Den siste historien innenfor dette tema er så oppsiktsvekkende og spesiell at vi vil fortelle den i full detalj:

Våren 1992 kjørte Setsaas en ettermiddag langs Ringveien på vei til Slemdal. En time tidligere hadde han avtalt møte med Ramm pr avlyttet telefon.

Like før Økern-krysset ble han oppmerksom på bilen DD 13368 som han kjente godt fra før. Bilen var registrert på en forlengst avdød norsk person, men kjørt av en polsk statsborger. Setsaas hadde i ca ett år hatt både bilen og polakken i søkelyset. Det var vel kjent hvilken rute bilen fast kjørte. Den var aldri observert annet enn parkert på og kjørende mellom to forskjellige steder. Setsaas hadde forlengst gitt politiinspektør Leif A Lier en rekke interessante informasjoner om saken, og Lier hadde låst notatene om dette inn i sin safe der Lier garanterte de ville forbli. Lier var nå orientert om at kun Holst og Setsaas jobbet med saken. Ingen andre enn disse tre kjente til eksistensen av vårt fokus på et meget bredt felt der bilen og polakken var en viktig brikke. (Etterforskningen fra vår side var da gjort på en så spesiell måte at ingen andre kunne kjenne til den.)

Dette var første gang bilen ble påtruffet i bytrafikken.

Dessuten registrerte han nå mobil sambandsvirksomhet rundt sin egen bil. Disse forhold medførte at han tok frem sitt kamera og startet fotografering rundt seg.

Polakken kjørte nå brått av mot Økern før Setsaas rakk å ta bilde av denne bilen. (Men den er grundig avbildet både før og senere!) Men han startet nå fotografering av andre biler i trafikken rundt. Etter ca 30 sekunder ble Setsaas oppmerksom på en bil som sto parkert med åpent motorpanser på høyre side. Føreren sto bøyd over motoren, og man kunne se sambandsutstyr inne i hans skjorte. Og bilnummeret? VD 13368!

Setsaas fotograferte alt han kunne, kjørte 200 meter videre, kjørte til side og stanset over nærmeste bakketopp usett fra den andre bilen. Mindre enn ett minutt senere var motoren i orden og VD 13368 kom i venstre fil. Setsaas fotograferte bilen bakfra og kjørte opp på siden av bilen mens han hele tiden fotograferte. Plutselig oppdaget han en bil med registreringsnummer DE 13368 foran VD 13368 (sistnevnte har tydeligvis tatt igjen førstnevnte). Setsaas fotograferte nå DB 13368. Fra Sinsen-krysset fulgte Setsaas den tredje 13368-bilen til Sagene Brannstasjon, og skyndte seg å få fremkalt filmen før han sa et ord til noen.

Bildene ble skarpe og klare. Til alt overmål oppdaget han nå at kameraet hadde sett den tredje bilen før han selv, og på en og samme eksponering endog fått med begge de sistnevnte 13368-bilene med tydelige registreringsplater!

Først nå fortalte Setsaas om denne historien til Ramm og viste ham bildene. Ren nøkternhet tilsa at bevismateriale om mulig burde sikres først.

En uke eller to senere kom Petter Holst, som ikke kjente til Setsaas’ opplevelse eller bilder, til Setsaas. Han fortalte om akkurat samme opplevelse på samme sted – bare noen hundre meter forskjøvet! Men han kunne jo ikke bevise noe, og hadde lurt på om han burde holde alt for seg selv – det var jo for utrolig! (Det var vi enig i. For utrolig.)

Hvor stor er nå sannsynligheten for at noe slikt skal inntreffe to ganger med tre biler med samme registreringsnummer og én felles bokstav, og med «riktig» publikum på plass begge ganger? Vi er overbevist om at det er lettere å få full pott i Lotto hver uke i årevis. Kanskje noen lesere kan hjelpe oss med noen regnestykker?

For førstestatsadvokat Dahl fra Kristiansand, som avhørte alle sjåførene, var imidlertid dette en helt ordinær tilfeldighet. Men hans etterforskere så ikke direkte uenige ut da vi foreslo at sjåførene burde settes på vann og brød inntil de la kortene på bordet og fortalte hvem deres oppdragsgiver var.

