20.8 Desinformasjon mot oss

Det har vært gjort tallrike forsøk på å få oss til å bite på overvåkingshistorier, historier om trakassering etc. Hensikten har vært at vi skal inngi oss i et «samarbeide» med disse, slik at vi knytter vår sak til deres overfor media, stortingsrepresentanter etc. Når det er for sent å snu, ville den nye saken utviklet seg slik at vi ble stående latterliggjort – eller verre. Så langt har det aldri kommet, for vi har oppdaget de fleste forsøk i tide.

20.8.1 Bergens Tidende

Den morsomste episoden av disse begynte da journalist Bjarne Kvam (etter hva vi forstår en meget habil og rutinert journalist) i Bergens Tidende ringte til Ramm i januar 19941 og fortalte at han hadde fått inn en fantastisk sak. Det hadde, ifølge Kvam, spasert inn en person, nærmest en uteligger, i redaksjonen og sagt at det var han som hadde avløst de drepende skuddene på Lillehammer. Alle hadde jo antatt at også eksekutørene var to israelere (Jonathan Ingleby og Tamar), og man kan tenke seg hva som kunne komme frem hvis det viste seg at dette var en nordmann, jfr. diskusjonen om mulig norsk medvirkning. Ifølge Kvam ville man nok vanligvis ikke trodd på mannen, men han hadde enormt detaljert kunnskap om Lillehammer-aksjonen, herunder forhold som bare var kjent i spesielt godt informerte kretser; forhold en vanlig uteligger aldri kunne kommet over på egen hånd (våpenets kaliber, detaljer om visse biler og bilturer etc.). Det interessante var at mannen hadde oppgitt hvor drapsvåpenet lå begravet. Dette ville man sjekke opp, og hvis det holdt, hadde man århundrets historie!

Men Ramm lo bare godt i telefonen og sa til Kvam at han høyst sannsynlig var tatt ved nesen. Andre journalister i Bergens Tidende (Atle Skjærstad og Vidar Ystad) arbeidet jo med Lillehammer-saken langs helt andre vinklinger (dette visste angivelig ikke Kvam) og det var helt naturlig å sende ut provokatører for å lure Bergens Tidende til å trykke ting som kunne skytes ned som rent tøys, slik at alt annet BT skrev ville kunne henvises samme veien. Den muligheten hadde Kvam ikke tenkt på, men han lovet å være kritisk, og ville gjerne holde kontakten. Han skulle til Oslo uken etter og ville gjerne ha et møte da.

Ramm var dagen etter i Bergen i annet oppdrag, og satt plutselig med noen timer han måtte slå ihjel. Han tok da like godt kontakt med Kvam for å høre hvordan det gikk. Det kom nå frem at det var en helt ganske ukjent freelance-journalist (Egil Sunde fra Sør-Hordaland) som hadde bragt inn uteliggeren. Sunde hadde vært på et arrangement for uteliggere og kommet i kontakt med denne mannen som nå sa han fryktet for sitt eget liv på grunn av rykter, og derfor valgte å stå frem. Likevel hadde Kvam og BT nå funnet ut at mannen var falsk. Han hadde sittet inne under Lillehammer-aksjonen, og ble beskrevet som «lystløgner».

Det kom videre frem at Sunde, fremfor å gå til en av hovedstadsavisene som ville betalt kjempesummer for en ekte sak, bare skulle fakturere timebruk til BT. Ramm spurte videre om det ikke var påfallende at mannen hadde ventet i 20 år med å tilstå, men bare noen dager etter at vi hadde sendt et notat til Stortinget om nye sammenhenger i Lillehammer-saken2, og kort tid etter at andre BT-journalister hadde begynt å følge disse sporene. Det var også på vei en melding i BT om at Lillehammer-saken var noe av bakgrunnen for Ramm/Setsaas-saken.

