19. URENT FARVANN

Det var lettere før da herrene Michael Grundt Spang og Per Øyvind Heradstveit seilte i åpen båt med stø kurs. Idag er det ikke så lett. Nå skiftes det fort kurs. Vi har ført logg fra overvåkingsseilasen i norske media i den korte tiden vi har deltatt. Her er det mye urent farvann, mange skjær, trange sund og underlige skruer. Man må kort sagt ha tunga rett i munnen.

På fjellet heter det at man skal «søke råd hos erfarne fjellfolk». Det kan man gjøre i overvåkingsfarvannet også. Der finner vi mange erfarne sjøulker, slik som Alf R. Jacobsen, Finn Sjue, Olav Versto og Harald Stanghelle, som til og med har drevet rekefangst i Ishavet. Men disse karene pløyer et farlig farvann der intet er sikkert og ingen kan stole på noe – her hvor piratene kan dukke opp selv bak nærmeste isfjell. I noen av havområdene treffer man også på havfruer som lokker med gull og grønne skoger hvis du bare vil skifte kurs. Så skal man søke råd hos noen ulker, skal man helst ha litt erfaring selv, for de tenker seg godt om før de svarer, og da kan det være mangt og meget som skal leses mellom ordene og linjene og snus og vendes på før man kan være sikker på hva de mener.

Ta nå f.eks. Alf R Jacobsen, radikaleren fra AKP (m-l)-miljøet, også med fartstid fra m-l-avisen Klassekampen som ut fra sine meget gode kontakter i E-staben har skrevet tre bøker1 med avsløringer om hysj-folkene og deres aktiviteter og for den siste fikk sin SKUP-pris. Da han her i fjor kommenterte farvannet omkring førstelagmann Agnes Nygaard Haug etter at hun hadde levert sin granskningsrapport der hun overhodet ikke fant noe som helst, fikk man inntrykk av at det forbauset ikke den gamle sjøulken2. Den tidligere sjefen for E-staben, kontreadmiral Jan Ingebrigtsen,3 , som Jacobsen hadde arbeidet sammen med før han utga sin første bok i 1985, ga uttrykk for full tillit til Nygaard Haug (som også skulle granske ham) allerede før hennes rapport var skrevet4. Admiralen irriterte seg kanskje over at Aftenposten hadde plassert hans artikkel ved siden av en annen med overskriften «Taushet er gull».

Man skulle jo i utgangspunktet tro at en som har avslørt mye stygt selv, kanskje ville stille noe høyere krav til en førstelagmann enn det å ikke finne noe som helst! Men nå må man kikke dypere. For hva er det egentlig Nygaard Haug har gjort? Jo, hun har studert mer enn 30.000 offisielle årsverk i E-tjenesten og slått fast at alt av ulovligheter allerede er funnet, av Alf R Jacobsen og hans ulkevenner. De har simpelthen gjort en så makeløs jobb at det ikke er mer å finne. En så riktig analyse må naturligvis berømmes.

Det er også i det lys man må se samme Alf R. Jacobsens bredside5 mot de to landkrabbene Setsaas og Ramm som slår om seg med allehånde påstander om lumske farvann og fet fangst. Siden de to sistnevnte aldri har møtt herr Jacobsen og langt mindre gitt ham adgang til f.eks. noe av det materialet denne boken er basert på, ville enkelte kanskje finne det noe underlig at Jacobsen i sin kronikk opererer med en rekke «kjensgjerninger», slik som at «landets skarpeste politifolk» nøye hadde gransket vårt materiale, og at han ut fra det kunne slå fast at det «viste seg å være en forvirret mikstur av fantasterier og tilfeldigheter» og «ville historier». Selv de som henla sakene hadde ikke sagt noe av dette, men fant faktisk både gjerningsmenn og forhold som kunne tyde på det ene og det andre. Ikke noe sted i de politidokumenter som vi har hatt innsyn i som parter i saken (men ikke han, vel?) er ett eneste punkt tilbakevist som feilaktig, bare definert vekk, tolket vekk eller – mesteparten – bare vekk6.

Men den som måtte tro at den gamle revolusjonskjempen er gått i kloster på sine gamle dager, og uten videre tar «klassepurkens» ord for god fisk, må tro om igjen. Pånytt er det selvsagt en helt annen form for visshet:

Sjøulken har trålet dette havet i 50 år, sommer som vinter, i regn, storm og tåke, og funnet alt som er å finne! Når noen amatører nå kommer inn fra en liten lysttur i fullt solskinn og forteller om den stimen av storfisk de nesten hadde fanget, ja, da var det jo bare å fnyse gjennom snadden: «Fiskehistorier!»

Som f.eks. da Klassekampen og AKP’s stortingsrepresentant avslørte at Overvåkingspolitiet i en årrekke hadde ført lister over nordmenn som skulle interneres i en krigssituasjon7:

«… politikere (har) i fleng blitt intervjuet om hva de visste, og svaret er det samme: Vi visste ingenting. Hvis politikerne snakker sant, er dette et demokratisk problem. For da har vi nok en gang fått demonstrert at overvåkingspolitiet har drevet som tankepoliti utenfor demokratisk kontroll.»

Da er det at Jacobsen kommer Overvåkingspolitiet til hjelp og refser sin gamle avis og sin stortingsrepresentant: Dette er da ikke noe nytt! Det var nevnt i Mellbye-utvalgets rapport av 1967, den gang riktignok hemmeligstemplet, men nedgradert i 1987. Ifølge Jacobsen er problemet at flere politikere som må ha visst om dette, har hyklet og latt som det motsatte. Lytt til gamle ulker, Folkvord!

Vi hører den opplyste lesers høylydte protester: Det kan ikke være slik at Alf R Jacobsen regner nærmest alt som allerede avslørt, for han ble da vitterlig med da Ronald Bye skulle skrive boken om hva som foregikk der oppe i niende etasje8! Da måtte han jo ha akseptert at det i havet fantes noe som han selv ikke hadde sett?

Javisst, det er derfor vi har forklart at det ikke er enkelt å forstå disse sjøulkene. Når man først mener man har et bilde av dem, kommer det noe som gjør at det glipper. Men for å lede leseren inn på sporet skal vi fortelle en liten historie fra dette miljøet:

En tjeneste-dødar sto i kø foran Perleporten. Da han kom frem til St. Peter, ble han spurt om sitt yrke, og han svarte nå som sant var, han var tjeneste-dødar.

– Da får du vente noen år, sa St. Peter. – Vi har allerede mer enn nok av tjeneste-dødare her inne.

Men vår tjeneste-dødar var snartenkt. Han gikk rundt på baksiden og hvisket noen ord gjennom gjerdet. Like etterpå sprang alle tjeneste-dødarne som var innenfor Perleporten ut og kavet seg avgårde til Oslo.

