La oss først se på hva vi nå er i ferd med å miste, nesten før vi har fått det.

GSM er en internasjonal standard utviklet for ti år siden, og da var det en forutsetning at det skulle være umulig å avlytte¹. Det ble gjort av teknologer og statsledere som mente at de var sine kunders og folks tjenere, ikke herrer – eller ihvertfall ikke så mulighet for å opptre annerledes. Privatlivets fred har alltid vært en respektert menneskerettighet i alle rettsstater.

Den elektroniske kommunikasjon på Internett er en fantastisk mulighet til å effektivisere informasjonsflyt og utvide våre mellommenneskelige relasjoner og til skape et bedre samfunn på alle måter. Så lenge utviklingen skjer på brukernes premisser vil konkurransen mellom informasjonsleverandører og formidlere sikre at det finnes både åpne og sikrede kanaler, og at fortrolig eller privat informasjon kan skje ved hjelp av passord, lukkede systemer og krypterte signaler. Den som slipper inn uvedkommende, vil snart være ute av business!

Internettene gir oss en helt ny verden. I prinsippet betyr de at all informasjon noen ønsker å bringe frem, kan plasseres på en oppslagstavle på Internett og hentes ned på noen sekunder av alle som har adgang til en PC og en telefonlinje, og privat informasjon vil kunne formidles i lukket form like raskt. Om noen år kan vi være kommet dit at man ikke en gang trenger en telefonlinje; da vil alle kunne koble seg direkte opp til kommunikasjonssatellittene. Selve PCene vil kunne bli så kraftige at selv små lommemaskiner som lett kan smugles ut og inn over alle grenser kan utføre jobben.

En slik fri informasjonsflyt er alle diktatorers og maktmisbrukeres store frykt. Det blir umulig å benekte og fortie, forfalske historien, underslå informasjon og føre folkevalgte bak lyset. Sannheten vil alltid tvinge seg frem og undergrave maktbaser basert på løgn.

I motsetning til skrekklitteraturen fra 50- og 60-tallet – «1984», «Brave New World» etc. – vil den nye teknologien kunne gi uinnskrenkede ressurser til enkeltmennesket og ikke bare til staten.

I tillegg innebærer den nye kommunikasjonsteknologien enorme økonomiske muligheter. Verden vil spare milliarder av dagsverk på unødvendig dublering av datainnsamling og databehandling, på tungvinte og tidkrevende manuelle informasjonssøk etc., og effektiviteten vil øke dramatisk ved at man vil slippe å vente på fysisk forsendelse av store dokumenter, disketter etc. Tid og penger i store mengder vil innspares ved at det blir mindre nødvendig å reise på møter og konferanser. Arbeidsreiser for utallige mennesker vil kunne innspares ved at mange helt eller delvis kan arbeide fra hjemmekontor. Nyskapning og kreativitet vil stimuleres av rask og fortrolig kommunikasjon mellom forskere og utviklere uavhengig av lokalisering. Sentraliseringsutgifter for samfunnet kan unngås og distriktene få helt nytt liv ved at alle slags virksomheter lettere kan bestå av nettverk av mange små enheter. Alt dette vil redusere presset på gods- og persontransport, og dermed etterspørselen etter drivstoff. Det vil igjen bety raskere og lettere løsning på antatte klimaproblemer osv osv.

I det lange løp er det tvilsomt om denne utviklingen lar seg stanse. Men det vil være fullt mulig ihvertfall å utsette den ganske lenge, og vanskeliggjøre mulighetene for å utnytte den i enkeltland, som f.eks. Norge.

Det avgjørende spørsmål er hvem som har kontrollen over telefonforbindelsene – og på lengre sikt satellittene. Så lenge man er avhengig av jordbundne samband, kan makthaverne likevel gjøre datarevolusjonen til et mareritt.