Alf R. Jacobsen er en av «ulkene» som iblant opptrer som innsiktsfulle «tjenestedødare» og iblant glemmer seg bort fra den rollen. Han fikk en spesielt alvorlig black-out da han skrev en artikkel i økonomisk Rapport i mars 1994¹ etter at økokrim hadde henlagt våre anmeldelser mot politiinspektør Leif A Lier og statsadvokat Lasse Qvigstad om uforstand i tjenesten da disse uten den minste form for etterforskning henla Setsaas’ anmeldelse mot h. r. adv. Annæus Schjødt og Hans Chr Bugge for bevisfusk i retten på vegne av Redd Barna (alle disse anmeldelsene er som sådan behandlet i kap. 7.7).

Meldingen går over nesten en hel side i bladet, som vanligvis er et fagøkonomisk tidsskrift, med overskriften «Nytt tilbakeslag for Ramm/Setsaas: Leif A. Lier renvasket» og henleggelsesbrevet vedrørende Lier gjengitt i faksimile og et ikke spesielt flatterende bilde av oss fra en pressekonferanse. Vi gjengir like gjerne hele teksten:

«Førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal i Økokrim har henlagt anmeldelsen fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm (H) og major Johan Setsaas mot politiinspektør Leif A. Lier for grov uforstand i tjenesten. Anmeldelsen er henlagt som ‘åpenbart grunnløs’. den sterkeste form en slik henleggelse kan ha.

– Jeg er glad for den markering som ligger i henleggelsen, ikke minst fordi Ramm og Setsaas har utfoldet en betydelig aktivitet overfor politiske miljøer hvor jeg har vært aktiv, sier politiinspektør Lier til økonomisk Rapport. – Jeg håper alle legger merke til statsadvokatens klare vurdering.

Ramm og Setsaas presterte i fjor å sette Norge på hodet med voldsomme påstander om at de i flere år var blitt overvåket av en angivelig dypt hemmelig ‘fjerde tjeneste’. ‘Tjenesten’ skulle angivelig være et illegalt brorskap av kontakter mellom den militære etterretningstjenesten, sikkerhetstjenesten, politiets overvåkingstjeneste, flere departementer og offentlige etater.

Anklagene var skremmende fordi de insinuerte at hemmelige militære og sivile avdelinger var blitt brukt i et illojalt og strengt ulovlig maktspill. I forlengelsen florerte rykter om planlagte statskupp og politiske drap.

Politimester Willy Haugli satte inn sine beste folk. Blant annet gjennomførte den anerkjent dyktige inspektør Lier et tyvetalls møter med de to – uten å finne grunnlag for å foreslå siktelse mot noen personer.

Etter debatten før jul i fjor om politisk overvåking kom Riksadvokaten til et annet resultat – lydhør som Georg Fr. Rieber-Mohn er for signaler fra opinionen. Et etterforskningsteam under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl ble beordret til å gjenoppta saken. Samtidig slo Ramm og Setsaas til i vrede. Lier ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten.

Dahl-gruppens etterforskning har hittil skjedd i taushet. Men etter det Økonomisk Rapport har grunn til å tro, skal heller ikke denne erfarne gruppen av Kripos-etterforskere ha funnet fnugg av dokumentasjon for påstandene om ‘den fjerde tjenesten’. Henleggelsen av anmeldelsen mot politiinspektør Lier synes å være en ny bekreftelse på hva som kan skje – hvis fantasien får overta der kalde fakta slutter.

BILLEDTEKST: Den fjerde tjenesten: Da tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas ikke fikk det som de ville, ble politiinspektør Leif A. Lier anmeldt for uforstand i tjenesten. Nå er anmeldelsen henlagt som’ åpenbart grunnløs’.»

