20.7.1 Dagsrevyen

Det har ligget i sakens natur at det har vært begrenset hva vi til enhver tid har kunnet gå ut med i media av detaljer. Vi har vært svært forsiktige med å identifisere personer, adresser, firmanavn osv., av mange grunner:

  • vi vet ikke hvilke av våre mistenkte som også kan drive lovlig etterretning; vi vil så langt som råd er beskytte slik virksomhet
  • ved eksponering av vår detaljkunnskap er det stor risiko for bevisforspillelse før en virkelig etterforskningsenhet dukker opp
  • selv om vi er sikre nok i vår sak selv, er det alltid vi som må føre bevis som holder for den type omvendt bevisbyrde som kreves av injurielovgivningen
  • også kriminelle har i vårt samfunn et visst personvern, ikke minst av hensyn til deres familie, og i denne saken snakker vi bare sjelden om «klassisk» kriminelle: for alt vi vet kan en bestemt person spille en underordnet rolle i vår sak men ha gjort landet store tjenester i andre saker

Bare når vi er kommet til at vi kan se bort fra alle disse punktene, har vi gått ut med slike detaljer. Noen ganger har vi valgt mellomløsninger, dvs. gitt endel indirekte beskrivelser som ikke eksponerer, men gjør at den som vet vil vite at vi vet. Vi følger langt på vei samme linje i denne boken, men har gjort enkelte revurderinger bl.a. slik at noen flere identiteter «slippes».

Poenget er at denne selvpålagte, men nødvendige restriksjon har gjort oss sårbare. Vi valgte ikke selv å sette i gang media. Den første lekkasjen var fra Oslo Politikammer. Etter det har pressen i perioder skreket seg hese på «bevis», dvs. nettopp slike identitets-detaljer. Uten slike kan episoder vi forteller om ikke dobbelsjekkes, og noen blir stående basert på våre egne observasjoner. (Likevel har vi bilder, video, logger, støttevitneprov etc. som sammen når tiden kommer vil kunne felle, og vi har en ganske god total vitnekraft i og med at vår gruppe utgjør 15-20 personer som kan gi hver sine beretninger.)

For å hindre at slike forhold skulle svekke vår totale troverdighet, var vi en tid på leting etter en sterk redaksjon som kunne gjennomgå alt materiale sammen med oss. Vi ville velge ut flere forhold som ved hjelp av ekstra etterforskning fra redaksjonens side – med virkemidler og handlefrihet vi ikke har – kunne løftes opp til et nivå der alle kriterier for offentliggjørelse var møtt. I 1993 tenkte vi på NRK Dagsrevyen, og vurderte en tid om vi burde ta kontakt og med hvem.

Ramm hadde en tid notert seg at det på serietelefonanlegget når han kom tilbake på kontoret sent om kvelden ofte lyste en lampe ved en av de utgående linjene, slik at det så ut som om denne var i bruk. Han visste at noen av medarbeiderne benytter øretelefoner som krever at man etter samtalen må trykke en knapp for å bryte samtalen, ellers vil en slik lampe fortsette å lyse. Dette var velkjent, og det var da bare å utføre denne operasjonen fra riktig apparat. Nå viste det seg iblant at lampen likevel fortsatte å lyse, og den ga seg ikke før strømmen ble kuttet for hele telefonanlegget. Ramm begynte nå å følge med på dette, og sjekket rutinemessig at alle lamper var svarte før han som siste person forlot kontoret. Likevel hendte det nå at en lampe lyste senere på kvelden, uten at noen hadde vært innom, og lampen lot seg ikke slukke på ordinært vis. Dette var såpass uvanlig at det kunne være en indikasjon på romavlytting via telefon, uten at vi betraktet dette som noe viktig eller sentralt bevis.

Derimot syntes vi det var greit å få fenomenet dokumentert. Siden vi likevel hadde bestemt oss for å kontakte Dagsrevyen, tok Ramm en kveld en linjelampe lyste på denne måten kontakt med Dagsrevy-sjef Tom Berntzen som sa ja til en samtale med en gang. Ramm orienterte nå kort om hele saken og om denne spesielle delen. Han sa at dette ikke nødvendigvis var noe stort, men ihvertfall noe som senere kunne vise seg ihvertfall å bli en TV-illustrasjon på romavlytting via telefon hvis vi sammen fikk dette bevist. I alle fall ønsket vi et bredt samarbeide om hele saken.

