En som i nyere tid har vært svært interessert i temaet pressefolk og etterretning er redaksjonssjef i NRK-P2, Per Olav Reinton, tidligere rektor på Journalisthøyskolen. Han skrev i en bok bl.a. at1:
«Etterretningstjenesten har folk i nesten alle de store nyhetsredaksjonene her i landet»
Dette vakte en storm av reaksjoner. Reinton ble gjennom flere uker mobbet og uglesett av nesten alle kolleger.
Siden presiserte han sitt syn slik2:
«PRESSEN ER KONTROLLERT: – Dette med etterretningstjenesten var litt klossete av meg. Jeg ble tolket slik at det satt forkledde politifolk rundt omkring i redaksjonene her i landet. Det mener jeg ikke, jeg har i alle fall ikke beviser på det. Vi har bare ett kjent tilfelle av at slike metoder er brukt, det var da en agent ble plantet i Arbeiderbladet midt på 60-tallet, sier Reinton.
Hans poeng er ikke at pressefolk blir direkte vervet, men at det i stedet oppstår en fortrolighet mellom journalister og kilder i for eksempel E-tjenesten.
– Alt dette skjer under forutsetning av at kilden ikke blir oppgitt. Det er vanskelig for redaksjonen å skaffe seg opplysninger om slike hemmelige tjenester på andre måter, dermed kan kilden fullstendig kontrollere hva journalisten skriver.»
Dette er selvsagt riktig. Men Reinton hadde ikke behøvd å trekke seg fullt så langt tilbake hvis Bengt Calmeyers bok «Forsinket Oppgjør» hadde kommet ut tre år tidligere. Der er en annen dimensjon av Tronds ulike tentakler ut til pressen beskrevet3:
«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»
Det slutter ikke med det heller. Vi kommer tilbake til flere innfallsvinkler til dette tema.
3 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåkning». Aschehoug 1993. Side 90 ff.