Artikkelen er skrevet etter vanlig kokebok for å legge igjen inntrykk av hvem som er tullinger og hvem som er de gode folkene: Vi «presterer», «setter Norge på hodet», «fremmer voldsomme påstander», «insinuerer», «florerer rykter», «slår til i vrede» og «lar fantasien overta», alt subjektive vurderinger ved journalisten som smugles inn i en tilsynelatende journalistisk reportasje. De andre parter «sier», «gjennomfører», «vurderer» og «finner» og er «de beste folk», «anerkjent dyktige», «lydhøre» og «erfarne». Hvis det er dette Jacobsen mener, hvorfor lar ikke han fakta tale for seg fremfor å bruke dette eldste knepet i kokeboken?

Kan det være fordi fakta ikke passer? Som f.eks. disse:

• Anmeldelse ble ikke bare innlagt mot Lier, men også statsadvokat Lasse Qvigstad
• Anmeldelsen hadde ingenting med «fjerde tjeneste» eller Liers etterforskning av denne å gjøre, men Liers og Qvigstads henleggeser av anmeldelser av Schjødt/Bugge-saken om produksjon og anvendelse av falske bevismidler – dette er fullstendig undertrykket i artikkelen og erstattet med den helt gale opplysning at dette skulle være en «vrede»-aksjon fordi Lier ikke fant noe under sin etterforskning av overvåkingssaken
• Det var nokså forsinket vrede. Lier henla overvåkingssaken 25. september 1992. Anmeldelsene mot Lier og Qvigstad i Schjødt/Bugge-saken ble innlevert 10. januar 1994 – 15-16 måneder senere. Vi er dog ikke så langsinte!
• Vi har aldri snakket om «planlagte statskupp og politiske drap», men vi har gitt konkrete henvisninger til mistenkelige dødsfall i andre saker enn vår. Her fisker han nok fra sin egen fantasi.
• Riksadvokatens gjenopptakelse kom aldeles ikke pga lydhørhet overfor opinionen, men som løsningen på Aps kriseproblem da et flertall i Stortinget ville granske nettopp Leif A. Liers og Kontrollutvalgets samordning for ikke å etterforske noe som helst (se kap. 15.1).

Han kan ikke ha fått med seg at NTB 2. juni 1993 meldte at «Arbeiderpartiet og Regjeringen ser nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon som skal undersøke påstandene om overvåking satt frem av tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas» og at Riksadvokaten kom på banen neste dag etter å ha blitt orientert om denne forferdelsen?

Det er andre interessante sider ved artikkelen:

• I Dette var første gang anmeldelsene og henleggelsen var omtalt offentlig. Men den var offentlig nok for den som går i Økokrims postjournaler. Men den som gjør det, finner henleggelsesbrevet vedrørende Qvigstad liggende ved siden av. Den som ikke har vært i journalene, må ha tatt brevet fra avsenderen, mottakeren eller gjenpartsadressen (oss). Vi hadde selvsagt ikke sprunget til pressen med henleggelsen.
• Det er ikke godt å se av henleggelsesbrevet hva anmeldelsen gjelder. En helt grønn journalist kan kanskje unnskyldes hvis han hopper på gale konklusjoner, men ikke en «tjenestedødare» med SKUP-pris for hysj-avsløringer, som dessuten intervjuer den anmeldte. Lier visste godt hva saken gjaldt, men lar seg også intervjue som om den gjaldt selve overvåkingssaken. Det er selvsagt riktig at vi har vært i omfattende kontakt med Høyre-miljøer med den, men vi har ikke plaget disse miljøene med Schjødt/Bugge-saken.

Det er selvsagt Liers klare rett å gjøre pressen oppmerksom på saken, men det er ikke særlig tilbørlig å late som om den gjelder noe helt annet.

• Hvordan kunne Jacobsen skrive at Dahl-gruppen ikke hadde funnet «fnugg av dokumentasjon»? På dette tidspunkt hadde Dahl pause» i påvente av Nygaard Haug-utvalgets avhør av felles vitner fra E-staben. Henleggelsen kom først fire måneder senere, men selv da måtte Dahl innrømme at han hadde funnet forhold som var konsistente med det vi hevdet, men at dette ikke førte lenger frem. (Rent bortsett fra at Dahl i likhet med Lier ledet rene dekkaksjoner.)