– Nå var du heldig, sa St. Peter da vår tjeneste-dødar kom tilbake. – Det er bare å stige på, vi må jo ha ihvertfall én tjeneste-dødar her. Men tjeneste-dødaren ble stående og skrape med føttene.

– Tja, jeg tror nok kanskje jeg tar meg en tur ned til Oslo, jeg også, sa han.

– Hvorfor det?

– Jo, du ser, alle de andre sprang avgårde fordi de hørte et rykte om at Ronald Bye skulle legge frem nye bevis for avlyttingen på Youngstorget.

– Men det kan da ikke være sant; det var jo du selv som satte ut historien, jeg har da forstått såpass.

– Jooo – men det kan jo være noe i det likevel!

Således må man jo forstå at det er en ting å ta som gitt at landkrabbenes fiskehistorier ikke kan være riktige, ut fra at man selv vet så mye. Noe helt annet er det når det begynner å gå rykter om at landkrabbene faktisk har fanget en fisk. Da gjelder det å komme seg ut på feltet og få bordet dem fortest mulig. Det kunne jo hende det var noe i det! Er man først ombord, kan man kappe snøret og ta seg av fisken selv senere. Klarer man ikke det, kan man ihvertfall komme med på bildet sammen med amatørene når de bringer fisken til land, og da vil jo alle forstå hvem som egentlig har stått for fangsten.

Her ser man faktisk et ganske klart adferdsmønster blant de gamle sjøulkene på overvåkingshavet. En annen gammel marxist-leninist er Finn Sjue. som har fortsatt i AKP som redaktør og journalist i Klassekampen fremfor å infiltrere kapitalismen slik Jacobsen har gjort gjennom Økonomisk Rapport. Han har likevel ikke hatt problemer med visum til USA eller adgang til det amerikanske Riksarkivet9 og kanskje flere, der man kan granske både amerikanske og norske tjenester. M-I’eren hadde oftere enn andre intervjuer med sjefen for E-staben, Alf Roar Berg, og har i mange år vært i god kontakt med Iver Frigaard i POT. Sjue-ulken gjennomførte akkurat den samme øvelsen overfor Ronald Bye som Jacobsen; den ene dro i 1993 med den andre inn til «9. etasjes leksikon» der de begge ble Bye’s medforfattere. Her kunne det være mye å få på kroken. Sjue hadde sågar gjort det en gang tidligere, da amatørene Pål T. Jørgensen og Viggo Johansen meddelte at de to skulle skrive sin andre bok fra overvåkingshavet10. De hadde vært på lydbånd-fiske før, men hadde de bært i land all fangsten? har nok Sjue tenkt, da han tok kontakt og tilbød dem sine tjenester, bokstavelig talt.

Noe annet man må være klar over før man søker sjøulkene om råd er at man slett ikke kan regne med å få samme råd. Da Sjue var med på boken til Jørgensen/Johansen i 1992, ble han angrepet av en tredje vanligvis både snill og blid sjøulk, Olav Versto, som nå var veldig sint. Sammen med den tidligere E-sjefen Jan Ingebrigtsen – som hadde hjulpet Jacobsen med hans bok i 1985 – torpederte Versto-ulken boken til Sjue i beste sendetid på TV, beskrevet slik av Sigurd Allern11:

«Boka («Vi som styrer Norge») var ikke uten svakheter, bl.a. fordi den i så stor grad bygde og måtte bygge på anonyme kilder. Men den traff, og overvåkingsfolkene skrek av smerte.

Verdens Gangs Olav Versto (som nå skriver entusiastisk om avsløringen av ‘den fjerde tjeneste’) gikk til voldsomt angrep på boka og beskrev Trond Johansens virksomhet i positive ordelag.»

Dette skrev Allern da han senere lett forbauset konstaterte at dødare-døderen Versto nå var blitt bare dødare, siden han i denne periode kjørte «en rekke større oppslag om avlyttingen og trakasseringen som Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas mener å ha blitt utsatt for». Selv for ham var det ikke lett å holde orden på «ulkene»!

Bye skrev i 1987 boken «Sersjanten»12 som inneholdt endel opplysninger om hva man visste i «9. etasje». Da kom angrepet på Ronald Bye’s hustru Tove Heggen Larsen om det meget kjente «boblebadet»13. Til tross for dette var Ronald Bye i 1991 lojal nok til å varsle statsminister Gro Harlem Brundtland om at hun burde igangsette granskning av samrøret mellom de hemmelige tjenester og Youngstorget. Han stilte seg sågar til disposisjon for et slikt arbeide, men han fikk aldri noe svar14. Bye opplyste dette etter at Ap-lederen i 1993, Thorbjørn Jagland, da «De visste alt» 15 ble lansert, angrep Bye for ikke å ha tatt dette opp i partiet først. Men Bye hadde sitt på det tørre med brevet. Senere undersøkelser viste at brevet hadde vært innom Aps partikontor, men sendt ut igjen uten at fru Brundtland hadde fått det, og visstnok på samme vagabondske måte vært innom Statsministerens kontor, men der måtte man jo prioritere hva man kunne plage statsministeren med! Formodentlig har det flakset videre til «han Trond» for forføyning.

Ikke noe svar fra Gro, men heldigvis fikk Bye nå straks allianse med to gamle ulker Jacobsen og Sjue, som endog var storslagne nok å legge sine tidligere motsetninger bak seg, for å assistere der Gro sviktet. Han var heldigere enn oss, for da vi skrev til Forsvarssjefen for å rydde opp, skjedde intet.

Allerede i 1992 reagerte det skarpe hodet til Tron Øgrim, som hadde oversikt over hele havet, alle bankene og alle ulkene. Øgrim skrev to kronikker der han fremhevet at han lot seg ihvertfall ikke lure. Han konkluderte rett og slett: «Lamme greier»16 når han så de gamle ulkene fly på kryss og tvers mellom bankene.

Alle gleder seg derfor nå til Alf R Jacobsens avsløringer i boken som han skal skrive om og med han Trond! Men den kommer selvsagt ikke før Lund-kommisjonen har sagt sitt. Nå som vi har utgitt bok, kan vi kanskje få være med å skrive, slik Jacobsen fikk bli med Bye? Hva kommer da Sjue til å si?

Men det blir mer komplisert blant sjøulkene. Når noen ulker en tid har fisket sammen på samme bank, hender det at en eller to forlater denne fiskebanken og slår seg sammen med andre ulker på en annen bank.

