Mest alvorlig er bruk av provokatører overfor Stortinget. Dessverre kan vi påvise at dette finner sted i vår tid, i den hensikt å beskytte og dekke over kriminell misbruk av tjenestene.
En ting er at Stortinget blir feilinformert eller manipulert som ledd i den ordinære politiske prosess mellom Regjeringen og Stortinget. Vi har allerede vært innom en rekke eksempler på det, fra justisminister Faremo som ikke fikk møte mer i justiskomitéen fordi ingen trodde på henne, via Eldring og Stenberg-Nilsen som bagatelliserte Ramm/Setsaas-saken til Jørgen Kosmo som tvert imot skulle sette på et kjempeapparat under Riksadvokaten for å unngå en parlamentarisk granskning – og så viser det seg den nye granskningen er en ren dekkaksjon1. Alt dette er omtalt tidligere.
Dette er en form for desinformasjon som Stortinget har vært på vakt mot siden 1884. Å feilinformere Stortinget, eller holde tilbake viktig informasjon, er dødssynd nr. 1 for enhver statsråd – sett fra Stortingets side2. Derfor var reaksjonene i justiskomitéen våren 1993 så kraftige.
1 Kosmo personlig kan gjerne ha vært helt uskyldig her. Men ett eller annet sted er det vedtatt en provokatorisk aksjon mot Stortinget for å lure Stortinget til å finne seg i at en virkelig granskning blir erstattet av en dekkoperasjon.
2 Dessverre følger mange statsråder likevel «GSG-prinsippet»: Går det så går det. Og med en avmektig opposisjon går det dessverre alt for ofte.