Andre gangen bygget panikken seg opp ettersommeren og høsten 1991. La oss minne om de viktigste begivenhetene denne høsten:

• Setsaas hadde i mellomtiden (okt 90) flyttet til Lindebergåsen med nissen på lasset. Det dukket opp overvåkere fra Norasonde (se kap. 24.6) og Spilhaug-apparatet (se kap. 24.3.2.8) på alle kanter og flere overvåkingsleiligheter ble avslørt
• Opprullingen av Mossad/Asylsøker-saken i september 1991 ga økt troverdighet til våre opplysninger og kastet økt tvil over Frigaards rolle
• Vi ba i september Lier kontakte Urdal for å få stoppet den kriminelle overvåkingen, men fikk beskjed tilbake Frigaard: «Vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at ikke andre gjør det». Men han kunne heller ikke melde om noen tiltak mot «andre» (se kap. 7).
• september 1991 ble Annæus Schjødt anmeldt for bruk av falske bevismidler ved domstolene
• I september 1991 ble ny overvåkingsleilighet avdekket, i denne fasen den viktigste. Dette meddeles Lier (se kap. 18. 7)
• I oktober 1991 observerte Setsaas og Holst at det var etablert «kringvern» av patruljerende sivile politimenn med schæfere (se kap. 7.1)
• det kunne også konstateres bruk av videokameraer med 360 graders dekning
• Samme måned ble Setsaas utsatt for overfallsforsøk med 10-15 personer samtidig som OP-poster fra tjenestene og Oslo Politikammer overvåket det hele med videokameraer (se kap. 20.13.4)
• Da vår etterforsker, tidligere sjef for Politivakta, Arne K. Tangstad, redegjorde for dette overfor POT-sjef Jan Grøndahl, utbrøt denne «Begynner han å bli redd nå?», men da han oppdaget at Tangstad ikke var «på nett» fikk Tangstad beskjed om at han skulle «holde seg langt unna denne saken – ellers ville det gå ham ille » (se kap. 7.2)
• I oktober og november ble tilsammen 6 biler, herunder biler benyttet av Tangstad, påført betydelige skader (se kap. 7.2 og 7.3)
• I oktober oppdaget vår tekniske etterforsker, som senere ble snudd, Trygve Lauritzen, avlyttingsutstyr i Drammensvn 10 (se kap. 4.5) og tre uavhengige indikasjoner på avlytting på Lindebergåsen fra avlytterleilighet. Han skrev rapport om Drammensveien men nektet å gjøre det om Lindebergåsen. (se kap. 4.6)
• To måneder senere påviste Setsaas for ham ved inspeksjon av den nå ledige avlytterleiligheten at det var utført maling/sparkling av borede hull for mikrofoner på de riktige steder i forhold til de tidligere tekniske påvisningene
• I samme perioden ble nattklubbvervingen til Tronds kontorsjef Terje Buljo og hans etterfølger avslørt (det hadde foregått tidligere på høsten). og Lier advarte kvinnen som var utsatt for dette mot å ta imot besøk av den «farlige» Setsaas(se kap. 7.2)
• I desember avslørte vi Justisdepartementets spanerbiler: Lier forklarte dette med «spaning på spanerne» (men han fant ingen andre) (se kap. 7.4.)
• I desember ga Lier beskjed til h. r. adv. Annæus Schjødt om at Setsaas skulle ha planer om «å ta ham» og oppga registreringsnumre på biler Setsaas benyttet (se kap. 18.18)
• I januar 1992 ble Lauritzen gitt stort oppdrag av Justisdepartementet i forbindelse med sikkerheten på Lillehammer-OL (se kap. 4.6)

Det som må ha skjedd var at alle våre avsløringer av overvåkere etc. umiddelbart ble bragt videre til disse. Overvåkerne og særlig operasjonsledelsen, som til da var dominert av E-tjenesten og Mossad Norge, fikk dermed panikk og forlangte hjelp og beskyttelse. Lier og Oslo Politikammer fikk beskjed om å fremskaffe denne beskyttelsen, overta ansvaret for overvåkingen ved at denne midlertidig ble konvertert til også en politimessig overvåking, oppholde oss med godt snakk og holde politimester Willy Haugli mest mulig utenfor.