Ta f.eks. Sjue, som fisket sammen med Jacobsen i boka til Ronald Bye. Han drar straks til en annen fiskebank så snart Nygaard Haug-utvalget kommer på banen. Mens Jacobsen og Ingebrigtsen fisker sammen med Nygaard Haug, går Sjue kraftig ut mot Nygaard Haug-fisket17:

«HVITVASKING: Nygaard Haug-utvalget er helt fundamentalistiske i sin tro på at de har funnet sannheten. I mangel på bevis har de rett og slett bestemt seg for hvem de skal tro på. Slik bærer hele rapporten preg av regulær hvitvasking. …

Rapporten bærer i forbausende grad preg av reservasjonsløse påstander. …

Jeg er forbløffet over at (Kosmo) lar seg friste til å offentliggjøre denne rapporten og fremstille den som den endelige sannhet. Han må ha kortsluttet helt. En slik oppførsel viser at Kosmo forsøker å frifinne på sviktende grunnlag. Men da blir det regulær hvitvasking.»

Inntil Dahl-utvalget ble nedsatt, hadde Sjue vært på lag med oss, men så «avslørte» han oss og gled over til Dahl i løpet av 10 dager18. I motsetning til sin medulke Jacobsen, som valgte Nygaard Haug, satset Sjue på Dahl. Seks måneder (desember 1993) før Dahl avsluttet sin dekkaksjon kjente Sjue allerede på ulke-gikta at pauseutvalget til Dahl er den riktige fiskebanken. Dahl og hans etterforskere ble nå skrytt opp i skyene19.

Hva må nå den konsekvente dødaren Sigurd Allern ha tenkt om «ulkene», forvirret som han allerede var over Versto’s skiftende luner, når lunene nå sågar skiftet like raskt i hans egen redaksjon?

Men da Dahls henleggelsespressemelding endelig kom i juni året etter, ble Sjue stående nokså alene. For etter å ha holdt på et år klarte Dahl-gruppen bare å finne én forbryter og to forbrytelser. Den første forbrytelsen var mot Svein Muffetangen20 (den fikk Dahl av oss ferdig avslørt), den andre mot Tormod Hermansen21 (han også) og selvfølgelig var begge foreldede, så det var ingen vits i å starte noen etterforskning etter forbryterne. Det tredje forholdet og den eneste forbryteren som ble avslørt av Dahl var en hund som Dahl fant ut gjentatte ganger hadde klatret opp på sin eiers kjøkkenbenk for å bemektige seg en svær kjøkkenkniv som den lykkelig må ha løpt rundt med før den til slutt ble pent parkert på dørmatten en etasje lenger nede for skikkelig å skremme husets herskerinne når hun kom hjem.

Olav Versto er, som vi alle vet, er en meget dyktig og hyggelig politisk journalist med direkte kontakter til Faremo, Gro og Trond. Innledningsvis assisterte han oss i å få publisert hva vi hadde avdekket av hemmeligheter22. For endel detaljer var det slik at vår motpart ikke visste at vi visste før de fikk se det på trykk.

I likhet med Sjue fisket også Versto litt på Ramm/Setsaas-banken en stund, men forlot oss så gradvis.

I mai 1994 kunne Versto fortelle hvorfor Nygaard Haug-utvalget var nedsatt23:

«Regjeringen og Arbeiderpartiet har … stilt seg i halstarrig forsvarsposisjon. De vil riktignok få gransket til bunns den skitne overvåkingen som allerede er avdekket. Men de vil gjøre det selv.

Det var derfor Regjeringen utnevnte Nygaard Haug-utvalget til å granske Forsvarets E-tjeneste. Det var også derfor Regjeringen beveget Riksadvokaten til å granske påstanden om en såkalt 4. tjeneste fra de eksentriske herrer major Johan Setsaas og forhenværende statssekretær Hans Henrik Ramm.»

For oss «eksentriske herrer» var dette klar melding. Det Regjeringen ønsket å finne i vår sak visste vi ville være lik null. Regjeringen måtte i så fall finne seg selv!

En særlig celeber dyst mellom ulike dødare fant sted etter at SV’s fhv partisekretær Lasse Jahnsen først i en kronikk i Dagbladet24 i oktober 1994 viste til de hemmelige tjenestenes praksis med å bruke «provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden» og stilte spørsmålene:

«Hva har egentlig AKPS rolle vært i forhold til disse tjenestene, og hvor står ‘overvåkingsdødaren’ Finn Sjue i dette bildet?»

Bakgrunnen for denne saken var at Jahnsen, da politiet dukket opp i forbindelse med ‘listesaken’ i 1977, fikk gjemt listene hos en venninne, som fikk panikk og overlot dem til Egil Ulateig som i sin tur ga dem til AKP og Finn Sjue.25

«Samtidig som han (Sjue) nå satt på arkivet tordnet han i Klassekampen mot SV om å få ‘agentlistene på bordet og papira offentleggjort snøgt’»26

I en reportasje i Dagbladet sa Jahnsen27:

«Hva har Klassekampen gjort med disse listene – har de brent dem? Har de sendt dem til Kina? Eller har de gitt dem til Politiet? De har ihvertfall aldri offentliggjort noe av materialet om Forsvarets Etterretningstjeneste.»

I TV Norge-programmet LJK28 samme dag anklaget han Klassekampen og Finn Sjue «for å ha gått i ledtog med Overvåkingspolitiet».

I TV Norge hevdet også29 SV’eren Ivar Johansen at Klassekampens journalist Per Bangsund skulle ha levert egne lister over høyre-ekstremister til FO/E.

Det var bl.a. det at Sjue og Klassekampen ikke selv offentliggjorde listematerialet Jahnsen fant påfallende og grunnlaget for å påstå «ledtog». Nåværende redaktør i Klassekampen, Sigurd Allern, kalte dette brønnpissing30. Man fikk vurdere Sjue ut fra hans journalistikk.

I et intervju med Klassekampen svarte Sjue31:

«Jeg begynner å bli vant til at det settes ut rykter om at jeg er agent for den ene eller andre tjenesten.» …

Til Dagbladet utdypet Sjue dette slik:32

«I sin tid hvisket noen at jeg var agent for al-Fatah og PLO. Senere hvisket noen andre at jeg var agent for en tidligere antiterrorsjef i POT. Og idag går noen i høyreorienterte kretser rundt og hevder at jeg egentlig er agent for en tidligere seksjonssjef og Ap-mann i den militære E-tjenesten. Snart hvisker vel noen at jeg i bunn og grunn er agent for Gro Harlem Brundtland.»

Det er dårlig gjort å sette ut rykter. Man bør begrense seg til å se på hva psykologen og journalisten Sjue selv skriver og ikke skriver. Det mente forøvrig også Aftenpostens Harald Stanghelle, som tok fatt i Jahnsens argumentasjon. Om Klassekampen, som ifølge Jahnsen forlangte agentlistene på bordet, men satt musestille med dem selv, skrev han33:

«Fornuftig nok men helt uten dobbeltmoral er jo ikke et slikt markert skille mellom teori og praksis.»

