges og avklares så langt dette er mulig.»

Vi peker også på at det i innstillingen heter at

«Komiteen vil understreke at kommisjonen til enhver tid kan ta eventuelle lovmessige eller andre hindringer for dens arbeid opp med Stortinget.»

og

«I den utstrekning granskningskommisjonen har behov for kontakt med Stortinget, skjer dette til Stortingets presidentskap».

Det turde være klart at økonomiske begrensninger er blant slike «hindringer» som komiteen her har hatt i tankene.

Vi vil også gjerne peke på at vår sak er blant de få klart identifiserte sakene som Kommisjonen er gjort oppmerksom på av Stortinget. En gjennomgang av stortingsdebatten viser at det ved siden av «Setsaas/Ramm»-saken og Ronald Bye’s avsløringer bare er 1-2 andre saker som det såvidt er henvist til. Det kan også nevnes at «Setsaas/Ramm»-saken er en av to saker som er konkret nevnt i det såkalte Skauge-utvalgets innstilling.

Såvidt vi vet er denne saken også den eneste som er oversendt Kommisjonen fra Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomite.

Årsaken til at vår sak står så sentralt er at dette er den eneste grundig dokumenterte sak som dreier seg om pågående ulovligheter og antakelig den eneste sak som direkte kan medføre full opprulling for det organ som virkelig går inn for grundig etterforskning.

Vi forutsetter at Kommisjonen finner det viktigst å avdekke ulovligheter som fortsatt finner sted, både fordi sporene her er ferske og derfor omfattes av den største risiko for bevisforspillelse, fordi foreldelsesfrister raskt løper ut og fordi det ut fra en almen oppfatning er mer alvorlig jo lenger virksomheten har pågått.

…

Vi har til nå bare truffet Kommisjonen i ca tre timer, og det vil ikke være rart om Kommisjonen ennå ikke har kunnet gjøre seg opp noen mening om vår troverdighet, og derfor hvor store ressurser man vil spandere på basis av våre opplysninger, vi vet imidlertid at det finnes grupperinger som har stort behov for å svekke vår troverdighet, og at disse grupperinger har mulighet for å gjøre dette gjennom personer man ikke har forutsetninger for å stille spørsmålstegn ved.

Vi vil imidlertid peke på at vår troverdighet åpenbart må være høy innenfor det flertall i Stortinget som har presset frem Kommisjonens oppnevnelse og forutsetter at dette må være retningsgivende for Kommisjonen inntil den har dannet seg sin egen oppfatning. Både førstestatsadvokat Edward Dahl og en av hans etterforskere har uavhengig av hverandre bekreftet for oss at Dahl-gruppen ikke har funnet noe galt i de opplysninger vi har fremlagt for Dahl-gruppen. Den aktuelle etterforsker har også bekreftet at Dahl-gruppen kun fant svært positive forhold i bakgrunnen for hver enkelt av oss. Vedkommende vil utvilsomt gjenta dette når han får anledning til å møte Kommisjonen.

Vi er kjent med at førstestatsadvokat Dahl har vært i møte med Kommisjonen, men selvsagt ikke med hva han måtte ha sagt der. …

…

Vi har tidligere redegjort for de enorme praktiske problemer som er knyttet til det fortsatt løpende 24 timers vakthold over leiligheten. Vi kan fortsatt ta ansvar for dette vaktholdet inntil førstkommende onsdag 23. mars klokken 1200, men etter dette tidspunkt vil i praksis enhver gjerningsmann kunne ta seg inn i leiligheten og fjerne, kamuflere eller plante spor ved hjelp av arbeid fra alle tre leilighetene, og dermed kunne gjøre alle senere undersøkelser verdiløse. Som nevnt er vi overbevist om at det vil komme en tid da man vil angre sterkt, dersom en slik utvikling ikke forhindres.

Vi foreslår derfor:

a) Kommisjonen overtar ansvaret for vakthold fra nevnte tidspunkt

b) Det foretas i det minste først bygningstekniske undersøkelser ved norske, habile eksperter, idet slike skulle være lettere å finne i Norge enn «sikre» eksperter innenfor radio/elektronikk. Dette vil bli vesentlig rimeligere enn å hente folk fra utlandet.

c) Etter at de bygningstekniske undersøkelsene er gjennomført, kan man ta standpunkt til om man likevel vil gå videre med utenlandske eksperter innenfor radio/elektronikk.»

Dette syntes vi var gode argumenter, og dessuten foreslo vi en langt billigere løsning. Men det hjalp ikke. Uken etter innkom svar fra Lund der det bl.a. het⁸:

«Jeg viser til Deres brev av 18. mars 1994, hvor De anmoder kommisjonen om å ta saken opp på nytt ved å overta vaktholdet av leiligheten fra 23. mars 1994 og iverksette bygningstekniske undersøkelser med sikte på å avklare nødvendigheten av eventuelt å engasjere utenlandske eksperter.

