Provokatørvirksomheten er selvsagt bare en del av den samlede innsats for å hente inn informasjon om offeret. De vanligste virkemidlene er telefonavlytting, romavlytting via telefon, romavlytting fra naboleilighet, romavlytting ved plassering av radiobugs e.l., videoovervåking, innlåsing for å kopiere dokumenter og brevåpning.

Bruk av provokatører er imidlertid en metode i særklasse, fordi man da kan styre hva slags informasjon man ønsker seg, og fordi man på en helt annen måte kan få registrert offerets vurderinger, oppfatninger og holdninger. I praksis har derfor de aller fleste provokatører innhenting av informasjon som tilleggsoppgave, uansett primæroppgave.

Vi har tidligere (kap 7.3) redegjort for Terje Buljo og en med tilsvarende opptreden. Det var de første, men langt fra de siste provokatører av denne type.

Fenomenet er repetert til det kjedsommelige i agentlitteraturen og ditto filmer. Der er det selvsagt takknemlig, fordi alt slikt må ha en romantisk vinkling. Men det er nesten like vanlig i virkeligheten, der de fleste film-temaer i praksis er hentet fra. Casanova og Mata Hari-aktiviteter er jo avslørt i bunkevis i Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og et helt ordinært virkemiddel for KGB i gamle Sovjet. (I mange av disse tilfellene er poenget mer på diskrediterings- og utpressingssiden, se nedenfor.)

Hos oss er hensikten altså i overveiende grad informasjons-innhenting. Tjenestene antar at informasjon flyter fritt på dansegulvet, over rødvinen på fireøyners-nachspilet og selvsagt deretter. Årsaken er at offeret slapper av, føler seg utenfor sitt ordinære vaktsomme miljø, har fått inn litt alkohol, og vurderer partneren ut fra den aktuelle rolle og derfor helt ufarlig. Dessuten har offeret gjerne behov for å skryte litt, gjøre seg viktig etc. Ofte er dette helt riktig vurdert.

Vi må dessverre konstatere at det i vårt miljø har vært få angrep på mennene, men desto mer på kvinnene. Dessverre – ikke fordi vi menn savner denne form for betjening, men fordi de reflekterer et kvinnesyn hos tjenestene som vi synes synd på dem for: At kvinnene er svakere og mer løsmunnede. Da kjenner de ikke kvinnene i vår gruppe, selv etter bråtevis av «oppvartere».

Det tegner heller ikke godt for forsvaret av Nordflanken at mange av «oppvarterne» er så lette å avsløre. Den første – Terje Buljo – ga jo fra seg visittkortet (og har senere brukt dette som argument for at det ikke kan ha vært bakenforliggende hensikter). Det har hendt om igjen. Sjelden er det noe problem å identifisere personene (Norge er et lite land, mange kjenner hverandre, det er ikke lett å ikle seg falsk identitet). Påfallende mange viser seg å ha tilknytning til Youngstorget, flere til politi eller påtalemyndighet, og en gang var sågar en ekspedisjonssjef hos hu’ Gro selv på Amor’s vinger (uten at det tiltenkte offer, som mest moret seg over det klossete fremstøtet, et øyeblikk trodde det var alvorlig ment). Noen andre viste seg å ha en mer snirklete tilknytning.

Her skal man selvsagt være litt forsiktig. I Oslo er det mange som faller inn under summen av de totalkategorier som gjør oss mistenksomme: Politi, påtalemyndighet, partikamerater, folk fra bestemte departementer, selvsagt tjenestene osv., særlig hvis man inkluderer annetledds kontakter. I Norge kan man jo knytte seg frem til hvem som helst via to ledds bekjentskaper (alle har en venn som har en venn som kjenner målpersonen, eller kortere). Vi har vært oss det bevisst, og ikke registrert aftensangens frimodige riddere som provokatører uten at det fremgår også av deres opptreden.