20.2 Psykologi i tjenestenes tjeneste

I parentes bemerket: Vi støter stadig på psykologi og psykologer, fra Terje Buljo som er gift med en psykolog til tjenestedødaren Finn Sjue som er utdannet psykolog. Det var også IB-sjefen Birger Elmér. IB skulle være forlengelsen av den svenske E-tjenesten «ute på dypet»; de skulle ut av kontorene og uniformene og skaffe informasjon gjennom fordekte agenter som skulle etablere personlige relasjoner. Da trengtes adskillig forståelse for menneskets indre psyke. Det trengte også de tallrike provokatører vi har hatt rennende med dokumenter og historier som hver især ofte er en studie i anvendt psykologi.

Major Svein Blindheim skriver i sin bok «Offiser i krig og fred» om en typisk CIA-agent at han er1

«… ikkje berre kunnskapsrik og intelligent. Han har òg stor kunnskap om motstandsrørsler og fagmilitære spørsmål. Det er ikkje lett å plassere han. Dersom bakgrunnen er fagmilitær, må han ha psykologisk-sosiologiske universitetsstudiar i tilegg.»

Våre tjenester – og helt sikkert «den fjerde» – forstår nok også betydningen av anvendt psykologi. De har sikkert også gode kurs. Men vi er ikke helt borte vi heller, og er dessuten oppsatt med egen motkompetanse i vår gruppe.

Hva nå med fagetikken? Er deltakelse i psykologisk krigføring mot norske, lovlydige borgere forenlig med medlemsskap i Psykologforeningen?

Infiltratøren kan direkte betraktes som en provokatør, men kan også brukes som provokatør overfor tredjepart, som f.eks. kan føle det som en betryggelse at personen er fra den infiltrerte organisasjonen. Provokatøren opptrer oftest overfor offeret i egen identitet, men kan også benytte lånt identitet eller tilpasset identitet eller for den saks skyld være anonym. Kontakten med offeret er nøye planlagt ut fra kunnskap om offeret og hensikten med aksjonen, som kan være å innhente informasjon, plante desinformasjon, påvirke offeret til bestemte handlinger, legge igjen inntrykk som virker skremmende, skremme direkte, verve personen som agent for egen side, eller påføre fienden hva som helst av skadeverk.

Provokatøren opptrer gjerne med en ferdiglaget dekkhistorie som skal være inngangsbilletten eller påskuddet for samtalen. Provokasjonshistorien må være så nær opp til sannheten eller hva man på forhånd vet er mottakerens ønsker at denne er tilbøyelig til å tro at historien er sann. Svært ofte kan det serveres historier «av lavere sannhetsgehalt», men da kun i den hensikt å skape tvil og usikkerhet. Tjenestene må da på forhånd selvsagt ha vurdert nøye objektet som skal lures/forledes. Svært ofte kan agenten ha som tilleggsoppdrag (eller hovedoppdrag) å skaffe informasjon f.eks. ved å lure denne ut av objektet.

Vi nevner kort noen av kriteriene for å velge ut en mer løst tilknyttet person som bevisst skal opptre som provokatør:

  • provokatøren har på forhånd selv vært overvåket og kontrollert og er svært ofte tidligere straffede eller på annen måte ureglementære personer som gjerne har levd klandestint i forhold til jobb, ekteskap, familie etc.
  • svært ofte har de økonomiske problemer og er ikke så nøye på oppdragene bare de får godt betalt
  • tjenesten har på forhånd et eller annet ‘på dem’ (gjerne straffbart) slik at man når som helst kan kutte vedkommende ut som agent og være sikker på at denne tier stille
  • det bør helst ikke være noe i deres yrkesmessige bakgrunn som gjør at de på denne måten kan knyttes opp til noen av tjenestene

Bruk av provokatører er et fullt integrert og helt tradisjonelt virkemiddel i enhver krig eller strid mellom profesjonelle, såvel i forsvars- som angrepsstrid. Dyktig utført er dette ofte langt mer avgjørende for utfallet enn selv banerier med kanoner. Provokatører kan brukes i et omfattende sjakkspill der den ene legitimerer den andre ved å fremstå som motstander, tilhenger eller offer. En kan skremme, den andre kan tilby trygghet eller samarbeid. En kan være satt opp for å bli avslørt slik at den neste – med et avvikende «modus operandi» – ikke blir det.

Vi har avslørt flere slike «samløp». En person som i utgangspunktet kunne synes grå, blir etterhvert mer og mer hvit fordi han kommer innpå deg og oppnår troverdighet ved å hjelpe til med å avsløre den andre. Her spilles det på psykologi og følelser. Offeret er ute i kulden, og er sulten etter trygge allierte. Offeret er på forhånd nøye analysert, og doseringen tilpasset. Bare ved meget kjølig og følelsesløs analyse av begges bakgrunn og opptreden klarte vi i slike tilfelle å oppdage at spillet var planlagt på forhold og begge i virkeligheten «svarte». Så snart metoden var oppdaget, var det bare å spille med – og kanskje det da var vi som fikk mest ut av spillet? Men for folk flest, som er uforberedt, er det svært lett å falle i fellen.

Mulighetene er uendelige for den som kan spillet og har ressursene.