Deres anmodning er behandlet av granskningskommisjonen. Kommisjonen har ikke funnet at det er fremkommet opplysninger som gir grunnlag for å ta spørsmålet om undersøkelse av leiligheten i Lindebergåsen 60 C opp på nytt …»

Vi var nå helt forbløffet. Vi visste at førstestatsadvokat Dahl hadde vært i Kommisjonen. Det fremgikk også klart av endel formuleringer i Lunds første brev. Hadde Dahl virkelig klart å snakke Lund-kommisjonen rundt? Han, som hadde tatt pause for å overlate E-tjenesten til Nygaard Haug og ikke hadde noen avsluttet sak å legge frem?

Vi kom til at han sikkert hadde gjort et stort nummer av at vi hadde nektet hans tekniske spesialister adgang til våre eiendommer. Når vi nektet de undersøkelser vi hadde mast om å få gjort, var det sikkert bare oppspinn. Men han hadde sikkert ikke forklart omstendighetene:

• Da ekspertene kom, var vi allerede temmelig sikre på at Dahls arbeide var en dekkaksjon.
• Derfor hadde vi i god tid varslet om at vi ville kjenne identiteten til eventuelle eksperter på forhånd for å sjekke dem ut selv før de fikk adgang.
• Dahl ignorerte dette og kom direkte på døren til Setsaas med ukjente briter som luktet «Special Branch» lang vei – kameratene til Trond Johansen
• Britene ville ikke legitimere seg
• En norsk «spesialist» hadde da allerede ringt Ramm fra Trondheim på åpen telefon for å gjøre avtale om å undersøke mulig telefonavlytting!

Vi viser til flere historier med statsråder og stortingspolitikere som har hatt denne typen uvarslede besøk av «eksperter» som skal «kontrollere», og som politikerne siden har fått mistanke til: Skulle de installere eller kontrollere? Vi kunne ikke vite om disse skulle de-installere eller kontrollere!

Paranoid? Neppe, i lys av alt man vet om temaet idag. Utaktisk? Kanskje. Det fikk ikke hjelpe.

Vi hadde antakelig ikke fått denne siden av saken klart nok frem for Lund-kommisjonen. Nå var det i alle fall for sent. Vi fikk finne oss i at bevismidlene på Lindebergåsen var tapt, og vente på neste runde. Lund hadde jo i sitt første brev skrevet (se foran):

«Den redegjørelse De ga i møtet inneholder opplysninger av interesse for kommisjonen, såvidt forstås har De og Hans Henrik Ramm dessuten opplysninger/bevismateriale som verken er kommet til politietterforskernes eller Nygaard Haug-utvalgets kunnskap. Dette materialet er kommisjonen interessert i å få tilgang til så snart som mulig. Kommisjonen vil kontakte Dem i denne anledning.»

Vi ventet nå på dette initiativet fra Lund. Kalenderen viste ultimo mars 1994.

Det kom ikke noe initiativ. Hva foregikk? En tid fikk vi vite at Kommisjonen bare drev med å planlegge og administrere seg selv. Så skulle den på reise. Vent, vent, de innkaller ikke vitner ennå.

Så hørte vi om at det ble innkalt vitner. Ikke oss.

Hadde Lund glemt oss? Etter hans dype takksigelser på vårt første møte med ham alene? Etter all forståelse på det ene plenumsmøtet vi hadde vært i? Etter løftet i brevet foran? Eller hadde de – som vi fryktet – begynt i «gal ende»: 1945, istedenfor 1994? Da kunne de holde på lenge før noen pågående kriminalitet ble avslørt. Og tjenestene ville selvsagt begeistret fore dem med eldgamle saker, der man fikk avslørt folk som hadde vært døde i 20 år og avdekket ulovligheter som forlengst var foreldet. «Som vi sa – dette er historie!» Samtidig ville tjenestene naturligvis sørge for at Kommisjonen ble like neddynget i nye, men «umulige» saker. Vi hadde jo bunkevis av slike liggende, fra provokatører som opptrådte med oppkonstruerte lidelseshistorier som falt fra hverandre ved lyset fra første morgengry.

Kunne de være så ukloke at de gikk på denne limpinnen? At de lot seg lede inn i at «alt nytt er fra gale folk – men det er mye spennende å granske bakover»? Det skulle ikke forbause oss. Minst to kommisjonsmedlemmer spilte selv en rolle i «historien», dvs. overvåkningen av venstresiden og arbeiderbevegelsen i 50-70-årene, og kunne ha mest interesse for dette. En av dem var sågar historiker. Vi var usikre, men avventet.

10. juni fikk vi saken henlagt i Dahl-gruppen.

