20.4.13 Diskreditering

Noen av de mest hensiktsmessige lekkasjene er slike som er egnet til å diskreditere motstandere, særlig politiske motstandere. Espen Haavardsholm beskriver i «Taushetens Pris»1 hva som er særlig godt råstoff for hensiktsmessige lekkasjer:

«Det er mitt bestemte inntrykk at det som nok i 1940-åra kan ha begynt som en kamp for å isolere NKP, ganske snart ble en kamp innad i den ikke-kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen2

Og det er neppe grunn til å tvile på at også rent private og personlige forhold – ungdomssynder av ulik karakter, flekker på rullebladet, slekt med spesielle forhold fra krigens dager, forhold til rusmidler, gammelt nabofiendskap, utroskaphetsaffærer, seksuell legning – kunne komme inn i bildet som et nyttig bakgrunnsmateriale i samband med denne overvåkingen av fagforeningskamerater som de faglig-politiske sekretærene og deres betrodde folk sto for ute på arbeidsplassene.

Ikke i den forstand at opplysninger av denne typen ble brukt utad i avispolemikk eller liknende, det skjedde bare i ytterst sjeldne tilfelle. Nei, denne typen materiale skulle snarere tjene som mulig bakgrunnsstoff ved passende leilighet, noe som det kunne hentydes til, gjerne i en mest mulig vag og ubestemt form. …»

Det siste er aldeles riktig, bortsett fra at Haavardsholm like gjerne kan snakke i presens. Vi har vært borti de aller fleste av elementene foran benyttet i stille diskrediteringskampanjer mot oss eller andre, nesten alltid fullstendig oppkonstruert omkring noen få fakta som i virkeligheten lett kan forklares med helt andre forhold. Felles for all slik diskreditering er også ganske riktig at den ikke tåler dagens lys og derfor bare kan brukes selektivt i buskene. Og fortsatt er pressefolk en meget viktig målgruppe for den «vage og ubestemte» diskrediteringen: Dette kan selvsagt ikke skrives, men du må ha det i bakhodet … Da dukker det opp murer der det før var åpent, skjeve smil og øyekast der det før var tillit, ironisk eller kritisk omtale av personer som før var helter osv.

Vi pleier å snakke åpent ut om slikt for å gardere oss. Da vi skulle gjøre det overfor Ronald Bye, avbrøt han bare: «Ta det med ro, gutter, dette her vet jeg alt om!»

1 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 41 og videre.

2 Det er vel etter hvert blitt ganske ettertrykkelig etablert. Men etter at også dette virket så fint, er målgruppen utvidet pånytt og pånytt til alle slags motstandere, konkurrenter og «ubehagelige personer» etc.