Dette kom så brått på Berntzen at vi ikke klandrer ham for å ha overvurdert «lampeepisoden» i ettertid. Han sendte straks et kamerateam opp til Slemdal og fikk filmet telefonene med «lys på». Dette gikk såpass fort at ingen husker nøyaktig hva som ble sagt, men det var klart at det dreide seg om en registrering av en observasjon og at vi ikke påsto noe som helst – det er klart det kunne være naturlige forklaringer (selv om man har overvåkingsapparatet på seg kan det likevel hende andre pussige ting innimellom, særlig fordi man blir mer observant). Bildene skulle ikke sendes uten at man var enige om det som ledd i et bredere samarbeid.

Berntzen satte straks programredaktør Lars-Jacob Krogh på saken. Som tidligere nevnt, var vi meget fornøyd med det, ikke minst fordi Krogh var og er en meget god venn av Ramm som han har fullt tillit til. I møter med Berntzen og Krogh diskuterte vi siden arbeidsopplegget. Vi forklarte at vi hadde et meget omfattende materiale med observasjoner, logger, fotos, videos, dokumentasjon etc. som vi mente tilsammen ga et meget klart og skremmende bilde, men at vi trengte å få svært mange enkeltbiter bragt opp til rettslig holdbart bevisnivå ved hjelp av journalistisk tilleggsetterforskning. Vi oppfattet oss således som kilder for Dagsrevyen med tilhørende kildevern. De to fra Dagsrevyen understreket på sin side at de ikke kunne sende noe som helst som ikke var fullt ut verifiserbart, og dermed var vi skjønt enige: Intet skulle bringes på skjermen før det holdt skikkelig vann og vi alle sammen, inklusive vi selv og juristene i NRK var enige i det.

Alt dette burde også være selvsagt, selv om det ikke var blitt sagt. Men såpass ble ihvertfall sagt.

Vi satt nå i en rekke nærmest heldagssamtaler over et par uker sammen med Krogh og flere andre Dagsrevy-medarbeidere, og la frem vårt materiale i stor detalj. Krogh var den som fulgte best med, og han hadde også meget gode forutsetninger fra sin tid på Forsvarets Høyskole og mangeårig journalistisk interesse for forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Vi var på alle måter på linje. Ingen av oss hadde noe ønske om å skade Forsvaret eller nasjonale interesser, men vi var like hjertens enige om at slike uttrykk ikke måtte tillates benyttet for å dekke over lovstridig virksomhet. Både Krogh og noen av de yngre medarbeiderne ble etterhvert helt overbevist om at vi var på sporet etter noe meget alvorlig, og vi ble raskt et team som ivret etter å finne ut av dette.

Etterhvert ble Erling Borgen bragt inn. Han skulle som Dagsrevyens beste «undersøkende journalist» stå for det meste av selve gravearbeidet under Kroghs overordnede ledelse. Han deltok imidlertid ikke i særlig utstrekning på møtene, men reiste raskt avgårde, angivelig til Guatemala, der han også ville grave i denne delen av bakgrunnen for saken. For å få skikkelig bakgrunn for dette, fikk han utlevert dokumenter fra oss! (Men senere ble det sagt at han ikke «kom lenger enn til Florida».)

Midt under dette kunne NRK-Dagsnytt (radio) bringe en mindre nyhet innenfor materien noen timer før Dagsrevyen. Det førte angivelig til endel irritasjon i Dagsrevy-redaksjonen og det ble holdt noen møter der Krogh ble kritisert. Også endel andre interne tumulter i NRK virket visstnok forstyrrende. Krogh hadde deretter noen dagers avspasering, og da opphørte plutselig all vår kontakt med Dagsrevyen – midt i løpet! Og vi var langt fra ferdig med vår presentasjon.

