En infiltratør er en person som gjerne kan være fast ansatt i tjenesten eller rekruttert på langtidsoppdrag. Infiltratøren forandrer over lang tid vesentlige sider ved sin identitet i den hensikt å vinne innpass i motstanderens organisasjon som en av dem, og må derfor kanskje i årevis leve et meget krevende dobbeltliv der kun meget få kan kjenne vedkommendes egentlige lojalitet, livsstil og overbevisning. Utad må infiltratøren virke meget aktiv og engasjert i den infiltrerte organisasjonens virksomhet og formål. Hensikten med infiltrasjonen kan dekke hele spekteret: Innhenting av informasjon. planting av desinformasjon, manipulasjon, sabotasje osv osv.

En meget viktig oppgave for infiltratører er å fremskaffe tidlig varsling av motpartens offensive tiltak («early warning»). I det store spillet inngår infiltratørene i en større sammenheng der også bruk av satellitter og alle andre slags etterretningsmidler inngår.

Det er idag velkjent at særlig overvåkingspolitiet i Norge gjennom årene har benyttet infiltratører overfor organisasjoner på venstresiden (i virkeligheten dreier det seg i første rekke om E-tjenesten; det skal vi komme tilbake til). En god del eksempler på dette er gjengitt i forrige kapittel.

Sigurd Allern skrev i Klassekampen i 1993¹:

«Verdens Gang trykte tidligere denne uka en reportasje om to politiagenter som i 1981 deltok med IRA-parole i en demonstrasjon under Dronning Elisabeths statsbesøk. Metoden er ikke ny. Under en rettssak i Oslo Tinghus 27 og 28. mai 1970 oppdaget Klassekampens fotograf en sivilkledd som først deltok som demonstrant, men da politiet angrep demonstrantene deltok han aktivt i å slå og drive bort demonstranter. Mannen ble avbildet i Klassekampen og i nr. 7/8 1970 identifisert som (en navngitt person) ansatt i politiets trafikkavdeling.»

Ronald Bye har uttalt²:

«Jeg vet med sikkerhet at overvåkingen hadde agenter eller rapportører i AKP, det har jeg fått refefert … Når det gjelder NKP bygger jeg mer på indisier og antakelser. Det er bl.a. lite trolig at det ble tatt i bruk spesielt nye arbeidsmetoder da AKP oppsto.»

Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff skriver i sin bok «Overvåking i Norge»³:

«Vinteren 1970 ble en student i Oslo oppsøkt av en politimann som sa at han jobbet for Overvåkingspolitiet. Dette var en gammel bekjent av ham. Navnene på de to involverte skal Ikke trekkes frem i denne sammenheng, men vedkommende politimann jobber fortsatt ved Oslo Politikammer. Ved en injuriesak ved Oslo Byrett i 1977 bekreftet den tidligere studenten overfor retten det som hadde skjedd 7 år tidligere. Den tidligere studenten forteller hva som skjedde:

– Han (politimannen) ønsket at jeg skulle la meg engasjere i spionasje overfor SUF og FSF (Faglig Studentfront på Universitetet i Oslo). Begrunnelsen for at han valgte nettopp meg til dette, var at han mente jeg var pålitelig, ansvarsbevisst og villig til å slå et slag for landets sikkerhet når det – som nå – var påkrevet.

Jeg skulle skaffe meg innpass i SUF via studiegrupper, som han fortalte meg var satt i gang for SUF-sympatisører. Videre skulle jeg skaffe meg abonnement på diverse interne SUF-organer, deriblant Bolsjevik. Endelig fikk jeg utlevert en maskinskrevet artikkel, angivelig forfattet av hans sjef og en psykolog ansatt i Overvåkingspolitiet. Denne måtte jeg skrive av og brenne i hans nærvær. Jeg skulle utgi artikkelen for min egen, og prøve å få den inn i Klassekampen. Han fortalte at artikkelen skulle virke politisk umoden …»

Videre redegjøres det for at han vel innenfor skulle skaffe medlemslister, identifisere SUF-sympatisører, identifisere møtesteder og finne egne steder for plassering av mikrofoner.

Det fremgår ikke om artikkelen virkelig ble sendt Klassekampen, men om det ikke gikk med den ene studenten, gikk det vel med den andre. Det var godt for SUF og AKP at psykologen Finn Sjue ble redaktør i Klassekampen fra 1973, slik at den ene psykologen kunne avsløre den andre!

Vi aksepterer naturligvis slike arbeidsformer mot virkelige fiender av Norges sikkerhet og demokrati: I den kalde krigen, mot spioner og femtekolonnister, potensielle kommunist-kollaboratører etc. Vi vil ikke ha noen oppfatning om bruk av infiltratører mot f.eks. SUF (m-l) og AKP (m-l) i deres mest aggressive og erklært revolusjonære perioder på 60- og 70-tallet. Vi nøyer oss med å fastslå at dette kan ha vært meget fristende og helt sikkert gjort i den aller beste hensikt for å trygge Norge som rettsstat og demokrati. Men vi fastslår også at metoden synes velbrukt og velkjent for norske tjenester, også brukt overfor norske borgere – og tross alt lovlige norske partier. Har man først ervervet kompetanse og rutine på et område, blir den ikke borte.