Vi synes også det er synd at «tjenestedødaren» ikke fant grunn til å drive litt oppsøkende reportasje omkring saken selv, som f. eks.:

• Å intervjue en av oss om saken (ingen av oss har noen gang truffet denne mannen som mener han vet alt om oss)
• Å undersøke hvorfor den var henlagt av Økokrim når den på normal måte burde vært etterforsket av SEFO og påtalebehandlet av statsadvokatene i Eidsivating. Kanskje han da – som oss (se kap. 7.7) – hadde funnet ut at det var fordi hele riks- og statsadvokatetaten var inhabil og at Riksadvokaten derfor måtte ha vært inne i saken allerede som anmeldelse/ankesak mot Schjødt/Bugge?
• Å undersøke hvorfor en sak man først må spørre Riksadvokaten til råds om, siden kan henlegges som «åpenbart grunnløs», dvs. uten et fnugg av etterforskning?
• Å interessere seg for selve realitetene i Schjødt/Bugge-saken – kanskje kunne det være stoff her, hvis ikke journalisten på forhånd var så sikker på at det var vi som tok feil?

Vi er også lei oss fordi Jacobsen har så dårlig hukommelse. I boken «De visste alt»², der Jacobsen var medforfatter, het det:

• På side 11: «I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i lett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling»
• På side 12-13: «De fakta som nå legges frem, viser altså at LO med støtte av Ap, og med utgangspunkt i Folkets Hus, drev omfattende politisk overvåking i samarbeid med Overvåkingstjenesten – og at denne virksomheten både omfattet personregistrering og politisk analysevirksomhet med massiv rom- og telefonavlytting som en hovedkilde.»
• På side 52 om «det tette samarbeidet mellom Overvåkingspolitiet og Youngstorgets etterretningsapparat», og et «samspill mellom overvåkingspoliti, etterretning og Youngstorget»
• På side 18 at bl.a. Setsaas/Ramm-saken, sammen med Engen-saken, Mossad-saken og Kosmo-saken etter deres mening «forsterket inntrykket av irregulære aktiviteter og kontakter»

Det var november 1993, det. Det viser seg altså at han allerede 5 måneder senere – i mars 1994 – må ha glemt alt sammen, for nå blåser han bare hånlig av andre som mener stort sett det samme³, og som han selv hadde fremhevet hadde «forsterket inntrykket» av irregulære forhold i tjenestene!

Det må være en hard mental påkjenning å være «tjenestedødare». Jacobsens kollega og medforfatter Finn Sjue gjennomgikk faktisk akkurat samme slags parallelle hukommelsestap, og han bare på én måned!

Ikke bare glemte Jacobsen det han hadde skrevet 5 måneder tidligere, men også hva han skrev i boken «Iskyss» i 1991⁴:

«Denne tjenesten var (Vilhelm) Evangs instrument til å holde øye med det indre politiske liv i Norge – blant annet basert på et utstrakt nett av informanter i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. …

Det toppet seg da Evang i 1962 utnevnte oberstløytnant Ola Evensen til ny sikkerhetsinspektør. … Evensen var aktiv Ap-tilhenger og ble av de kalde krigerne oppfattet som partiet og Evangs mann i ett og alt.

…

Det er idag ingen tvil om at (Asbjørn) Bryhns overvåkere helt frem til midt på 70-tallet var et politisk politi som i vesentlig grad konsentrerte seg om å kartlegge den politiske opposisjonen i Norge.»

Kanskje han har glemt at han fikk SKUP-pris for «Iskyss» også? Det ville virkelig være synd!

Dessverre har hans black-out også rammet andre viktige funksjoner:

• På side 211 står det i boken at «Mange vil finne det som legges frem i denne boken nærmest utrolig. Det er atter et bevis på at virkeligheten overgår fantasien og at det usannsynlige kan være det sannsynlige».

Det gjelder svært ofte i bransjen vår!