Det manglet nå ikke på politiske reaksjoner. Arbeiderbladet skrev⁹:

«To ledere av stortingskomiteer, Lisbeth Holand (SV) i justis og Petter Thomassen i kontroll og konstitusjon, sammen med saksordfører for de hemmelige tjenestene, Ingvald Godal (H), mener det vil være naturlig for den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen ledet av Ketil Lund å se på Ramm/Setsaas-saken …

– Det er vanskelig å slå seg til ro med henleggelsen når den begrunnes med slike kryptiske meldinger. Det kan virke som om etterforskningen ikke har kommet til bunns i hva som har foregått, at noe fortsatt er litt åpent, sier Lisbeth Holand til NTB.»

Overfor Verdens Gang uttalte Ingvald Godal at¹⁰

«… Riksadvokatens hysj-etterforskning har ført Stortinget bak lyset»

Både han og tidligere stortingsrepresentant Wenche Frogn Sellæg bekreftet i reportasjen (gjengitt utførlig i kap. 18) at Stortingets forventning var å få etterforsket justisvesenet og de mange innblandede offentlige organer. Godal sa det slik:

«- Vi ville ha undersøkt om våre systemer fungerer. VI ønsket bl.a. forklaringen på hvordan Ramm og Setsaas kunne bli oppfordret til å anmelde sin sak, for så å oppleve at saken ble henlagt av Oslo Politikammer uten etterforskning. Når dette ikke er undersøkt av Dahl- gruppen, er det ille.

– Du har selv vært avhørt av Dahl-gruppen?

– Ja, og da ga jeg temmelig klart uttrykk for hva Stortinget var interessert i.

– Hvem har holdt Stortinget for narr?

– Ja nettopp. Godt spørsmål. Jeg vil ikke svare mer på det.»

Stortingspresident Edvard Grimstad (S), som hadde ledet arbeidet med nedsettelsen av Lund-kommisjonen, uttalte¹¹

«- Den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen må ta fatt på Ramm/Setsaas-saken uten å legge for stor vekt på de konklusjonene som er trukket av Riksadvokatens etterforskning.

Grimstad sier han har full tillit til at Lund-kommisjonen også vil granske denne saken med friske øyne. Han betegner det som forbausende at … Dahl … har besluttet å henlegge etterforskningen av påstandene om ulovlig avlytting og overvåking.»

Merk forøvrig Grimstad’s ekstrapoeng: Han har oppfattet at Dahl i praksis henla etterforskningen, ikke bare saken!

Nå hadde ihvertfall Lund fått klar beskjed fra Stortinget, ikke bare om at man manglet tillit til Dahls etterforskning, og forlangte at Lund gjorde jobben, men også hvorfor: Justisvesenet var ikke gransket. «Ping-pong-spillet» mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget var ikke gransket. Dahl kunne ihvertfall ikke snakke seg bort fra dette.

Så avga Lund selv en kommentar¹²

«Den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen for de hemmelige tjenestene kommer til å se nærmere på Ramm/Setsaas-saken. Dette bekrefter høyesterettsdommer Ketil Lund, som er leder for Kommisjonen …

– I utgangspunktet er det gjennomført en betydelig etterforskning i saken. Men de spørsmålene som saken reiser, ligger jo ikke utenfor vårt mandat og det er derfor ikke unaturlig at vi ser på spørsmålene, sier Ketil Lund til Radio Nettverk.

Lund sier at de opplysningene som fremkommer underveis vil avgjøre i hvor stor grad kommisjonen vil jobbe videre med Ramm/Setsaas-saken.»

Dette var vel positivt – eller? Det lå en kjølig undertone under kommentarene. «Ikke utenfor». «Ikke unaturlig». Hadde han egentlig ikke lyst? Hvorfor? Og hva slags «opplysninger» skulle avgjøre «i hvor stor grad»?

Vi regnet ihvertfall med at vi etter dette og de klare meldingene fra Stortinget ville få svar på vårt brev og bli innkalt til samtaler med utvalget. For sikkerhets skyld sendte vi nå (3. juli) brev til utvalget¹³, der vi skrev:

«Vi viser til tidligere kontakt og til uttalelser nylig avgitt til media ved stortingspresident Grimstad, stortingsrepresentant Godal m fl og bekrefter pånytt at vi stiller oss til disposisjon for kommisjonen.

Vi er i møte med førstestatsadvokat Edward Dahl 10. juni d. å. blitt meddelt at hans etter forskningsmateriale, herunder omfattende bidrag fra oss, er stilt til disposisjon for Deres kommisjon. Slik denne granskningen utviklet seg føler vi et sterkt behov for å kontrollere hvorvidt vårt omfattende materiale virkelig er kommet frem til Kommisjonen i sin helhet.