Norsk påtalemyndighet er jo ikke helt ukjent med sannsynlighetsberegning som bevismateriale. I den såkalte «Landås-saken» påberopte påtalemyndigheten seg som det eneste kjente bevis nettopp at det man observerer ikke regnes som sannsynlig uten at det ligger noe straffbart bak. Det var godt nok «skjellig grunn til mistanke» til å holde hjelpepleieren i varetekt i 4 måneder og foreta 2000 undersøkelser¹. Vi vil gjerne ha de sannsynlighetskompetente statsadvokater fra Landås-saken til å ta over der Dahl slapp. Da blir det mye vann og brød i saken vår!

Vi – i motsetning til Landås-saken² – har dessuten mye underbyggende bevismidler i tillegg, f.eks. bilder som viser at alle tre bilene/sjåførene var godt oppsatt med samband og endel andre interessante sideopplysninger. (Hvis det også var tilfeldig, må det være mange som går rundt med sambandsutstyr under skjorta i Oslo.)

Hvis statsadvokatene i Kristiansand og Bergen byttet plass, kunne det fort bli vei i vellinga også i vår sak. Da bør man etterpå se nærmere på dekkhistoriene. Hvor kom de fra?

Hva var hensikten? Historien går jo rett inn i klassisk psykologisk krigføring. Uten foto, ville Setsaas – som Holst i begynnelsen – måttet vurdere nøye om han i det hele tatt burde fortelle episoden til noen. Motparten hadde jo allerede løpt rundt i årevis og forklart at mannen så spøkelser på høylys dag, stakkar, han var nok blitt svært sliten og trett (les: temmelig gal) av å ha holdt på så lenge med rettssaker og alt slags styr. Selvsagt trodde mange på dette, og det ville ikke bli bedre med vanvittige historier om å bli forfulgt av like bilnummer.

Aksjonen ville nok underveis blitt tilpasset hva Setsaas foretok seg:

De kan f.eks. ha håpet at Setsaas som ledd i sin etterforskning selv stoppet ved den ene bilen og konfronterte sjåføren med anklager om overvåking. Operasjonsledelsen ville nå f.eks. ha forberedt igangsettelse av slagsmål e.l. og påfølgende anholdelse av Setsaas for angrep på tilfeldig, sakesløs person. Vitner ville fortalt at det var Setsaas som stanset og gikk på sjåføren.

Kanskje var det planlagt repetisjoner av operasjonen inntil noe lignende inntraff. I alle fall fikk de sendt signal om at «storebror ser deg» osv.

Men tjenestenes kokebok hadde ikke regnet med at offeret skulle kunne dokumentere opplevelsen, og enda mindre publisere den i VG med bilder.

Vi forundrer oss stadig over at Riksadvokaten & Co tror de kan slippe unna denne saken. Man kan naturligvis forsøke å dekke seg bak at det ikke er straffbart å bringe tre biler med nesten samme registreringskode til samme sted. Var det bare det om å gjøre, ville det vært riktig. Men her var Riksadvokaten gjort klart oppmerksom på at dette var ledd i psykologisk krigføring med et langt videre siktemål. Kanskje hadde akkurat denne aksjonen til hensikt å fremprovosere straffbare handlinger på stedet. Da var den i seg selv straffbar. Den hadde imidlertid helt klart til hensikt å bidra til å skade enten offerets mentale helse eller offerets omdømme, muligens som forberedelser/«cover» for meget alvorlige forbrytelser. Da ville det vært meget straffbart. Endelig måtte dette selvsagt forfølges grundig som spor til den totale, koordinerte aksjon.

Selv om det ville vært mer enn nok av innfallsvinkler, illustrerer saken at vi i Norge ikke er vant til organisert kriminalitet og at norsk lovgivning er svak – f.eks. i forhold til amerikansk – på sektoren konspirasjon. I Norge vil organiserte kriminelle alt for lett slippe unna ved at man vurderer hvert enkelt delelement av en konspirasjon for seg som om helheten ikke eksisterte, med mindre man kommer frem gjennom medvirkningsbestemmelsene. Etter amerikansk lov er alle som kan knyttes til konspirasjon automatisk skyldige i den alvorligste forbrytelse innenfor konspirasjonen, og de kan også settes under tiltale for denne selv om resten av nettet ikke er rullet opp. Her må nok også norsk jus oppdateres.