Vi var oppriktig talt nokså forbauset over at et notat fra oss som ble distribuert i romjulen allerede etter så kort tid skulle avstedkomme provokative aksjoner. Det lekker nok flittig i Stortinget, men her er det iverksatt en enorm aksjon på den andre siden av Langfjellene med lasaron, freelance-journalist etc, midt i nyttårshelgen. Det var imponerende raskt og velkoordinert mellom Oslo og Bergen! (At man benytter denne typen personell er imidlertid ikke nytt. Bruk av pressefolk som kan være alt fra helt uskyldige til helt bevisste er velkjent, og at politiet når som helst kan mobilisere sine «klienter» til disposisjon for egne eller andres øvelser, er velkjent. Billige er de også, og så lite troverdige at det ikke gjør noe om de avsløres.)

Til Kvam sa Ramm: «Men der har du jo en kjempehistorie. Du må finne ut hvem som har sendt provokatøren og avsløre hele operasjonen.» Men da mistet Kvam plutselig interessen. Heller ikke andre BT-journalister som vi varslet en tid etterpå (og som da ikke kjente noe til Kvams sak) tok fatt i dette aspektet. Ikke en linje om hele uteligger-saken kom noen gang på trykk.

Vi fant det for den del også påfallende at Kvam ringte til oss, for vår sak var på det tidspunkt aldri blitt knyttet til Lillehammer-saken i media. Skjærstad/Ystad visste det, men det hadde ikke vært kontakt mellom dem og Kvam (bekreftet av alle tre). Det hadde heller ikke vært kontakt mellom Kvam og Jon Røssum i NRK, som også kjente denne sammenhengen.

Kvam var forøvrig interessert i Mossad/asylsakersaken, fordi han hadde vært tilstede på det SKUP-seminaret der Harald Stanghelle hadde fortalt om sitt arbeid med denne saken som førte frem til SKUP-prisen. Her hadde Stanghelle fortalt at han var kommet på sporet ved å lese Victor Ostrovsky’s første bok3 og så hadde intervjuet 15-20 asylsøkere før han hadde fått «fast fisk». Dette trodde Kvam ikke noe på. Informasjonen var nok kommet mye lettere, lekket av noen som hadde interesse av det.

Under samtalen i Bergen var journalist Kvam imidlertid meget interessert i å snakke om en helt annen affære, som dreide seg om noen personer som var involvert i den såkalte «politivold-saken» i Bergen. Disse skulle ha snytt noen venner i en annen såkalt «hestesak». Nå ble «vår egen venn», førstestatsadvokat Edward Dahl, trukket inn som skrekkeksempel på at ofrene i denne saken ikke fikk noen hjelp, og at de mektige ble beskyttet.

Forøvrig dukket nå denne spesielle saken opp fra flere ulike, men tvilsomme kilder, samtidig (vi har aldri hørt om den hverken før eller siden). «Noen» hadde fått det for seg at vi skulle ledes inn i en øvelse her. Det lyktes ikke. Det var dårlig utnyttelse av hestene – de passer nok bedre som pølse på brødskiva!

Her ble det altså gjort forsøk på å trekke oss inn i to saker, som sikkert ikke hadde noe godt i seg for oss – noen av dem. Først fikk vi sjansen til å gå på teorien om norsk drapsmann. Hadde vi lansert den, ville vi nok fort blitt skutt ned. Deretter fikk vi sjansen til å rote oss bort i en obskur hestesak og gå ut med angrep mot Dahl som kanskje senere ville vise seg grunnløse.

Dette var provokatorisk opptreden. Var Kvam bevisst sin rolle som provokatør? Det er usikkert. Han kan ha blitt ledet inn i øvelsen av andre. Var freelance-journalisten provokatør? Mer sannsynlig, men også han kan ha blitt ledet inn i øvelsen. Hva med uteliggeren? Fantes han i det hele tatt? Ikke godt å si. Men hvis alle snakket sant her, er det meget bemerkelsesverdig at BT ikke gikk løs på å avsløre en provokasjon som i så fall måtte ha vært rettet først og fremst mot BT selv.

1 5. januar 1994.

2 Notat av 30. september 1993 fra oss til justiskomitéen v/Anders Sjaastad.

3 Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990.