I løpet av 70-tallet festnet Ap sitt grep om de hemmelige tjenester. Kommunister og maoister mistet betydning som motstandere, slik de hadde vært for Ap/LOs egen etterretningstjeneste i 1950- og 60-årene. Den største trussel mot Ap var nå de borgerlige partier som hadde i sin makt å kaste ut Ap når og hvis de klarte å samarbeide. Disse partiene, og særlig samarbeidsforkjemperne innenfor dem, ble nå hovedfiender. Så lenge jakten på venstresiden stort sett hadde funnet sted innenfor egne organisasjoner og bare med hjelp fra og i samarbeid med tjenestene, som var lojale likevel, var det tilstrekkelig med en egen Ap/LO-organisasjon. Nå måtte blikket rettes mye videre. Det ble starten på det uoffisielle nettverk som nærmest ble morkonsern for Ap/LO-tjenesten og store deler av de statlige tjenestene. Nettverket spant seg stadig sterkere rundt tjenestene, noen av departementene, Youngstorget og etterhvert deler av politi og rettsvesen – den fjerde tjeneste. SF/SV måtte også på motstanderlisten, for dette partiet svekket Ap og kunne inngå taktiske allianser med de borgerlige. Ikke minst må man huske på at den tidligere NKP-formann og senere reform-sosialisten Reidar Larsen var SV’s industripolitiske hovedtalsmann i glanstiden etter valget i 1973. Han samarbeidet gjerne med de borgerlige for å avsløre industriskandaler og begrense f.eks. Statoils makt, og la ikke skjul på at Ap-regjeringen bare fikk gå av hvis den ikke fant seg i flertallskritikken på dette feltet.

Som vi skal komme tilbake til senere, er vi idag overbevist om at den fjerde tjeneste sto bak flere av de kjente diskrediteringskampanjene mot opposisjonspolitikere som Finn Gustavsen, Kåre Kristiansen, Albert Nordengen, Rolf Presthus og – helt sikkert – Jan P. Syse. Vi kjenner også til forsøk på diskrediteringskampanjer mot Ingvald Godal, Anders Talleraas og Wenche Frogn Sellæg. Vi skal også komme tilbake til meget alvorlig provokatørbruk mot Stortinget, alt dette de aller seneste årene.

Dette viser at en lang rekke av offensive tjenesters tradisjonelle virkemidler allerede er tatt i bruk mot Stortinget og opposisjonspartiene. Hvorfor skulle man ikke også tatt i bruk infiltratører? Vi har fått tips fra sikker kilde om at det skal finnes slike også i ikke-sosialistiske partier, og gjort oss våre egne tanker, som vi skal redegjøre for i en kommende, ordentlig gransking.

Vi har hatt forsøk på infiltrasjon og infiltratører i vår sak. En rekke provokasjonsagenter (blant dem Terje Buljo, se kap.7.3), hadde i tillegg til informasjonsinnhenting også i oppgave å verve personer innenfor vår krets – dvs. som forrædere. Men det lyktes ikke.

Bortsett fra med Trygve Lauritzen i Sikkerhetskonsulentene A/S, som ble engasjert av Norsk Oljerevy for å søke etter avlytting i Drammensveien og på Lindebergåsen. Han fant sterke indikasjoner begge steder, men skrev kun rapport fra Drammensveien. Deretter ble han snudd, ved at han fikk hovedjobben som sikkerhetskonsulent for Lillehammer-OL – engasjert av Justisdepartementet. Han nektet nå å skrive rapport fra Lindebergåsen og gjorde ingen flere egentlige etterforskningsjobber. Isteden begynte han å opptre provokatorisk. Han lanserte teorier om at Setsaas kunne ha plassert spor og stått for mange av de mistenkelige episodene selv, og fortsatte med å rette uspesifiserte beskyldninger mot en av salgskonsulentene om at denne var provakatør. Hans verste bidrag var imidlertid notatet om diskreditering av Setsaas⁴ (se kap. 18.5) – og dette i samarbeid med Leif A Lier som i det siste nettopp har vært under ild fra en rekke advokater for nettopp å opptre provokatorisk!

Men det har vært flere, dels av samme typen som Terje Buljo & Co, dels svært likt disses operasjonsmønster pga. dimensjoner på det personlige plan, og dels helt typiske infiltratører. Vi skal ikke gå særlig i detalj om disse, men nøye oss med å konstatere at de har skapt svært mye tvil og strid, kostet mange penger og ergrelser og såret mange følelser. Når disse sakene blir avdekket, vil det sette oppdragsgiverne og personene i et skammelig lys. Det dreier seg om utnyttelse av tillit og lojalitet, og «den fjerde tjenestes» utnyttelse av menneskelige svakheter mht. økonomi, pillemisbruk, alkoholavhengighet eller rett og slett ambisjoner for å nå bestemte etterretningsmål mot vår gruppe. Avdekking vil vise seg tragisk for både agenter og oppdragsgivere.

En del fremgangsmåter/metoder vil skremme norsk offentlighet og sette E-tjenesten (Trond, Alf Roar Berg, Sven Aage Hauge) i et dårlig lys. Man ansetter ikke narkomane eller pillemisbrukere i Forsvarets Bygningstjeneste. Det gjøres kun av E-tjenesten i vår sak når Trond tror det er noe å hente!