I desember 1992 anmeldte vi til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier¹ vi hadde avslørt en ny overvåkingsleilighet. De nye leieboerne fremleide denne fra eieren, som i all hast hadde fraflyttet leiligheten. Eieren av leiligheten viste seg å ha sitt faste ansettelsesforhold i Utenriksdepartementet, der han hadde spesiell kontakt med kontoret for Samband, Sikkerhet, og Beredskap (SSB) – tett befolket av folk fra tjenestene. Senere har vi konstatert at leiligheten – som vi nå kalte «fjerde etasje» – ble operert av bl.a. Mossad Norge. Denne måtte nå beskyttes. Konverterings- og beskyttelsesaksjonen ble enda mer nødvendig, og det ble stadig farligere å få forholdet avslørt. (Det er vel unødvendig nå å informere leseren om at det aldri ble gjort noe som helst med denne anmeldelsen heller.)

Og så klarer vi ut på våren å erte opp Stortinget til å kreve parlamentarisk granskning! Dette var tredje gang panikken nådde de store høyder. Med hele påtalemyndigheten, Justisdepartementet og Regjeringen involvert forstår man nå hvorfor det var en utenkelig tanke å få en granskning utenom systemets kontroll. Justisvesenet måtte beskyttes. Grimstads forslag måtte stanses. Med Kosmo’s intervensjon, som førte til at Riksadvokaten ble satt på av Regjeringen, vant man tid, ihvertfall til etter stortingsvalget samme høst. Med nytt storting ville det komme nye folk og komitémessige omplasseringer. Stortinget ville glemme. Sysselsett bråkmakerne lengst mulig. La dem snakke og levere inn sine saker til Dahl. Gjør hva dere vil, rot bare ikke med Justisvesenet. Etter hvert ville alle bli mer og mer konsentrert om EU. Vinn aller helst tid til stortingsferien begynner, da er vi kvitt dem til langt inn i 1995. Så lenge kan de da ikke holde ut?