Stanghelle refererte videre fra en kronikk av Lasse Jahnsen34 der Jahnsen avsluttet med spørsmålet:

«Hva er egentlig AKP’s rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står overvåkingsdødaren Finn Sjue i dette bildet?»

Stanghelle kommenterte dette spørsmålet slik35:

«Det er leseren som undrende må trekke konklusjonen om at Klassekampens mest kjente journalist gjennom årtier har vært overvåkingstjenestens mann, og at det var der de omstridte listene havnet. …

Men det ville være like lettvint som uredelig å la Lasse Jahnsens spørsmål bli stående ubesvart. Spesielt fordi alle som nøye har fulgt Finn Sjues journalistikk vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull.»

Stanghelle lærte denne formen for krystallklar argumentasjon for sine standpunkter da han startet sin journalistiske karrière hos Arthur Berg i Dagen. «Mossad/asylsøkersaken» med Iver Frigaard er avsløringen36 Stanghelle ble kjent for, og som deretter ga ham SKUP-prisen.

Sjue oppfattet selv forannevnte anklage slik37:

«Tvert imot mener Jahnsen at jeg var gått på handletur med listene til overvåkingspolitiet og fått noen godbiter som takk.»

Litt selvkritikk tok han likevel38:

«Når jeg ser meg tilbake, blir jeg ikke akkurat stolt. Vi burde ha håndtert denne saken på en annen og mer moden måte.»

Inntil nylig hadde de fleste tenkt på ‘listesaken’ som en sak om dokumenter som for det første var innhentet delvis på ulovlig måte. Videre hevdet Forsvaret at opplysningene sammensatt ulovlig åpenbarte lovlige, men hemmelige installasjoner. Dernest forbinder de fleste listesaken med de trusler som ble fremsatt om å publisere nær sagt komplette navnelister på ansatte i det som den gangen var tre norske tjenester. Noen mente det var forståelig at Klassekampen og Sjue vegret seg for å publisere slikt materiale, selv om det ikke akkurat bidro til deres revolusjonære profil.

Nå hadde Lasse Jahnsen allerede pekt på

«… disse tjenesters bruk av provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden i norsk politikk. …»

En annen SV’er – Jan Otto Hauge – knyttet dette direkte opp til listesaken39. Han mente at det i listematerialet lå

«… f.eks. milelange intervjuer med norske hemmelige agenter, som detaljert forteller om hvordan de på vegne av overvåkingspolitiet meldte seg inn i vekselvis SF og NKP»

Det kom nå frem at slik infiltrasjon faktisk hadde funnet sted. Politispaner Ole Tinghaug fortalte i 1993 at han i 1981 hadde infiltrert en gruppe rundt AKP, på oppdrag fra POT40. AKP’s mangeårige formann Pål Steigan sa da om dette41:

«Dette føyer seg godt inn i resten av avsløringene som finner sted i disse dager. Denne episoden hadde vi ikke snøring på.»

Psykologen Sjue, som skrev sin hovedoppgave på Universitetet om «psykologi og makt», var forøvrig som medforfatter til Ronald Bye med på å avsløre at POT bl.a. hadde infiltratører på AKP’s sommerleir på Tromøya utenfor Arendal i en årrekke, og også indirekte drev andre former for infiltrasjon42. Ingen av disse var navngitt.

Vi kan for vår del nå avsløre at Sjues pressekontakt Iver Frigaard også en periode oppholdt seg i AKP (m-I)-miljøet43, men det har ikke avslørerne i Klassekampen fått vite før nå, og det av oss.

Vi kommer tilbake med mer stoff om tjenestenes infiltrasjon i AKP (m-l) i kap. 24.5. Nå tilbake til Sjue:

Fra det tidspunkt våre avsløringer begynte for alvor, hadde vi lenge samarbeid med Sjue. Han ville gjerne hjelpe oss med avsløringer, samtidig som han samarbeidet med Frigaard om en rekke saker vedrørende høyreekstreme miljøer, bl. a. diverse Myrdal-saker.

I juni 1993, ti dager etter at Riksadvokaten hadde startet gransking av saken vår, og vi hadde avslørt en overvåkingsleilighet på Lindeberg som i media ble omtalt som «4. etasje», publiserte Sjue plutselig en helsides artikkel med en angivelig beboer, en tidligere FNsoldat446, som under fullt navn sto frem som talsmann for beboerne i denne leiligheten. Ifølge artikkelen hadde han bodd der i minst tre måneder (leiligheten hadde selv fungert som overvåkingsleilighet i 7 mnd), og det var ikke noe rarere med den enn et hvilket som helst kollektiv av Palestina-venner. Hva vi visste var imidlertid at FN-soldaten hadde «flyttet inn» der kun fem dager før artikkelen ble publisert.

Kvelden før hadde Ramm i 20-tiden fått en kort telefonmelding fra Sjue om at det i neste dags utgave av Klassekampen ville komme en artikkel med intervju med ansvarshavende i leiligheten som ville torpedere våre opplysninger om at denne leiligheten inngikk i en overvåkingsaksjon. Sjue sa at mannen var en gammel kjenning av Sjue fra Palestina-miljøet. Sjue oppga også navnet på vedkommende.

Etter en kort rådslagning ringte vi tilbake for å be ham stoppe artikkelen, i det vi kunne legge frem adskillig materiale til støtte for våre opplysninger. Det førte ikke frem. Neste dag da artikkelen kom, sto FN-soldaten med aktivt engasjement for palestinernes sak frem, med sitt navn som var et helt annet enn det Sjue hadde oppgitt.

Palestina-soldaten var uheldig, fordi han dessverre nå på kort varsel var kommet inn i en leilighet der de fleste andre spor vi hadde avdekket gikk til Mossad – men Mossad liker ikke Sjue, til tross for hans gode forhold til Frigaard. Mossad tok Sjue avstand fra allerede da han var i kibbutz i Israel45. I 1970 var han første formann i Palestina-komiteen46. Det var sikkert derfor Sjue ble invitert av Yassir Arafat da Arafat traff «noen av dem som opp gjennom årene har deltatt i støttearbeid for Palestina» en sen kveld i november 199347.

Palestina-soldaten, stakkars, som etter kun 5 døgn i leiligheten skulle ta på seg ansvaret for 7 måneders virksomhet på vegne av beboerne, og selv gi inntrykk av å ha bodd der i minst 3 måneder var ytterst uheldig. De fleste andre spor fra leiligheten gikk nettopp til Mossad, Israel, Sørafrika, UNIFIL, Libanon, JUF48 og MIFF49. Hårda bud!

