Den stakkars gjerningsmannen som Oslo Politikammer omsider hadde forhandlet seg frem til etter at Kontrollutvalget raskt hadde rukket å henlegge uten noen gjerningsmann, hadde nå forsvunnet pånytt. Dahl var i virkeligheten helt klar: Vår sak består nå kun av lovlige gjerningsmenn eller av forhold som aldri har funnet sted og derfor ikke har noen gjerningsmann!

Den som har hatt en illsint trailer på støtfangeren over en strekning på mer enn 80 km (se kap. 18.6), og den som skal klareres av de største truckene ytterst på Fillipstad-kaia (se kap. 16. 1), må ha levd i annen verden enn den som observeres av landets Riksadvokat.

Dette møtet markerte slutten på Dahl-gruppen, og slutten på Dahl-pausen. Dahl hadde sørget for at møtet fant sted akkurat før Stortinget tok sommerferie. Håpet var nok at bare to ting skulle stå i hodet på stortingsrepresentantene: Ferien og EU-avstemningen samme høst. Riktignok hadde Stortinget kommet en hårsbredd fra å kaste Regjeringen på Moland-saken, men etter det ventet man bare ett omkved: Regjeringen er fredet til EU-medlemsskap er avklart i en eller annen retning. Kom tilbake i 1995, gutter. De fikk nesten rett. Da vi kom ut fra møtet med Dahl, var alle koffertene pakket. Men vi fikk likevel tak i noen av våre kontakter på Stortinget, som fikk se pressemeldingen og høre fra møtet. De var ikke sene med å få sagt fra om hva de mente (se kap. 18.17).

Møtet var også blitt vridd trill rundt av Dahl i forhold til forutsetningene. En gang i begynnelsen av Dahl-perioden tok vi opp med Dahl at det var en helt spesiell sak av den største samfunnsmessige betydning vi hadde med å gjøre, med uhyre sterke og velutstyrte motstandere. Vi anbefalte at det ble lagt opp til en arbeidsform som tilsvarte denne utfordringen, dvs. at Dahl, hans etterforskere og vi burde inngå mer i et samlet team, slik at vi hele tiden kunne få kombinert våre totalkunnskaper og arkiver med deres nye etterforskningsresultater. Uten slik feedback ville en rekke poenger og vinklinger gå tapt og etterforskningen ville bli sporet av mange ganger, ikke minst på grunn av provokatører som de ville møte og som vi hadde god peiling på.

Men dette ble avvist. Vi kunne ikke få tilgang på noe informasjon fra etterforskningen, og slett ikke avhørsprotokoller, for slik var reglene. Men Dahl gikk til slutt med på at vi skulle få et møte med ham og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at vi kunne komme med kommentarer. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så eventuelt iverksette en ny runde etterforskning, sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det.

Men da pausen begynte å trekke ut, og vi hørte rykter fra Sørlandet om at han snekret på en henleggelse, sendte vi fax der vi minnet om at han skyldte oss et slikt møte før han avsluttet etterforskningen. Vi spesifiserte i detalj den prosess vi var blitt enige om. Samtidig oversendte vi endel konkrete spørsmål som vi varslet vi ville ha svar på. Det kom intet svar, så vi ringte. Han bekreftet i telefonen at han snart ville innkalle til dette møtet, og på de siterte premisser. Vi var imidlertid meget skeptiske, og sendte en ny fax, der vi bekreftet telefonsamtalen og dens innhold. Det kunne ikke være noen tvil: Møtet skulle finne sted før han avsluttet og åpne for våre eventuelle bidrag i en ny etterforskningsrunde. At det skulle være en ny etterforskningsrunde etter pausen fremgikk jo også av Dahls egen pause-pressemelding (se kap. 16.9)¹ at

«… saken stilles i bero inntil Nygaard Haug-utvalget har avsluttet sin granskning og fremlagt sin rapport. Etterforskningen vil deretter bli gjenopptatt og sluttført.»

Vi visste at han ikke hadde gjenopptatt noen etterforskning, og følte oss overbevist etter to telefaxer og telefonsamtaler at det ville bli en runde til. Vi trodde ut fra forutsetningene at det var møte som avtalt vi var innkalt til 10. juni. Riktignok visste vi nå at vi hadde å gjøre med en dekkaksjon, men det foresvevet oss ikke at Dahl ikke ihvertfall ville gå gjennom de avtalte formene slik at det skulle se riktig ut, men isteden eklatant bryte selv uttrykkelig avtalte spilleregler.

Men Dahl lurte oss. I 13-14-tiden kom vi inn på forhold som gjorde at vi mente Dahl nok fikk skrive om hele pressemeldingen. Da var det han plumpet ut med at det ikke lot seg gjøre, for den var allerede sendt ut. Det viste seg at han hadde forhåndsprogrammert trolig Riksadvokatens kontor til utsendelse klokken 1200. Pressemeldingen var allerede klarert med Riksadvokaten og det var ifølge Dahls klare og direkte utsagn intet, absolutt intet vi kunne si eller opplyse eller argumentere med som kunne endre et komma!

Vi konstaterte at han hadde brutt alle avtaler. Dahl nektet, og påsto at det ikke var noen avtale. Vi produserte fax nr. 1. Dahl sa det var vår oppfatning, ikke hans. Vi nevnte telefonsamtalen. Dahl hevdet vi hadde misforstått. Vi produserte fax nr. 2. Dahl innrømmet at han hadde fått den, men at den fortsatt var uttrykk for vår oppfatning. Vi spurte hvorfor han i så fall aldri hadde korrigert denne oppfatningen skriftlig etter to faxer. Han svarte at han hadde ikke hatt tid. Vi spurte om det også var mangel på tid som medførte at han brøt sin egen pressemelding om «ny runde etterforskning». Det ble dårlig med svar.

Det hjalp ikke å karakterisere Dahl. Mens vi satt fanget i møtet var nå hele «den fjerde tjenestes» hær av desinformanter i full sving med å bygge videre på Dahls henleggelse for endelig å knekke oss. Vi bestemte oss likevel for å prøve å få så mye som mulig ut av Dahl, men han forsvant raskt etter dette for å rekke flyet sitt, til tross for at vi hadde varslet at vi hadde dagsorden nok til et fulldagsmøte. Det var ikke for mye for langt ut fra alle de fulle dager og netter vi hadde jobbet for ham allerede, ikke minst fordi han avslo å utbetale oss 5 øre for våre utgifter og tapt arbeidsfortjeneste!

Vi var likevel fornøyd med møtet etterpå. Mange avgjørende brikker var kommet på plass, og vi var i stand til å formulere en ganske sikker arbeidshypotese om hva som til da hadde skjedd bak kulissene. Denne hypotesen ble senere bare bedre bekreftet. Idag regner vi den for i all hovedsak bevist. Selv om mye av dette var klart tidligere, og enkelte biter først kom på plass senere, velger vi å redegjøre for den her.

Slik vi så det, var det fire ganger panikken virkelig måtte ha bredt seg i systemet: