Og dermed er vi tilbake der vi slapp Dahl-gruppen sist i kap. 16, dvs. da Dahl erklærte sin berømmelige «pause» 8. november 1993. Det skjedde mye rart i perioden fra pausen startet frem til Dahls henleggelse: Vi ble innkalt til Nygaard-haug-utvalget, Lund-kommisjonen ble opprettet i februar 1994, vi hadde vårt ene møte med Lund-kommisjonen for å få dem til å finne bevismidler på Lindebergåsen, Dahl ble i hui og hast sendt ned i Kommisjonen for å snakke dem fra det – og klarte det! -, Nygaard-Haug-utvalget utviklet seg til den reneste komedie og ble tvangsavsluttet. (Se egen omtale av alle disse sakene.)

I denne perioden hadde vi ingen direkte kontakt med Dahl utover endel brev- og notatutveksling som vi kommer tilbake til. Derimot hadde vi endel telefonisk kontakt med den ene av hans sjefsetterforskere, Sturla Osen. Osens motiv for denne kontakten var å få vår støtte til hans og kollega Bjørn Tvete-Bergers intense lobby-arbeid for å komme med i Lund-kommisjonen. Vårt motiv var å få ham til å snakke om sitt syn på Dahl-gruppens arbeide. Ingen av delene lyktes, men de to klarte til slutt å komme seg med likevel, uten vår hjelp. Underveis var Osen svært vankelmodig i spørsmålet om å ta et møte med oss. Han ville gjerne, men utsatte og utsatte. Vi gjorde det klart at møtets hensikt måtte være at han snakket nok til å overbevise oss om at han var «clean», så skulle vi nok hjelpe til. Men dealen var nok ikke aktuell for ham. Han unnskyldte seg med at han var så klemt «mellom barken og veden», og kontakten kokte bort.