Sjue nevnte at han kjente soldaten fra Palestina-miljøet fra lang tid tilbake, men glemte å nevne at han i februar 1990, midt under Kuwait-krisen, da en strøm av palestinere og andre arabere kom til Norge (og det blant disse kunne finnes enkelte som representere en trussel mot rikets sikkerhet50), hadde en hel førsteside pluss en hel side inne i avisen om nettopp denne soldaten51. Da fortalte han, nettopp hjemkommet fra FN-tjeneste, at Israel vervet norske FN-soldater til bl.a. å lytte på det norske FN-sambandet i Sør-Libanon. For å unngå å bli gjenkjent av Israel-sympatisører og Mossad her hjemme sto soldaten frem anonymt og på et bilde med ryggen til. Soldatens holdninger vakte sikkert stor sympati i Palestina-miljøet og ble sikkert tatt imot der med stor begeistring.

Soldaten løp nå stor risiko for palestinernes sak ved å oppholde seg i dette miljøet som Frigaard og Mossad nå infiltrerte, men de avslørte tydeligvis ikke Sjues mann som hadde røpet opplysninger til skade for Israel i Klassekampen. Sjue holdt nok også selv tett om dette overfor Frigaard på deres møter.

To år senere, i 1992, tok soldaten sjansen på en ny FN-periode i Sør-Libanon52, og håpet sikkert at han ikke skulle bli avslørt av Mossad. Denne gangen tok han neppe sjansen på permisjonsreiser til Israel! Det hadde han imidlertid gjort i 1989 og 1990, i sin første kontingent. Det viste seg at han som nå, i 1993, ble tryllet frem som talsmann for beboerne i én overvåkingsleilighet, den gangen (1989) tjenestegjorde i Libanon i samme kompani og på samme tid som en annen FN-soldat som Setsaas hadde avslørt et annet sted i byen allerede i 1990. Denne FN-soldaten ikke bare eide en overvåkingsleilighet, men giftet seg dessuten med en israelsk pike som han «traff» like over grensen i deres felles tjenestetid (se kap. 4). Det var hans leilighet som ble brukt i en romavlyttingsoperasjon i 1990 i samarbeid mellom Mossad Norge og E-tjenesten og tildekket av Frigaard.

Maken til uhell med Palestina-engasjementet! Det er sannelig godt å vite at Finn Sjue kan innestå for den førstnevnte soldatens troverdighet i palestinamiljøet, selv om han iblant kan komme i skade for å forveksle vennens navn med andre venners!

Vi håper endelig ikke at Palestina-miljøet i Oslo trekker andre slutninger enn at soldaten var ytterst uheldig med valg av bolig og medbeboere når denne boka kommer ut. Vi regner selvfølgelig med at Finn Sjue gjør sitt for å hindre at misforståelser oppstår.

Vi forstår at FN-soldaten kan ha behov for å leve et omflakkende liv, men vi forstår ikke hvorfor han hadde behov for å lure sin gamle venn Sjue trill rundt om sin botid på Lindebergåsen, som nettopp var det sentrale grunnlaget for «torpederingen». Det er forskjell på 5 dager og 3 måneder! Og hvorfor lot den kløktige dobbeltsjekker Sjue seg lure så lett? Sjue, som hadde «hjulpet» oss så lenge, måtte jo vite at vi gjerne ville ha hjulpet ham til gjengjeld!

Men mot, det hadde soldaten. Ikke bare flytter han inn i Norges på den tiden mest media-fokuserte leilighet (Erling Borgen spurte sågar om leilighetens indre mål – se kap. 20.7.1), men påtar seg dertil hele ansvaret for alt som ikke hadde foregått der i løpet av de foregående 2 måneder og 25 dager!

Vi tror forøvrig at Sjues privattelefon må være avlyttet på grunn av alle avsløringene, for selv om vi ringte til Sjue privat fra forskjellige, garantert ikke avlyttede telefoner, og alle mulige etterhvert nokså proffe tiltak ble iverksatt for å unngå at noen skulle følge oss til møter med Sjue, konstaterte vi at møtene med Sjue både inne og ute dessverre var overvåket (bilnumrene og sjåførenes identitet publiserer vi kanskje ved høve). Det er betryggende å vite at POT fortsatt følger med i hva «tjenestedødarne» foretar seg!

For man kan forstå at en stakkars tjeneste fort kan bli forvirret. Ta f.eks. Harald Stanghelle, oppvokst i et hjem der Arthur Bergs sterkt pro-israelske avis «Dagen» fyller mye av hverdagen, og som i 1971 startet sin journalistiske karriere som 15-åring samme sted.

I 1979 fikk Stanghelle, uten ungdomsskoleeksamen og uten journalistutdannelse53, jobb som presseassistent i Libanon, der han like før han dro hjem såvidt traff Iver Frigaard som kom til UNIFIL i mars 1980. Han begynte nå i Arbeiderbladet og ble straks avisens autoriserte Treholt-kommentator under redaktør Per Brunvand, sønn av den gamle politiske overvåker Olav Brunvand. En av avisens redaktører, Bengt Calmeyer, som ikke bare hadde lang fartstid i Arbeiderbladet, men også som var mangeårig observasjonspost til det hemmelige Ap-Norge fra Per Monsens og Rolf Gerhardsens tid i avisen, fikk i denne sammenheng først et muntlig, så et skriftlig skriveforbud ifb med Treholt-saken av Brunvand. Calmeyer oppfattet tydelig at Brunvand i så henseende var presset ikke bare innenfra, men også utenfra54. Vi tillater oss å formode at fornavnet til «hr. utenfra» var «Trond»!

I 1983 fikk Stanghelle belønning og ble den eneste journalist som ble innvilget audiens og intervju nettopp hos den da fortsatt topp-hemmelige Trond Johansen.

I parantes: Da Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen», var det ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse55. Men i 1983, ifb med debatten om CC’s bok Chr Christensen: «Det hemmelige Norge»56 måtte Trond på banen, men da skulle det være med Stanghelle! I sin «bok om boken», «Politisak», skrev CC57:

«Pressen bragte nyheter om ransaking i forlaget med etterfølgende avhør av forlagssjefen. Jeg traff en aktiv arbeiderpartimann på gaten. Han sa: ‘Dette smaker ikke godt, det minner meg om da far ble tatt under krigen. For meg er det rene Gestapo-metoder. Det må stå noen bak som tenker – nå har vi sjansen til å ta knekken på Christian. Helt på jordet var han nok ikke.