Plutselig brøt det løs: I to programmer1 ble vi systematisk angrepet og diskreditert av Erling Borgen, uten varsel. Enhver stor eller liten institusjon eller organisasjon vi hadde vært såvidt innom under fremleggelsen av materiale i dagevis, selv på uskyldigste vis, ble nå listet opp på en rulletekst som løp over skjermen mens Erling Borgen forklarte at Ramm og Setsaas mente alle disse konspirerte sammen for å overvåke oss: Flere departementer, Televerket, Redd Barna, Oslo Sporveier, Politikammeret, en budbiltjeneste, Norges Statsbaner osv osv. Så gale var vi, men det var ikke slutt med det. Vi beskyldte også uskyldige, hederlige personer for å være spioner, og nå ble en rekke naboer intervjuet: Overvåke Setsaas? Haha, selvsagt ikke. For noe sludder. Og så ble opptakene av telefonlampen vist, med Borgens kommentar: Ramm/etsaas mener dette er beviset på telefonavlytting, men eksperter sier at dette er bare tull.

Ett interessant punkt kom uforvarende frem. Vi hadde vært innom borettslagets styreformann, som nå var blant de som fikk stå frem på TV. Han forklarte nå at det forsåvidt var riktig at han hadde arbeidet 10 år i Etterretningstjenesten, men det var «lenge siden». Vi hadde ikke ant noe som helst om dette! Antakelig var dette en ren tabbe: Noen må ha antatt at vi hadde identifisert mannens E-bakgrunn og at han derfor måtte få bagatellisere dette på TV.

Vi måtte nå holde pressekonferanse for å forsvare oss2. Her møtte også Erling Borgen med kamerateam, og plutselig spurte han Ramm: «Er det riktig at du i møte med Dagsrevyens journalister sa …», og så fremkom som påstand en bestemt teori som var blant de vi hadde luftet. Ramm ble overrumplet (ingen venter at profesjonelle pressefolk refererer offentlig fra samtaler med sine kilder) og svarte klossete, og dette var omtrent det eneste som ble sendt, sammen med diverse spørsmål om den såkalte «4. etasje-leiligheten» til Setsaas. Borgen hadde også vært innom der (etter at den var fraflyttet) og ikke funnet noen spioner!

Tre programmer på TV’s beste sendetid hadde nå systematisk diskreditert oss ved hjelp av påstander om at vi påsto hva vi ikke påsto, av å gjøre arbeidshypoteser til påstander som flatt ble avvist og ved å velge omhyggelig ut detaljer fra ukelange redegjørelser som kunne trekkes ut fra kildevernbeskyttede samtaler og brukes mot kilden. Det var et knusende slag, og pessimismen spredte seg i våre rekker. Men heldigvis hadde Borgen overdrevet: Vi oppdaget etterhvert at folk flest hadde reagert selv. Dette var ikke reportasje, det var uthengning. Skepsisen blant folk flest mot NRK i sin alminnelighet og Erling Borgen spesielt viste seg å ha tatt brodden av det hele.

Særlig ble Ramm var som gammel pressemann rystet. Aldri hadde han opplevet eller endog hørt om et så opplagt og grovt brudd på kildevernet i pressen. Mens andre media beskytter sine kilder så langt at de heller tar fengselsstraff hvis de får rettslig pålegg, hadde Dagsrevyen selv uten varsel snudd våpnene mot sine egne kilder og benyttet kildenes uttalelser i sterkt fordreid form til å latterliggjøre dem, til tross for de hadde lovet ikke å publisere noe som man ikke var enige om holdt mål.

Under en etterfølgende korrespondanse med Tom Berntzen skrev Ramm bl a3:

«Uten at det ordet ble benyttet, er det utvilsomt at NRK behandlet oss som kilder som derved er underlagt et klart presseetisk kildevern. Eller tror man det var en rekke pressekonferanser som ble holdt? I så fall kunne vi jo ha invitert hele pressen.

