20.1 Psykologisk krigføring

En provokatør er del av en større strategi for psykologisk krigføring.

Denne strategien er like gammel som agentyrket, gjerne beskrevet som «verdens nest eldste yrke». Kineseren Sun Tsu forfattet ca. 500 år f. Kr. «Regler for politisk-psykologisk subversjon». Reglene ble gjengitt i Norsk Oljerevy i januar 1993 i forbindelse med et intervju om industrispionasje med sjefen for Sikkerhetsstaben, kommandør Gunnar Rio, og hans medarbeider, advokat Caspar Kielland Aanesen. Ramm og hans kolleger i Oljerevyen syntes dette var et morsomt apropos til de aksjoner som da for lengst var igangsatt mot dem. Vi kjente jo igjen de fleste metodene1:

«Den høyeste kunst består i å bryte ned fiendens motstand uten kamp på slagmarken. Kun på slagmarken er krigens metode nødvendig, men bare de indirekte fører til virkelig seier.

Bryt ned alt som er godt i motstanderens land. Dra representanter for det herskende sjikt ned i forbrytersk virksomhet, undergrav også på andre måter deres posisjon og anseelse, kompromitter dem offentlig og la medborgernes forakt skylle ned over dem!

Inngå samarbeid med de nedrigste og avskyeligste mennesker.

Forstyrr med alle midler Regjeringens virksomhet!

Så splid og strid mellom borgerne i det fiendtlige land! Opphiss de unge mot de eldre!

Ødelegg med alle midler utstyr, forsyninger og orden innen fiendens væpnede styrker!

Latterliggjør tradisjon og de gamle guder.

Vær raus med tilbud og gaver for å kjøpe opplysninger og medarbeidere. Plasser hemmelige agenter over alt. Spar overhode ikke på penger eller løfter – det gir høye renter!»

Det finnes flere typer provokatører:

  • Fast ansatte som kan benyttes til de fleste typer oppdrag, men helst ikke oppdrag med høy risiko for avsløring eller oppdrag som av sin kriminelle karakter innebærer høy risiko for skade på tjenesten ved avsløring
  • Fotfolk eller freelancere med jevn forbindelse til tjenesten som har en posisjon i det «sivile liv» som gir nødvendig cover og legitimitet overfor og/eller naturlig adgang til etterretningsobjekter
  • Enkeltpersoner som tar betalte oppdrag, men som svært ofte ikke er orientert om hvem deres reelle oppdragsgiver er. Dette gjelder særlig hvis det dreier seg om personer fra mer eller mindre kriminelle miljøer eller andre som er sterkt avhengige av politiet f.eks. utlendinger på usikre oppholdstillatelser etc.) og derfor lett kan både rekrutteres og – om nødvendig – ofres.
  • Helt uskyldige og intetanende personer som blir manipulert inn i provokatorisk opptreden (denne og foregående type kan iblant faktisk tro at han er ute i et uskyldig betalt oppdrag for rett og slett å holde ap med en bestemt person)
  • Pressefolk som også kan være helt uvitende om at de blir brukt, eller som gradvis trekkes inn i fortrolighetsforhold og tilbys eksklusivt stoff de ikke kan si nei til
  • Infiltratører som har et ganske fast forhold til tjenesten og må være enormt gode skuespillere som påtar seg å spille en spesiell rolle over mange år, kanskje store deler av et liv
  • Naboer, som kommer tett innpå ofrene eller åpner adgang for nærovervåking på annen måte, og som selv kan være alt fra nesten intetanende til fulltids operatører for tjenesten

Større tjenester har hele avdelinger med massevis av folk som enten selv er provokatører eller styrer provokatører. Mange av disse er psykologer.

1 Norsk Oljerevy nr 1(93.