Journalister jaktet på seksjonssjefen i e-tjenesten, men tidligere oberstløytnant Trond Johansen garderte seg bak kjedelig beskjedenhet og tilkjempet funksjonærstatus. Først efter måneder måtte han gi seg og innrømme Arbeiderbladet, antakelig Harald Stanghelle, et intervju. I dette skuffet seksjonssjefen; det eneste han kunne tilføre offentligheten var han ‘ikke trodde noen tok CC seriøst’»

Der tror vi Trond tok feil, og mer feil skal han få! Men den unge Stanghelle var nok lett å lure – eller kanskje ikke?

I 1988 ble Stanghelle klarert inn på Forsvarets Høyskole og fikk ikke lenge etter jobb i Aftenposten der han gjorde en rask karrière. I 1990, mens han arbeidet med å avsløre Mossad-skandalen i 1990, ringte han til Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky for å fritte ham ut om hva som ville komme i Ostrovsky’s bebudede bok om Mossads virksomhet58. Ved at Mossads ulovlige virksomheter blant asylsøkere i Norge ble avslørt oppnådde Ap-regjeringen og Trond Johansen nå å få avsatt Svein Urdal – som ikke hadde gjort noe galt – som overvåkingssjef. Justisdepartementets mangeårige departementsråd Leif A. Eldring satte nå inn to av sine protegéer, Jan Grøndahl og Oluf Johansen i ledelsen for POT. Kanskje etter «å ha snakket sammen» med Trond under ett av Eldrings hyppige møter med ham i Platous gate?

Stanghelle fikk året etter SKUP-prisen for sine Mossad- og Israel-avsløringer og ble derved kanonisert som «tjenestedødare», nesten på størrelse med Finn Sjue. Dårlig gjort når man er fostret opp av Arthur Berg og reiser rundt med Bibelen i bagasjen59! Hva sa familien, f.eks. den halvannet år yngre John Stanghelle i Vårt Land med erfaring fra Misjonsselskapet og avisen «Dagen», og forfatter av boken «Drømmen om Sion»60? Han må ha vært meget skuffet.

Harald Stanghelle avslørte sin nest viktigste kilde, Victor Ostrovsky, som «upålitelig» da Ostrovsky i 1993 kom med sin siste bok61 der han på sin side avslører Stanghelle. Mossad på sin side mener at Ostrovsky er så troverdig at de ikke bare gjorde sitt ytterste for å stoppe boken, men også forfatteren selv: Senere gikk den tidligere kringkastingssjefen i Israel, Josef Lapid62, inn for at Mossad burde likvidere Ostrovsky.

Midt oppe i alle disse Stanghelle-avsløringene viser det seg at han også har lest den hemmelige delen av Treholt-dommen! Han hadde neppe kjøpt den i Narvesen. Og lenge før dette, endog før rettssaken mot Treholt åpnet, kunne han korrigere andre pressefolk i sentrale Treholt-spørsmål, ved å operere med «en sikker kilde»63. For sine egne folk er Trond «sikker» nok!

Deretter ble Stanghelle politisk redaktør i Aftenposten og står for Aftenpostens frikjenning av Finn Sjue i forhold til anklagene fra SV-hold om at Sjue gikk POT’s ærend (se foran). Det gjorde han ved å bruke argumentet om at man måtte jo lese hva Sjue hadde skrevet opp gjennom årene. Det er en fornuftig metode som vi har brukt.

I 1995 ble han redaktør for Dagbladet. Etter mange fagre ord om å fortsette Dagbladets tradisjon med å vokte om enkeltmennesket mot maktovergrep, pådro han seg sine leseres vrede da han i august 1995 konstaterte at «samtlige aktører har opptrådt ryddig» i den såkalte Landås-saken64 – som ser ut til å ende i ingenting etter at den siktede hjelpepleier hadde sittet 4 måneder i varetekt utsatt for sammenhengende kryss-eksaminasjon og politiet hadde foretatt 2000 undersøkelser uten å finne noe annet enn et usikkert statistisk materiale og opplysninger «fra miljøet rundt» om («avvikende atferd hos kvinnen»).

Juristen Håvard Saude karakteriserte denne hvitvaskingen som «et spadetak i Dagbladets grav»65:

«Det oppsiktsvekkende er at Dagbladets redaktør unnlater å ta fatt i det forødende traume siktede, hovedpersonen, har vært utsatt for. Han tar ikke tak i det tragiske i saken: At et menneske har vært innesperret under Kongens hånd og i måneder vært gjenstand for hjernevask og utmattelse fra statens tjenestemenn. …

I stedet konstaterer Dagbladets redaktør med embetsmannsmine at hun fremstår i media som bitter! Og avslører samtidig sitt minimum av menneskelig fantasi.

Det urovekkende er at kommentaren avslører at Dagbladet ikke lenger stiller seg på enkeltmenneskets side lenger. De liberale ideene, idealene, er kastet på båten. Enkeltmenneskets våpenløse kamp mot overgrepet, mot løgn og bakvaskelser, mot den rene Kafka-prosess, forties i stillhet. I stedet kneler Dagbladets redaktør like servilt overfor politi og embetsmannsvelde som Aftenposten gjør …

Jeg tror Dagbladets faste lesere ser at denne saken dreier seg om langt mer enn forskjellen mellom ‘skjellig grunn til mistanke’ og ‘skyldig uten rimelig tvil’. Med et slikt ståsted som Dagbladets redaktør ser denne saken fra, trygt plantet blant politi og statsadvokater, vil Dagbladet som avis ganske raskt få et troverdighetsproblem.

Da har ikke Dagbladet lenger noe å selge.»

Endelig merker vi oss at de første endringer i Dagbladets ledelse under Harald Stanghelle omfatter at to lojale Ap-folk bringes inn i redaksjonsledelsen som administrerende redaktør og nyhetsredaktør samtidig med et forstanding og fortjent (og uunngåelig?) opprykk til politisk redaktør og stedfortredende sjefredaktør for John Olav Egeland. Ny administrerende redaktør etter Erling Ramnefjell er Gro Møllerstad, tidligere journalist i Dagbladet, personlig sekretær i Sosialdepartementet under Tove Strand Gerhardsen og informasjonssjef i Administrasjonsdepartementet. Ny nyhetsredaktør etter Egeland er blitt Hans Kristian Amundsen. Amundsen begynte som journalist i Finnmark Dagblad (A) i 1980 og var siden politisk journalist og nyhetsredaktør i Arbeiderbladet, der han etterfulgte Harald Stanghelle som spesialmedarbeider for etterretningssaker. Vi formoder at han også har overtatt Stanghelles gode kontakter. Han overtok ihvertfall Stanghelles syn på Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky da sistnevnte hevdet at Mossad opererte med kodenavn «Oscar» på «en navngitt nordmann» og at det kunne tyde på at Mossad betraktet ham som agent. Ostrovsky ble da for Amundsen en «ondsinnet ryktespreder» som bragte nordmannen i en «Kafka-lignende» situasjonen66. Vi tar ikke standpunkt til hva slags formelt forhold som eksisterer mellom Mossad og Trond Johansen, som den forsvarsløse nordmannen heter, men konstaterer at de har mye å snakke om og utvilsomt har gjort det. Amundsen, derimot, er helt sikker: «Nordmannen» har alltid vært «ekstremt tilbakeholden overfor Mossad», ja, «rent ut vanskelig å samarbeide med»! Så han har ihvertfall gode kilder!