Vi ber derfor om at Deres kommisjon tar en form for initiativ slik at vi kan få utført en slik kontroll på betryggende måte.

Vi gjør oppmerksom på at Dahl brøt viktige avtaler med oss, og at dette må ha fått negativ betydning for Dahl-gruppens konklusjoner. Avtalene gikk ut på at vi etter at «innsamlingsperioden» var over skulle få innsyn i de forskjellige sektorene som angikk oss for om nødvendig å gi supplerende eller korrigerende opplysninger, slik at sluttfasen av etterforskningen skulle skje på et best mulig grunnlag. Det skulle holdes et eget møte før Dahl trakk sine sluttkonklusjoner. Vi ble derfor meget forbauset da vi fikk høre at Dahl hadde vært i Deres kommisjon og åpenbart redegjort for konklusjoner uten at noen slik kontakt med oss hadde funnet sted.

Da vi endelig ble innkalt til møtet 10. juni, trodde vi det skulle ha en karakter som nevnt, vi ble imidlertid pånytt meget overrasket over at Dahl – uvisst av hvilke grunner – åpent brøt sine tidligere løfter, som sågar var bekreftet pr telefon og telefax. Han ville nå bare gi en orientering om avgjørelsene som allerede var tatt og meddelt Riksadvokaten noen dager tidligere, og som ble meddelt offentligheten ved at han hadde iverksatt irreversibel utsendelse av pressemelding mens vi satt i møte med ham!

En alvorlig side av dette er at vi vet at det i statsadvokatens materiale finnes bl.a. usannferdige vitneforklaringer som statsadvokaten er blitt gjort oppmerksom på. Han har således ikke utført sine plikter. Det kunne han ha gjort ved bl.a. å samarbeide med oss iht inngåtte avtaler.

For å illustrere statsadvokatens arbeidsform og arbeidsmåte kan vi opplyse at statsadvokaten 10. juni ikke en gang hadde vurdert omfanget av vår innsynsrett på et tidspunkt da han allerede hadde trukket sine konklusjoner og sendt ut pressemelding. For ordens skyld: Vi minnet om avtalen og ba om skriftlig redegjørelse for omfanget av vår innsynsrett flere måneder før møtet

Vi har videre fått opplyst at stortingspresident Grimstad er blitt meddelt at etterforskere i Dahl-gruppen har uttrykt at de er oppbragt over at de ble stoppet i sin etterforskning da de var «på sporet» av ulovlige handlinger ifb med vår sak. Vi tillater oss å tro at dette forhold også kan ha hatt betydning for Grimstads uttalelse til NTB referert i pressen 14. juni der han henviser til at «Lund-kommisjonen vil granske denne saken med friske øyne» og «uten å legge for stor vekt på de konklusjonene som er trukket av Riksadvokaten», idet han finner det «forbausende» at Dahl «har besluttet å henlegge etterforskningen av påstandene om ulovlig avlytting og overvåking».

I tillegg til Dahls pressemelding vedlegger vi våre tre etterfølgende pressemeldinger der det fremgår at vi er overbevist om at Stortinget er ført fullstendig bak lyset av såvel Riksadvokaten som Regjeringen. Derfor ankes saken selvsagt ikke inn for Riksadvokaten, som selv på en rekke måter har diskreditert seg som ankeinstans.

Som følge av Riksadvokatens granskning og disposisjoner har vi funnet det korrekt å sende to klager direkte til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite (vedlegges).

For fullstendighetens skyld vedlegger vi også våre opprettede forklaringer til Nygaard Haug-utvalget, der det bl.a. fremgår at vi viser til våre redegjørelser for Dahl-gruppen og anbefaler Nygaard Haug å skaffe seg disse, hvilket fru Haug sa hun ville gjøre. Iflg. Dahl hadde han imidlertid pr 10. juni ikke mottatt noen slik henvendelse. Dahl, som selv hadde stoppet etterforskningen av vår sak for å «unngå dobbeltarbeide» i påvente av Nygaard Haug- utvalgets arbeide, hadde heller ikke selv tatt noe initiativ overfor Nygaard Haug. Istedenfor dobbeltarbeide med vår sak ble det derfor intet arbeid – og det av to regjeringskontrollerte organer! (En fremgangsmåte som forøvrig også ble fulgt mellom Nygaard Haug-utvalget og Riksadvokaten i Lillehammer-saken.)

Som følge av Dahl-gruppens opptreden og vår stigende skepsis unnlot vi å legge frem for Dahl-gruppen endel «videregående» materiale da vi forsto at dette i beste fall ville være bortkastet. l tillegg har vårt kontinuerlige arbeide med saken frembragt adskillig nytt materiale.