Vi kan i vår sak dokumentere hundrevis av henvendelser fra personer og organisasjoner som oppgir at de vil hjelpe oss eller gi oss informasjon, søke hjelp eller få informasjon, tilby sine tjenester etc. Noen titalls av disse er uten tvil ekte, og få andre innenfor kategorien «forvirret», direkte syke eller med forhold som ligger milevidt unna materien. Det store flertall er etter vår mening like utvilsomt provokatører. En mellomstor gruppe er vi – rimeligvis – fortsatt usikre på. Det er selvsagt ikke mulig å gjennomgå alle grundig nok til å vite sikkert. De vi med sikkerhet vet er ekte har vi i perioder hatt et godt samarbeid med, noen har vi løpende samarbeid med. Til de som har henvendt seg til oss med helt ærlige hensikter uten å føle respons, kan vi bare si at vi ikke har rukket å klarere dem ut ennå, men vil komme tilbake – før eller siden. Noen få kan vi selvsagt ha vurdert urett; det vil vel også avklares en gang.

Det pussige er at provokatører mot oss gjerne kommer «i sverm», dvs. f.eks. 5-10 innenfor en uke eller to, men så kan det være stille lenge. Det er naturlig hvis vi har vært i sterkt mediafokus, men ofte er det ikke slik. Da er det ganske opplagt at vi står overfor en koordinert aksjon. Selv om vi avslører den, kan motparten likevel mene at de har nytte av den, fordi man ofte går på litt ulike personer innenfor vår totalgruppe på 15-20 personer og totalbildet vises først etter noen dager.

Et annet interessant aspekt er at mange av provokatørhistoriene har kryssreferanser til hverandre. Dette er selvsagt gjort for å gi dem gjensidig troverdighet. «Dette ser riktig ut, for det har vi vært borti før …». Men når vi først har avslørt provokatørene som sådanne, beviser dette et annet punkt: Deres historier må være koordinert av en operasjonssentral! Dermed utelukkes ihvertfall for denne gruppen teorien om «einstøinger» og «smårare» som driver på egen hånd for å more seg.

De fleste sivile er ikke oppmerksom på eksistensen av provokatører, og derfor ikke på vakt mot dem. Aller minst venter man seg provokatorisk opptreden fra gamle, nære bekjente og venner, men selv dette er fullt mulig. Vedkommende kan da selvsagt være direkte snudd (trusler og penger er virksomme virkemidler, selv i Norge), men er mer sannsynlig manipulert uten å vite det selv, til å bringe frem en bestemt oppfatning, et stykke (des)informasjon, gi et råd, oppføre seg på en bestemt måte etc., som alt igjen vil ha innflytelse på offeret.

Så snart det gikk opp for oss at vi var utsatt for et kjør av provokatører, måtte vi legge en strategi for hvordan vi skulle møte problemet. Hver enkelt henvendelse ble som nevnt foran vurdert som genuin, provokatorisk eller ubestemt. De provokatoriske ble analysert for å finne ut hva som var formålet og hvilke deler av brevet eller samtalen som skulle skape legitimitet og hvilke deler som var selve provokasjonen (ofte bare en liten tilfeldig utseende bit). Vi kategoriserte, sjekket og kryss-sjekket.

Vi etablerte etterhvert som regel for hele gruppen at vi måtte snakke åpent ut om alt. Ingen måtte være redd for å varsle om ting av frykt for å dumme seg ut. Ingen måtte ruge på tvilstanker. Det måtte skrives rapporter om alle kontakter der overvåkingssaken ble tatt opp eller der det var andre forhold som gjorde dem uvanlige. I begynnelsen var mange redde og vegret seg for å takle problemet. Etterhvert ble vi alle mer og mer rutinerte, noen til og med fandenivoldske, og spurte de mest mistenkelige rett ut hvem som hadde sendt dem. Det ga ofte uventede reaksjoner! Når noen som kunne være provokatører begynte å spørre, ga vi bare omtrentlige svar innenfor velkjente områder, eller sa vi bare at vi ville komme tilbake til svar og kommentarer fra vår side når vi hadde diskutert henvendelsen med andre. Det at vi hele tiden har vært en stor gruppe har vært en uvurderlig styrke, ikke minst i forhold til psykologisk krigføring, som vi skal komme tilbake til.

I forbindelse med vår sak kan vi identifisere følgende hovedmålgrupper for provokatørene:

  • Stortinget, særlig en gruppe nøkkelpersoner, men også mindre berørte representanter
  • Oss selv
  • Visse spesielle enkeltpersoner av betydning for sakskomplekset
  • Almenhet og opinion, oftest via media

Vi vil gjerne her bemerke at endel personer i den tredje kategorien tidligere har vært aktive politikere; regjeringsmedlemmer og/eller stortingsrepresentanter. For eksempel har Per Borten vært utsatt for systemets kriminalitet ikke bare i sin tid som aktiv politiker, men pånytt i de siste årene som eldre mann og pensjonist. Det er i seg selv en skam at man igjen setter i gang kriminalitet mot ham. Men det viser at ingen som først har vært borti systemet kan regne seg fri. Man kan bli angrepet igjen og igjen som ringvirkninger av nye saker.

Vi kan videre identifisere følgende ulike operasjonstyper for provokatørvirksomheten:

  • Desinformasjon
  • Informasjonsinnhenting
  • Trusler, skremsler og voldsforsøk
  • Psykologisk krigføring
  • Økonomisk krigføring
  • Kriminalisering
  • Diskreditering
  • Avledningsmanøvre, tidstyveri

Alle målgruppene er blitt utsatt for desinformasjon. Vi er blitt utsatt for hele listen. Enkelte andre er også blitt utsatt for forsøk på diskreditering.

Vi vil nedenfor beskrive og i en viss grad bringe eksempler på tre hovedkategorier av provokatører (infiltratører, journalister og naboer), både generelt og ut fra egne erfaringer, og deretter bringe eksempler fra vår sak på de åtte ulike operasjonstyper:

1 Svein Blindheim: «Offiser i krig og fred». Det Norske Samlaget 1981. Side 205.