Et annet fenomen man støter på når man ferdes rundt på overvåkingshavet, er de såkalte gravegrupper. På denne tiden ble f.eks. gravegruppa i Aftenposten ledet av journalist Knut Falkenberg, utvilsomt riktig mann med solid bakgrunn som sønn av sin far, kommandørkaptein Dag Falkenberg med lang tjeneste i E-staben. Han dukket opp på vårparten 1993 og lovet oss å sette hele gravegruppa i Aftenposten på saken vår hvis han fikk dokumenter av oss. Han fikk sine papirer og siden har vi ikke hørt et ord hverken fra ham eller graverne. Kanskje vi hadde misforstått formålet med gravegrupper? Hva det nå måtte være, får vi håpe at han ihvertfall nå setter graveguppa på Aftenpostens egne mikrofoner, så skal heller vi grave alene etter våre.

Et beslektet fenomen er en type freelancejournalister (vi ante ikke det fantes så mange), som kommer med grundige notater, skarpe blyanter og bunkevis med filmruller for både foto og video. De har fått spennende freelance-oppdrag om å intervjue oss så mye de kan om spesielle utvalgte tema. Det rare med disse folkene er at de til slutt ikke får noe av stoffet sitt på, eller bare et bitte lite kutt, enten de hadde oppdraget for aviser, radio eller fjernsyn. Det er egentlig veldig rart, for de vi traff var svært godt skolerte og vel orienterte. Noen snakket sågar arabisk og det er vanskelig det. Når så flinke folk ikke får stoff på, må det være magre tider i freelance-bransjen. Ihvertfall på overvåkingshavet. Vi er glad vi har fast forlagskontrakt på forhånd.

Men selv om det ofte kan gi dårlig avkastning å drive fangst på dette havet, er det noen som får det til. Er man riktig heldig, kan man få SKUP-priser, redaktørjobber eller begge deler. Men da trenger man nok en god los.

I dette kapitlet har vi tatt leseren med på et lite cruise, men bare gjennom deler av overvåkingshavet. Det er andre deler, der de gamle sjøulker bruker helt andre farkoster enn de vi hittil har møtt. Her er det meget mer spennende, men farvannet er faktisk så uryddig at vi ikke kan drive noen form for cruisevirksomhet. Det er synd, for der finnes også virkelige perler og svært lønnsomme fiskebanker. Problemet er at disse også tiltrekker de mer blodtørstige haiene.

La oss nå peke på at Stanghelle avsluttet sin artikkel om Jahnsen og Sjue slik67:

«Vi ser gjerne at det kommer dokumenterte avsløringer også om journalisters forhold til de hemmelige tjenester.»

Han er ikke den første som har vært på sporet. Victor Marchetti og John D. Marks skriver i sin CIA-bok68:

«The CIA is perfectly ready to reward its friends. Besides provison of big news breaks such as defector stories, selected reporters may receive ‘exclusives’ on everything from US government foreign policies to Sovjet intentions. Hal Hendrix, described by three different Washington reporters as a known ‘friend’ of the agency, won a Pulitzer prize for his 1962 Miami Daily News reporting of the Cuban missile crisis. Much of his «inside story» was truly inside: It was based on CIA leaks.»

Nå kan det hende at slike «venner» også iblant kommer i klemma når det kommer virkelige avsløringer tikkende inn på telexene. I 1994 kunne Klassekampen referere en ny doktoravhandling om hvordan Dagsrevyen synes styrt av sterke interesser69. En spesiell episode ble fremhevet: da Klassekampen i mars 1990 bragte en amerikansk avsløring om at USA skulle avlytte telenettet i Norge70. Dette ble slått opp mange andre steder, men ikke bragt av Dagsrevyen før neste dag. Forklaringen skulle være, ifølge Finn Sjue i Klassekampen:

«Det var NRK-veteranene Lars-Jacob Krogh og Christian Borch som bidro sterkt til at saken ble stoppet. Krogh var programleder, mens Borch var jourhavende for utenriksnyhetene. Begge har gjort seg bemerket med gode kunnskaper om forsvar, sikkerhet, etterretning og overvåking. Samtidig har kunnskapene vært trygt forankret innenfor et sterkt vest-orientert perspektiv, og like sterkt begrenset av dette perspektivet. De har for lengst gått hovedkurset ved Forsvarets Høgskole»

Forbrytelsen var at Krogh/Borch først bragte nyheten dagen etter, og da med supplerende kommentarer fra en statssekretær hos statsminister Jan P. Syse. Vi forstår godt at et par gamle krigere kan komme til å begå slike «forbrytelser», særlig hvis de ikke var nok inne på nettverket til å få saken klarert av selveste etterretningssjefen selv, slik Sjue fikk (samme reportasje som henviser tilbake til oppslaget i 1990):

«Samtidig ba Klassekampen E-sjef Alf Roar Berg om å kommentere saken: Han sa at ‘jeg kan ikke utelukke at USA driver til dels storstilt avlytting av telesambandet i Norge’»

Intet er så galt at det ikke er godt for noe! Sjues kollega, Sigurd Allern, svingte seg til de store høyder (samme reportasje):

«HIS MASTERS VOICE: …

Hva slags redaksjonell styring er det når to sikkerhetsklarerte journalister, som har avgitt militært taushetsløfte, får lov til å overprøve sin egen nyhetssjef? Er medarbeidere på Forsvarets Høgskole overordnet nyhetslederne i visse spørsmål?

Jeg har tidligere foreslått at både pressen og NRK bør frasi seg de årlige plassene på Forsvarets Høgskole. Men NRK-ledelsen burde raskt sørge for at medarbeidere med slike bindinger holdes unna dette stoffområdet. Det ville også rense lufta internt.»

Det er lett å forstå at Klassekampen mener at journalister som arbeider i Dagsrevyen er «his masters voice» når de kommer fra Forsvarets Høgskole. Hva med journalister som arbeider i Aftenposten og kommer fra Forsvarets Høgskole? Er de «His masters voice?» Hverken Sjue eller Allern synes å mene det. Kan det være fordi Aftenpostens Høgskole-elev, Harald Stanghelle, var elskverdig nok til å utstede «dødare-legitimasjon» til Sjue? – slik71:

«Spesielt fordi alle som nøye har fulgt Finn Sjues journalistikk vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull.»