Vi anbefaler derfor at vi snarest får gjennomført i rekkefølge:

Kontrollen med at Deres kommisjon virkelig har fått alt materiale vi har avlevert til Dahl- gruppen

Innsyn i Dahls øvrige materiale slik at vi bl.a. kan få pekt på usannferdige vitneforklaringer bl.a. av vitner vi har forlangt avhørt

På grunnlag av dette få satt opp en liste over vitner som Dahl til tross for oppfordring fra oss ikke har avhørt og andre nye vitner

Fremleggelse av gammelt og nytt materiale ukjent for Dahl-gruppen»

Brevet hadde følgende vedlegg:

a) Statsadvokat Dahls pressemelding av 10. juni 1994

b) Vår pressemelding av 10. juni 1994

c) Vår pressemelding av 13. juni 1994

d) Vår pressemelding av 14. juni 1994 m/ vedlegg

e) Vårt brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 20. juni 1994 vedr «klage – rettssikkerhetsmessig krise»

f) Vårt brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 20. juni 1994 vedr «klage – dekkaksjoner»

g) Brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité av 3. november 1993 til Riksadvokaten

h) Kopi av verdens Gang 13. juni 1994 – «stortinget holdt for narr» (Ingvald Godal)

i) Kopi av Dagbladet 14. juni 1994 – «Lund tar saken» (Edvard Grimstad)

j) Brev fra Agnes Nygaard Haug-utvalget v/sekretær Sam E. Harris til oss av 29. juni 1994 k) Brev fra oss av 3. juli 1994 til Nygaard Haug-utvalget

Dokumentet besto i alt av 44 A4-sider. Hovedbrevet er vedlagt (vedlegg 13). Årsaken til at vi vedla pressemeldingene (a-c), som pressen dessverre gjorde lite ut av, var at disse var meget grundige og detaljrike og viste punkt for punkt hvor Riksadvokatens granskning dels hadde sviktet og dels hadde vært en ren dekkaksjon.

Nå måtte det vel skje noe. Lund måtte vel i det minste lese brevet og vedleggene etter alle oppfordringene fra Stortinget. Da måtte han forstå at vi hadde litt av hvert å fare med, slik stortingsflertallet lenge hadde forstått.

Men nei da.

Mot slutten av september var vi i ferd med å avskrive hele Lund-kommisjonen, da en forbannet salgsdirektør Anne Mevold i Norsk Oljerevy stormet inn til Ramm i redaksjonen og forkynte at hun nå hadde satt en brann i baken på Lund-utvalget. Ingse Stabel var på vei opp¹⁴!

Anne Mevold, som i sin stilling som salgsdirektør bruker telefon hele tiden, opplevet jevnlig store problemer som hindret henne i hennes arbeid. Denne dagen hadde det vært helt uvanlig mye tøv med telefonen. De andre i Oljerevyen har større toleranse overfor summetoneproblemer, feiloppringninger, brutte samtaler, «romvirkning» i lokalsamtaler, «kryss på linjen» osv., men salgsdirektør Mevold sitter i telefonen hele dagen. Denne dagen var hun skikkelig oppgitt. Og når hun er på hugget, er det ikke lett å si nei!

Ingse Stabel innfant seg i løpet noen timer sammen med sine to adjutanter som vi kjente fra før: Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger (mao. hadde Lund-kommisjonen ikke bare sett bort fra at disse kunne være tvilsomme å ha med etter Stortingets sterke kritikk mot Dahl etc., men den hadde endog satt dem tilbake som etterforskere på vår sak).

Naturlig nok kunne Stabel & Co ikke gjøre mye med telefonene, men Ramm benyttet nå anledningen til å spørre om Lund-kommisjonen snart ville svare på brevet vårt. – Ja, sa Ingse Stabel, hun hadde lenge hatt på blokken sin at hun skulle spørre om det. Hvorfor hadde vi bare sendt første side av brevet?

Det viste seg nå at vårt brev av 3. juli på ikke mindre enn 44 sider inkl vedlegg var journalført og mappeinnsatt i Lund-kommisjonen kun med første side og uten vedlegg! Ingse Stabel kunne selv etter nærmere undersøkelser ikke forklare hvordan dette hadde gått til¹⁵:

«Det er dessverre ikke mulig for meg å si nøyaktig om sendingen kom samlet for så senere å ha blitt forlagt ved en ekspedisjonsfeil, men jeg har selv aldri sett mer enn side 1 i brevet.»

Det mest interessante er at Lund-kommisjonen således satt i to og en halv måned med første side av vårt brev uten å gjøre anskrik. Det fremgikk med all tydelighet av brevets første side hvem som var avsender og at det var flere sider.

Senere viste det seg at Justisministeren, da hun oversendte Lund-kommisjonen hele vår ekspedisjon til henne, et brev med 7 omfattende vedlegg, bare hadde sendt brevet uten vedlegg til Lund-kommisjonen!