På minst tre punkter har Dagsrevyen behandlet dette materialet i strid med dette etter at vi plutselig og av for oss fullstendig ukjente årsaker mistet all kontakt med dere:

1) Visning av et opptak med «påliggende linjer» i Risalleen 53

2) Offentliggjøring av identiteten til et transportfirma

3) Gjengivelse foran åpent kamera på en pressekonferanse av en opplysning jeg angivelig skulle ha gitt under møtene med NRK-TV, riktignok formulert som et spørsmål.

I tilknytning til pkt 1-2 ble det hevdet at vi hadde «bevis» eller «påsto» spesielle forhold. Realiteten er at dette inngår som enkeltpunkter ingen ennå har etterforsket ferdig. Vi har aldri uttalt oss slik, heller ikke i lukkede møter med NRK-TV.

I tilknytning til punkt 3 kan det være fristende å spørre om alle uttalelser som falt fra NRK-TVs side under våre samtaler nå også skal regnes som offentlige? Kan jeg på neste åpne møte f.eks. i Kringkastingsrådet spørre om det er riktig at person X har gitt visse spesielle opplysninger om sjef Y?

Dagsrevyen må nå alvorlig tenke gjennom sitt forhold til sine kilder. Vi kan sies å være ressurssterke og tåle en støyt. Det gjør vi også. Men hva med vanlige mennesker i samfunnet som føler, men ikke kan bevise at urett begås mot dem? (Vi har nå registrert 30-40 slike henvendelser.) Tror du de synes det er moro å gå til Dagsrevyen etter den behandling vi har fått? Kanskje de velger TV2 isteden?

Det får nå være ditt problem. Selv er jeg aldri langsint, og mer enn villig til å skvære opp i denne saken»

Noe forsøk på å skvære opp eller annet svar har vi ikke mottatt.

Hva var det som hadde skjedd? Vi har senere diskutert begivenhetene med Lars-Jacob Krogh som ikke kan bidra med annet enn at det ikke var ørens lyd å få for denne saken da han kom tilbake fra sin reise, og at han var like uforberedt på Borgens plutselige angrep. Han oppfattet seg selv som skjøvet ut. Alt tyder på at dette er riktig. Krogh har også senere sluttet i NRK.

Men det er ingen tvil om at Erling Borgen opptrådte provokatorisk hele tiden.

Uansett når og hvordan noen måtte ha bestemt å kutte den prosess vi var inne i, og istedet gå inn for å diskreditere oss, måtte Borgen deretter ha visst at vi ble ført bak lyset. Selv om man måtte være kommet over opplysninger som tydet på at vi f.eks. forsøkte å manipulere NRK, måtte enhver anstendighet og presseetikk tilsi at vi ble varslet og fikk sjansen til å oppklare dette. Videre måtte vi blitt formelt meddelt at man ikke lenger ville benytte oss som kilder. Alt som var blitt sagt og gjort tidligere måtte da vært å anse som bortfalt. Først da kunne man på etisk vis ha «skiftet hest» og gjort oss til gjenstand for «etterforskendejournalistikk» (dog fortsatt under klare saklighetskrav og uten de groteske forvridningene, og selvsagt skulle vi ha kommet til orde i alle fall!).

Hadde noen vært på NRK og Borgen? Hadde noen kommet med sterkt kompromitterende informasjon om oss? For å opptre som man gjorde, måtte dette vært meget alvorlig og til det ytterste dokumentert. Hvorfor er det i så fall ikke kommet frem? Vi vet at noe slikt ikke kan finnes uten eventuelt som forfalskning (vi ble senere kjent med ett slikt dokument som vi skal presentere i den sammenheng), og at NRK i så fall må ha latt seg lure trill rundt. I beste fall er således Borgen å anse som en ufrivillig manipulert provokatør, som dertil handlet meget overilet og overraskende ved at han begikk så klare brudd på vanlig presseskikk.

1 Dagsrevyen og/eller Kveldsnytt to ganger ca. 11.-12. juni 1993. Vi har ikke utskrifter og kan ikke gjengi ordrett, men hovedtrekkene er riktige.

2 Mandag 14. juni 1991.

3 Brev fra Hans Henrik Ramm til Tomm Berntsen av 18. juni 1993.