Det er ekstra synd at Jacobsens black-out også har ødelagt hele hans fantasi og tar det for gitt at andre fantaserer når de legger frem forhold som i likhet med de han la frem «mange vil finne utrolig». Hvordan skal det gå når Jacobsen skal skrive Trond Johansens memoarer? Han har sikkert endel «utrolige» historier å komme med, han også.

Nå mener kanskje Jacobsen at ikke noe av det han var med på å avsløre simpelthen kan ha fortsatt opp til våre dager, for da ville jo Lier og Dahl ha funnet det? Men da må han ha glemt noe annet han var med på å skrive:

• På side 11 står det: «Siden de første ryktene begynte å spre seg på syttitallet om samarbeid med Overvåkingstjenesten om registrering av kommunister og andre politiske avvikere, har ledende tillitsmenn i Ap og LO stått i kø for å benekte at et slikt apparat eksisterte. Og hvis det ble ført hemmelige lister over radikale elementer, skjedde det i femtiårenes politiske istid – ikke seinere. Tåketeppet har vært tykt. …»

Det er leit at denne glemsomheten fører til at Jacobsen nå opptrer overfor oss – som sier at det nå pågår tildekking av det som skjer på 80- og 90-tallet – akkurat slik han påpeker at «ledende tillitsmenn i Ap og LO sto i kø» for å benekte det som han selv sier skjedde på 60- og 70-tallet. Men verden er kanskje blitt bedre siden da, og risikoen for at politiinspektører og statsadvokater tildekker (eller selv er ofre for tildekking) blitt helt til å se bort fra, selv for en som vet at statsministre, justisministre, LO-ledere og Ap-formenn gjerne «står i kø» for å tildekke?

Vi hører gjerne Jacobsens syn på Liers etterforskning etter det vi har presentert i denne boken, f.eks. Liers Mikkelsen-notat av 1992⁵ der Lier med egne ord forteller sannheten om den etterforskning han ikke utførte, men påsto overfor Jacobsen at han utførte, og hans syn på Liers metodebruk når han har fått vite om Trygve Lauritzens bestilte diskrediteringsnotat⁶ etter at Lauritzen var snudd ved hjelp av fint oppdrag på Lillehammer og deretter opererte som dobbeltagent for Lier og Justisdepartementet med diskreditering, etterretning og provokasjoner som oppdrag.

Jacobsen hadde en ny visitt til oss i Dagbladet i juli 1994⁷ i en kronikk med meget sterke påstander, der han bl.a. hevdet at han visste som kjensgjerning at «bevismaterialet som Ramm og Setsaas påberopte seg, viste seg å være en mikstur av fantasier og tilfeldigheter». Hensikten var å sette den siste spikeren i vår «likkiste» etter at både Dahl og Nygaard Haug hadde satt inn sine. Nå klarte vi å banke ut Nygaard Haug’s spiker med en gang ved å påvise at hun løy for å slippe å se våre bevismidler i det hele tatt, og kom godt i gang med Dahls spiker også.

Jacobsens glapp imidlertid med en gang. Vi svarte⁸ og forklarte hvorfor vi mener at de instanser som tilsynelatende har gransket våre bevismidler i virkeligheten var tildekkingsorganer. Vi utfordret ham til å legge frem bevis på at ett eneste av våre bevismidler var «fantasi» eller på annen måte gale, slik han hadde hevdet var en kjensgjerning. Men det kom aldri noe svar!

I januar 1996, ett og et halvt år senere, fikk Jacobsen bruk for etterforskerne igjen. Da gjaldt det å diskreditere oss fordi vi bragte frem ny informasjon om Lillehammer-saken (evakueringsøvelsene m.v.)⁹, og det het nå i hans penn: «Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.»¹⁰. Jacobsen må gjerne ha de fordommer mot oss han måtte ønske, men det er nokså pinlig journalistikk når han ser bort fra de svar og motspørsmål han tidligere hadde fått og ble svar skyldig på, og bare gjentar seg selv ved neste korsvei.

Vi er ikke ferdig med Jacobsen. Det blir verre senere.