På møtet på Slemdal ble det nå avtalt at vi skulle gjennomgå Dahls dokumenter så snart vi mottok disse for å gi Kommisjonen våre kommentarer, ytterligere opplysninger etc., og at Kommisjonens arbeide med vår sak så skulle fortsette på det grunnlag.

Da dokumentene langt om lenge endelig ankom fra Dahl, viste det seg imidlertid at han forlangte at vi måtte leie advokat for at vi mens advokatens taksameter gikk skulle få bla gjennom Dahl-dokumentene på dennes kontor, uten adgang til kopiering eller mer enn sporadiske notater, og uten mulighet for kryss-sjekking mot egne arkiver. Når disse arkivene – som man er oppmerksom på i Stortinget – utgjør rundt 40 hyllemeter, sier det seg selv at dette er en helt umulig arbeidsform. Vi har således ingen kontroll med hvilke dokumenter fra Dahl-gruppen som befinner seg hos Lund-kommisjonen, langt mindre hva disse dokumentene inneholder. Det var etter dette helt umulig for oss å gjøre den jobben for Kommisjonen som var avtalt.

Derfor skrev vi i oktober til Lund-kommisjonen med ytterligere oversendelse av dokumenter¹⁶, denne gang 7 vedlegg som «forsvant» mellom Justisdepartementet og Lund-kommisjonen. Brevet omfattet også anmodning om anledning til å gjennomgå Dahl-gruppens dokumenter uten de uakseptabelt strenge begrensningene. I sitt svar til oss i november utviser Kommisjonen en fullstendig servil holdning til Riksadvokaten og dennes granskning. Vi siterer¹⁷:

«… og kan ikke overprøve den vurdering statsadvokat Dahl her har gjort.»

Hun kunne like gjerne skrevet at hun ikke kunne overprøve de beslutninger «den fjerde tjeneste» hadde tatt!

Når den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen her selv skriftlig har gitt uttrykk for en slik fullstendig mangel på forståelse for hvorfor de er nedsatt av Stortinget, har vi siden denne datoen ikke sett oss tjent med å bruke mer tid på Lund-kommisjonen.

Vi anser Lund-kommisjonens opptreden overfor oss som en ny dekkaksjon styrt og kontrollert av justisvesenet. Justisvesenet skulle granskes, var Stortingets ordre til Riksadvokaten. Dette ble ikke gjort av Dahl-gruppen. Nå er det Lund-kommisjonen som følger i Riksadvokatens spor og nærmest boikotter Stortingets krav om granskning av justisvesenet (og de hemmelige tjenestene).

Når vi så legger til opplysningen fra brevet til siv. ing. Ole Østlund (se foran), om at Kommisjonen ikke «etterforsker enkeltsaken», synes det som om, etter vår oppfatning, at Kommisjonen opptrer svært fjernt fra Stortingets intensjoner og direktiver om hvordan og hva som skal granskes.

Vi noterte oss følgende fra høyesterettsdommer Ketil Lunds intervju med NTB 9. mars 1995:

«Lederen for kommisjonen, høyesterettsdommer Ketil Lund, vil ikke gi konkrete opplysninger om enkeltsaker. Han svarer slik på spørsmål fra NTB om Ramm/Setsaas-saken er tema for Lund-kommisjonen:

– Vi er ikke blitt anmodet av vår oppdragsgiver om å ta spesielt stilling til denne saken. Men Ramm/Setsaas-saken er en del av det vi vurderer i forhold til vårt mandat.»

Dette tok vi som en bekreftelse på at han ikke hadde til hensikt å granske vår sak. Vi går ut fra at Lund leser aviser og kjenner de stortingsdokumenter og debatter som lå til grunn for oppnevningen av hans eget utvalg. Han regner altså helt tydelige uttalelser fra to komitéformenn, en saksordfører og en stortingspresident som «ikke noen anmodning fra vår oppdragsgiver», dvs. Stortinget. En statsråd som hadde vært så tungnem i å oppfatte signaler fra Stortinget hadde måttet gå på dagen. En høyesterettsdommer kan muligens sitte på sin høye hest og bare følge eksplisitte vedtak i Stortinget, men det kan ikke en leder for en stortingsoppnevnt kommisjon. Men Lund tror visst det: Han vil ikke uten å bli direkte tvunget.

Det var i mars 1995. I september 1995 følte visst Kommisjonen seg i en tvangssituasjon likevel. Da hadde den brukt 90% av den tiden den hadde til disposisjon uten å interessere seg for oss i det hele tatt. Men så hørte vi rykter om at Kommisjonen hørte rykter om at vi holdt på med å skrive bok. Da skjedde det noe: Den ene av våre «gamle venner» fra Dahl-gruppen, Bjørn Tvete-Berge, kontaktet oss over telefon og mente det var gått lang tid siden sist og at vi hadde avgitt en så interessant forklaring for 18 måneder siden. Men det var et problem at forklaringen fra oss, fra det første møtet (da vi kun argumenterte for akutt bevissikring på et bestemt sted – som ble avslått), ikke var undertegnet.