Kanskje Sjue har rett72:

«… de har forlengst gått hovedkurset ved Forsvarets Høgskole …. og viser et spesielt ansvar for å sikre at ‘rikets sikkerhet’ blir forvaltet slik the Establishment krever.»

Det har skjedd mer på overvåkingshavet siden (og før). Det kommer vi tilbake til.

1 «Muldvarpene» i 1986, «Svartkammeret» i 1988 og «Iskyss» 1991.

2 Dagbladet 14. juli 1994.

3 Jan Ingebrigtsen var sjef for E-staben 1979-85. Han var således Trond Johansens sjef i nærmere 7 år. Fra 1982-1984 hadde Ingebrigtsen og Johansen tidl E-sjef Sven Aage Hauge, som Forsvarssjef. Hauge hadde vært Trond Johansens sjef 1970-77, de to siste årene som E-sjef. I 1982 ble Hauge utnevnt til sjef for Forsvarets Byggetjeneste (FBT) der han satt frem til pensjonsalderen. I tre år var Hauge nå FBT-sjef samtidig som Ingebrigtsen var E-sjef. Se senere om dette tema.

Alf R. Jacobsen ga ut bøkene «Muldvarpene» i 1985, «Svartkammeret» i 1988 og «Iskyss» 1991. Ingebrigtsen var således sjef for E-staben under Treholt-jakten, der E-staben naturligvis var dypt involvert og Trond Johansen gjorde en fremragende jobb, bl.a. i et helt nødvendig samarbeid med Mossad om Irak-delen av Treholt-saken. Jacobsen må således i forbindelse med sin første bok ha hatt et nært samarbeid både med Ingebrigtsen og Johansen i lang tid før 1985 og også senere vedrørende hans to andre bøker som bl.a. ledet frem til SKUP-prisen. Dette bærer bøkene også preg av, da de alle tre er meget presise og usedvanlig informative om temaer som alle har vært innelåst i skapet til Trond. Det er imponerende av en gammel Klassekampen-journalist!

4 Aftenposten 31. mai 1994.

5 Dagbladet 14. juli 1994.

6 Vi minner om at Leif A. Lier «ikke kunne bekrefte eller avkrefte». Førstestatsadvokat Dahl svarte på direkte spørsmål fra oss i sluttmøtet der vi hadde med advokat som vitne at «han ikke kunne huske at noe (vi) hadde gitt av opplysninger var galt». Dahls etterforsker Sandstad var også tilstede.

7 Klassekampen 18. juni 1994.

8 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R. Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994.

9 Aftenposten 27. oktober 1993 s. 10 iflg. Sjue selv.

10 «Den slagkraftige duoen Viggo Johansen/Pål T Jørgen» kunngjorde allerede i Arbeideravisa 11. oktober 1990 at det var på trappene en «Edderkoppen II» som senere ble «Vi som styrer Norge», Aventura 1992, med Sjue som medforfatter etter at han senere hadde meldt seg og anbefalt at man slo kreftene sammen.

11 Klassekampen 9. juni 1993.

12 Ronald Bye: «Sersjanten». Gyldendal 1987.

13 Denne historien har Bye skrevet om i «Oppgjør», Tiden 1992.

14 Se kapitel 8 om alle detaljer i denne «brevsaken».

15 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R. Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

16 Klassekampen 19. og 20. november 1992.

17 Dagbladet 5. juli 1994.

18 Klassekampen 16. juni 1993, se nedenfor.

19 Klassekampen 15. desember 1993.

20 Førstestatsadvokat Edward Dahl i brev til Svein Muffetangen 28. juni 1994.

21 Bl.a. Dagbladet 5. juli 1994.

22 Se en rekke viktige reportasjer i VG.

23 VG xx. Mai 1994.

24 Dagbladet 26. oktober 1994.

25 Se bl.a. Steinar Hansson i Dagbladet 28. oktober 1994.

26 Fortsatt Hansson i Dagbladet 28. oktober 1994.

27 Dagbladet 26. oktober 1994.

28 Referert bl.a. i Dagbladet 27. oktober 1997.

29 Dette er referert i Ny Tid 40/94.

30 Til Ny Tid 40/94.

31 Klassekampen 27. oktober 1994.

32 Dagbladet 6. november 1994.

33 Aftenposten 28. oktober 1994.

34 Dagbladet 26. oktober 1994.

35 Aftenposten 28. oktober 1994.

36 Aftenposten 27. september 1991.

37 Dagbladet 25. november 1994.

38 Sjue til Dagbladet 29. oktober 1994.

39 Ny Tid 41/94.

40 VG 2. desember 1993.

41 VG 2. desember 1993.

42 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 60-61 og 114.

43 Fortrolige opplysninger fra privat kilde til Ramm og Setsaas.

44 Klassekampen 16. juni 1993.

45 Aftenposten 27. oktober 1993.

46 Aftenposten weekend 26. november 1993.

47 Aftenposten weekend 26. november 1993.

48 Jødisk Ungdomsforening.

49 Med Israel for Fred.

50 Bl.a. fordi Saddam Hussein ifbm Kuwait-krisen opplyste at han hadde sendt agenter rundt i verden for å spre terror og frykt.

51 Klassekampen 17. februar 1990 kombinert med egne undersøkelser.

52 Klassekampen 17. februar 1990 kombinert med egne undersøkelser.

53 Det vesentligste av personopplysninger om Stanghelle er fra Norsk Presseforbund: «Biografisamling», Institutt for Journalistikk 1990. Journalistene oppgir her selv sine data til forlaget.

54 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 123-124.

55 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåkning». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 28.

56 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

57 Chr. Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 81.

58 Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990.

59 Dagbladet 22. mai 1995.

60 Norsk Presseforbund: «Biografisamling», Institutt for Journalistikk 1990.

61 Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad». Aventura 1994.

62 Klassekampen 11. oktober 1994.

63 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 125.

64 Dagbladet 24. august 1995.

65 Dagbladet 31. august 1995.

66 Dagens kommentar i Arbeiderbladet 11. oktober 1994 ved nyhetsredaktør Hans Kristian Amundsen.

67 Aftenposten 28. oktober 1994.

68 Victor Marchetti and John D. Marks: «CIA – The Cult of Intelligence». Dell Publishing Co. 1974.

69 Amanuensis Knut Helland ved Institutt for Statsvitenskap, referert i Klassekampen 11. juni 1994.

70 For ordens skyld: Realiteten i saken ble både benektet og delvis bekreftet. Vi tar selvsagt ikke standpunkt til denne siden av saken her.

71 Aftenposten 28. oktober 1994 – resten av historien er referert tidligere i dette kapitel.

72 Klassekampen 28. oktober 1994