La oss her minne om at Frigaard hadde uttalt til Lier at POT ikke drev med noe mot oss. Trond Johansen hadde sagt det samme om E-tjenesten. Men Oslo Politikammer har aldri avgitt noen slik forsikring. Justisminister Grete Faremo uttalte seg generelt i Stortingets justiskomite om at det ikke var noen overvåking av oss, men må da ha tatt sjansen på at hun senere måtte kunne benekte kjennskap til vanlig politimessig spaning (credible denial»¹).

Det var da også «credible denial» – benektbarhet – som hadde vært filosofien bak alt som hadde skjedd tidligere, og benektelsene fra både Frigaard og Trond. Det er nettopp det som er poenget med å bruke Spilhaug, Mossad, Industrivernet, Norasonde. Tronds spesialløsninger ved hjelp av sønner og døtre til «forhenværende») E-folk, symbiosemiljøet med AKP(m-l) osv. Etterretning/overvåking/offensive aksjoner via stedfortreder! Blir det avslørt, er det noen private grupper, noen overivrige underordnede e.l., slik at det er benektbart hvem som egentlig står bak. Det er dette som er brukt mot oss. Alt skulle være være benektbart – og ble benektet -, inklusive voldelige aksjoner. Men da de voldelige aksjonene og alle truslene hverken nøytraliserte oss, langt mindre stoppet vår kontraetterretning, og vi fant ut mer og mer, måtte aktivitetene gis et tryggere skalkeskjul, og man fant på å konvertere dem til «lovlig overvåking» på et oppkonstruert grunnlag. De var ikke lenger benektbare, og måtte gjøres forklarbare.

Trond skiftet metodikk; en «strategi for kriminalisering» ble tatt i bruk for å skape grunnlaget for den «lovlige» overvåking. Det ble ikke spart hverken på penger eller andre midler. En mangeårig narkoman (pillemisbruker) fikk ansettelse hos Sven Aage Hauge (på E-stabens sekkepost/hemmelige budsjett hos Forsvarets Bygningstjeneste) for innsats som provokatør.

Kriminaliseringsstrategien ble også parallelt supplert med terrorisering mot oss og våre familiemedlemmer for å øke nervepress og fremprovosere uoverveide handlinger som det kunne slås ned på. Terrorisering er en meget vanlig metode hos Trond & Co og kan gi (for den/de det går ut over) tilsiktede tragiske utfall!

For å få til kriminaliseringsstrategien dette måtte man oppkonstruere ett eller annet grunnlag for en rettslig kjennelse som åpnet for politikammerets og POT’s aksjoner. Det ble svært klart da vi senere fikk kjennskap til Liers «advarsler» til Schjødt. En slik konverteringsaksjon måtte ha vært klarert helt til topps hos Riksadvokaten og i Departementet/Regjeringen.

Hva kunne ha vært grunnlaget for rettslig kjennelse? Vi visste selvsagt at ikke noe kunne finnes. Man måtte ha oppkonstruert noe som ble tatt for god fisk av en dommer som var tilstrekkelig søvnig eller tilstrekkelig «på nett». Samtidig var det jo helt åpenbart at dette grunnlaget ikke kunne presenteres f.eks. i Stortinget. Da ville vi enten fått vite det med en gang, eller – hvis det hadde vært hold i det – alle dørene til Stortinget ville blitt stengt for oss. Men absolutt ingen vi kjente, kjente til noe, og dørene ble bare videre og videre.

Det var som i et puslespill: Alle andre brikker var på plass. Vi stirret på et tomt, svart felt med særdeles tydelig profil.