Vi syntes dette var tynne greier. Formålet med denne henvendelsen var åpenbart bare å få vite hva som skulle komme i boken, slik at Kommisjonen ikke ble stående igjen på en for tåpelig måte i forhold til hva vi hadde funnet og kommet frem med.

Vi var ganske riktig midt oppe i heftig bokskriving og følte ikke noe sterkt behov for å forsinke boken ytterligere hvis det bare var for å begynne med Adam og Eva for vi husker snart ikke hvilken gang med ymse etterforskere og kommisjoner. Derimot ville vi fortsatt respektere den avtale vi inngikk med Ingse Stabel 13 mnd tidligere: Først skikkelig gjennomgang av Dahl-gruppens papirer, så kunne vi starte på det grunnlaget. Vi sendte derfor 1. oktober 1995 følgende brev til Lund-kommisjonen¹⁸:

«VIDERE MØTER M V MELLOM OSS OG KOMMISJONEN

1. Vi takker for den kontakt Kommisjonen nå har tatt med oss pr telefon og brev, senest av 28. ds., og for muligheten for endelig å få tatt opp det samarbeide med Kommisjonen som Stortinget forutsatte.

2. Vi viser til at man pr telefon mellom Setsaas og Tvete-Berger ble enige om møter i uke 40. På det tidspunkt som nå foreslås i uke 41 er Setsaas dessverre forhindret fra å møte. Ramm er på ferie til og med 14. oktober.

3. Vi vil ikke unnlate å gi uttrykk for det påfallende at man nå fremlegger referat fra møte 7. mars 1994 til godkjennelse 18 måneder senere (referatet inneholder en rekke feil og dessuten forenklinger som gir et galt inntrykk). Dette møtet var som De vil huske av svært avgrenset og innledende karakter og hadde kun som formål å forklare hvorfor vi ønsket at Kommisjonen skulle sikre bevismidler på Lindebergåsen da Setsaas på dette tidspunkt måtte fraflytte sin leilighet pga oppsigelse. Disse bevismidler ville etter all sannsynlighet ha avdekket romavlytting med spor bl.a. til en spesiell del av E-tjenesten som da ville blitt avslørt in flagranti. Etter dette var vi forberedt på å gi Kommisjonen omfattende orienteringer om en rekke andre ulovlige handlinger mot oss og mot Stortinget/offentligheten.

Dessverre avslo Kommisjonen denne anmodningen to ganger. Til tross for at Kommisjonen samtidig ga uttrykk for likevel å ville ta ny kontakt med oss skjedde det ikke før på tilfeldig måte meget senere og etter at mesteparten av et brev fra oss til Kommisjonen m/vedlegg var blitt borte i Kommisjonen.

Da vi nå hadde et kort møte med Ingse Stabel i Risalleen 53 avventet vi oversendelse av dokumentene fra Dahl-gruppen ut fra vår innsynsrett. Vi inngikk avtale med Ingse Stabel om at vi ville gjennomgå Dahl-papirene og rapportere til Kommisjonen hvordan vi vurderte disse. Det viste seg dessverre ikke å være mulig å gjøre dette på grunnlag av ekspedisjonen fra Dahl, siden Dahl underla vårt innsyn meget strenge betingelser/begrensninger som gjorde det umulig å gjøre mer enn å bla raskt gjennom dem, langt mindre gi en forsvarlig vurdering.

Vi gjør også oppmerksom på at omfattende deler av Dahl-dokumentene ble unndratt vårt innsyn fullstendig, fordi Dahl i strid med sitt mandat oppkonstruerte en todelt etterforskning der den andre delen skulle ha å gjøre med «den fjerde tjeneste» og følgelig ikke med oss. På denne måten ble vår sak delt i to med en del vi ikke fikk noe innsyn i.

Vi anmodet da Kommisjonen om å utvirke at vi fikk tilgang til Dahl-dokumentene på en slik måte at vi kunne utføre det oppdrag vi hadde fått fra Kommisjonen, men også dette ble avslått.

4. Vi legger ikke skjul på at vi finner Kommisjonens opptreden svært påfallende, fordi:

– Kommisjonen var kjent med at Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen») fortrengte en parlamentarisk granskning som ellers ville blitt vedtatt, gjennom direkte inngrep fra forsvarsministeren i justiskomiteens behandling og direkte initiativ fra Regjeringen for å utvirke den uavhengige Riksadvokatens engasjement neste dag.

– Kommisjonen var vel kjent med at Stortinget først og fremst ønsket gransket justisvesenets opptreden i forhold til vår sak inntil da, særlig det åpenbare samspill mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget som medførte at ingen av disse gjennomførte noen etterforskning (idag kjenner vi politirapporten som bekrefter dette vedr Oslo Politikammer; Kontrollkomiteens formann bekreftet ikke-etterforskning i komiteen)

– Kommisjonen var kjent med at Dahl-gruppen ikke i det hele tatt etterforsket noen del av justisvesenets rolle, slik Stortinget hadde forutsatt

– Kommisjonen kjente reaksjonene i Stortinget både da Dahl «tok pause» og da han henla saken

Realiteten er at Regjeringen ved hjelp av Riksadvokaten og Dahl klarte å forhindre en ubehagelig parlamentarisk granskning og førte deretter Stortinget bak lyset ved at Dahl- gruppen ble en ren innhentings/dekk-aksjon for å beskytte E-tjenesten, Mossads virksomhet i Norge og POT og ikke minst Regjeringens egen dekkaksjon.

Vi anså det som en helt åpenbar plikt for Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester å etterforske om justisvesenet virkelig hadde gjennomført en dekkaksjon og ført Stortinget bak lyset for å hindre at kriminelle forhold knyttet til tjenestene ble avdekket. Dette anser vi fortsatt som Kommisjonens – og vår – viktigste oppgave. En slik etterforskning vil også avdekke en rekke andre ulovligheter, herunder provokasjoner og desinformasjon mot Stortinget og forsøk på diskreditering av stortingsrepresentanter.

Slike aksjoner mot Stortinget fra Regjeringen m/underliggende ledd innebærer en undergraving av hele vårt demokratiske fundament.

Skal Stortingets Kommisjon ha noen mening i det hele tatt, må det være å beskytte nettopp Stortinget mot å bli ført bak lyset og utsatt for ulovlige aksjoner fra statsforvaltningen.

5. Kommisjonen har selv tidligere konstatert at den beste fremgangsmåten for å få vurdert Riksadvokatens etterforskning er at undertegnede får gjennomgå Dahl-dokumentene. Etter vår mening kan det ikke være tvil om at Kommisjonens mandat gir den mulighet til å overprøve påtalemyndighetens usaklige avgjørelser vedr begrensninger i vår innsynsrett når dette også viser seg å hindre at vi får utført vårt arbeide for Kommisjonen. Ved ikke å kreve disse begrensninger opphevet assisterer i virkeligheten Stortingets egen Kommisjon tildekkingen av aksjoner mot Stortinget m m.

6. Å komme videre med etterforskningen av Dahl-gruppen og dermed justisvesenets tidligere dekkaksjoner må være ekstra viktig siden det ikke bare er oss, men også Stortinget selv som er skadelidende. Hvis formelle hensyn skulle virke begrensende for å oppklare kriminalitet mot Stortinget og mot norske borgere, må Kommisjonen selvsagt ta dette opp nettopp med Stortinget som oppdragsgiver.

7. Vi viser til at vi er blitt avhørt av Oslo Politikammer, av Kontrollutvalget (ikke Setsaas), gjennom løpende møter og nattarbeide i et halvt år av Dahl-gruppen og endelig av Nygaard Haug-utvalget uten at dette har ført til annet enn at disse organene og deres oppdragsgivere har fått oversikt over vårt bevismateriale og dermed alle muligheter til å tildekke og rydde bort videre. Vi finner det grovt urimelig om Stortingets kommisjon nå krever at vi igjen skal begynne forfra når det er fullt mulig å bygge på materialet fra Dahl bare dette blir korrigert og supplert, og når denne korreksjonsprosessen også vil avsløre Riksadvokatens dekkaksjon.

8. Vi fastholder derfor at vårt videre samarbeide må skje på denne måten. Deretter vil vi selvsagt samarbeide fullt ut med redegjørelser om alt som har skjedd og som vi har funnet både før, under og etter Dahl-gruppen og som denne ikke ble kjent med.

9. Vi ber også om at Kommisjonen nøye vurderer hvordan og hvem som skal behandle denne saken på Kommisjonens og Stortingets vegne i lys av en rekke inhabilitetsforhold Kommisjonen selv sikkert forstår foreligger.

10. Dersom Kommisjonen fortsatt ikke vil gå frem på denne måte, forutsetter vi at saken innrapporteres Stortinget.

Med vennlig hilsen

Johan M Setsaas/Hans Henrik Ramm»

Det var visst en nøtt. Idet boken går i trykken like før påske 1996, har vi ikke fått noe svar. Dermed avslutter dette vårt forhold til Lund-kommisjonen. Det var et interessant, men ikke særlig hett forhold. Synd, for i motsetning til Kommisjonen har vi konsentrert oss om 80- og 90-tallet, hvilket vi tror ihvertfall Stortinget interesserer seg for.