18. NÅR ULOV BLIR LOV

Det endte altså pånytt med en koordinert øvelse mellom to organer som kun Regjeringen kunne ha koordinert for å sikre at intet ble gjort for å granske E-tjenestens rolle i vår sak – Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Dette hadde vi ment lenge, men vi fikk det først endelig bekreftet 10. mai 1994. Da fikk vi endel annet bekreftet også.

18.1 Møte med Dahl

Rundt et møtebord i hotell Savoy sitter denne dagen fem mennesker i et møte som hadde begynt klokken 1000. Førstestatsadvokat Edward Dahl fører ordet. Langsomt leser han høyt fra «en pressemelding han hadde forberedt»1. Det snakkes om forhold som kunne tyde på avlytting og overvåking, men som mest sannsynlig hadde naturlige, ikke straffbare årsaker; om omstendigheter som kunne være forenlig med ulovlig virksomhet, men som sannsynligvis ikke var ulovlig overvåking og om manglende grunnlag for å rette etterforskning mot de hemmelige tjenestene eller noen andre etater. Det skapes et inntrykk av at det nok kunne ha foregått mye rart, men det kunne ikke bevises at noe var ulovlig. Saken henlegges etter bevisets stilling. Saken henlegges fordi intet straffbart forhold finnes bevist. Saken henlegges. …

Norsk Oljerevys forretningsadvokat Fred Stokvold, som ikke har hatt noen tidligere befatning med saken, men nå var medbragt som vitne, noterer flittig og sperrer øynene mer og mer opp. Når Dahl er ferdig. utbryter han: – Men hvorfor kan du ikke si det rett ut, Dahl? Disse karene har vært utsatt for lovlig overvåking!

Dahl hadde nettopp skjenket seg en ny kaffekopp. Nå skvatt det kaffe i alle retninger. – Jeg kan ikke svare på slike spørsmål. Jeg må bare vise til den teksten jeg har lest opp.

De to siste personene – utenom Dahls etterforsker Arne Sandstad som for det meste holder seg taus – er selvsagt Setsaas og Ramm. Setsaas smiler og hygger seg. Han er ikke det minste overrasket. Men Ramm er sjokkert og hiver seg på: – Er du blitt informert om noen rettslig kjennelse for lovlig overvåking? Har noen latt deg forstå eller instruert deg til å legge til grunn at overvåkingen er lovlig? Har du glemt at justisministeren sa det motsatte i Stortinget? At Frigaard sa det motsatte til Lier? Hvis du har fått slik informasjon, har du brydd deg med å sjekke med statsråden? Burde ikke det vært din plikt?

Førstestatsadvokaten hadde neppe sittet på den enden av et kryssforhør før. På hvert eneste spørsmål kom det samme, lakoniske svaret, etterhvert mer og mer lavmælt, mens kaffekoppen skalv. Vi følte oss som i en amerikansk kriminalfilm der vitnet beskytter seg bak «the fifth amendment»2:

– Jeg kan ikke svare på det. Jeg kan bare vise til teksten i pressemeldingen.

1 Pressemelding fra Riksadvokatens etterforskningsgruppe av 10. mai 1994.

2 Et vitne behøver ikke svare på spørsmål som kan implisere ham i straffbare forhold. Da må det gjentas hver gang: «I refuse to answer on the reason that the answer might incriminate myself.»